Kommentator Arne Borge

Konstituert kulturredaktør i Vårt Land

Når fortellingen forsvinner bak fortelleren

NRKs nye podkast demonstrerer på en pinlig måte den selvopptatte journalistikkens begrensninger.

Publisert: 13. mar 2018  /  46 visninger.

Oppkast.

Det fikk P2s radiolyttere servert under onsdagens Nyhetsmorgen. Gjennom dagen ble oppkastet løftet fram på statskanalens nettsider, under nærbildet av journalisten Emma Clare: – Kastet opp da jeg leste 
tiltalen.

 

Pikant. Saken handlet egentlig om det mye omtalte ubåtdrapet i Danmark. Torsdag begynte rettssaken, hvor en mann er beskyldt for overlagt drap, likskjending og grove seksuelle overgrep – i hans egen ubåt. Historien er uvanlig pikant, og detaljene er tilsynelatende også uvanlig groteske. Og det var disse opplysningene som fikk NRKs journalist til å kaste opp, på flyet til København, da hun leste tiltalen for første gang. (Vi kan la spørsmålet ligge om hvorfor en journalist som har fått i oppdrag å lage en podkast om saken ikke leser tiltalen før hun sitter på flyet.)

Det er ikke vanskelig å forstå at detaljene vekker vemmelse. Verre er det å forstå hvorfor journalistens fysiske reaksjon skal bli omdreiningspunktet for NRKs dekning av saken.

 

Jeg-journalistikk. Skal man likevel prøve å forstå dette, er det naturlig å se det i sammenheng med en utbredt «jeg-journalistikk». Man kunne talt opp hvor mange ganger ordet «jeg» forekommer gjennom de 35 minuttene programmet varer, og gjort seg opp noen tanker om det.
Jeg mener ikke at en synlig programleder er ødeleggende for journalistikken. De fleste i dag innser at journalistikken blir farget av journalistens verdensanskuelse – selv om det gjerne er et mål å være nyansert og balansert.

Tvert imot kan det være bra å synliggjøre det journalistiske arbeidet, og skape en åpenhet om metodene. Dette diskuterte filmfestivalaktuelle Håvard Bustnes i vår avis på torsdag, da han drøftet hvordan en filmskaper skal oppnå fortrolighet i ekstremistiske miljøer, uten å bli et mikrofonstativ. I stedet for å skjule denne problemstillingen, tok han den inn i filmen sin, slik at vi som ser på, skal bli bedre kjent med de etiske dilemmaene som oppstår under filmingen. Dette er opplysende, og utvider vår forståelse.

 

Står i veien. Også BBC-personligheten Louis Theroux bruker med hell sin egen tilstedeværelse som et redskap for å komme i kontakt med alle slags miljøer: nynazister, pornoprodusenter, UFO-tilhengere. Fjeset hans er på skjermen nesten hele tiden. Likevel blir vi klokere på de menneskene han snakker med, fordi han er så ydmyk i framtoningen og lar følelsene ligge godt gjemt under overflaten. Da blir det mulig for oss som ser på å kjenne på våre egne følelser, i stedet for å bli konfrontert med journalistens.

Det handler derfor ikke om at journalisten skal gjemme seg. Problemet oppstår når journalisten blir stående foran det hun faktisk hevder å skulle fortelle om, slik at vi blir mer oppmerksomme på journalisten enn det som foregår bak hennes ruvende personlighet.
Derfor blir det ufrivillig komisk når dokumentarskaperne i NRK framhever at det er rettsrapportens nøkternhet som gjør den så virkningsfull for journalisten. For den nøkternheten får ikke vi som lytter til NRK adgang til. Vi får oppkastet.

 

Selve fortellingen. NRK kommer trolig til å fortsette å dyrke fram synlige dokumentarprofiler. Antakelig ligger det en tanke bak om å gjøre stoffet attraktivt, særlig for yngre målgrupper. Det er ikke dumt å etablere en personlighet som byr på seg selv. Vi mennesker liker å føle at vi blir tatt hånd om av andre mennesker – at en David Attenborough følger oss inn i jungelen, eller at en Francis Bull geleider oss gjennom litteraturhistorien fra ørelappstolen.

Men om NRK skal fortsette å bygge opp synlige dokumentarprofiler, gjør de nok klokt i å la journalistene – unnskyld uttrykket – fordøye stoffet ordentlig før de serverer det til sitt publikum. Å finne fortellergrep som gjør journalisten til et middel for det hun skal fortelle om, og ikke til selve fortellingen.

I stedet for en dokumentar om en tragedie, har vi fått en dokumentar som til nå har handlet om en journalist som blir kjent med en tragedie – og som ikke har mage til å høre om den. Det blir ganske smakløst.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
28 dager siden / 2706 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
17 dager siden / 2536 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 2344 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 2192 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1539 visninger
En journalistisk dødssynd
av
Vårt Land
3 dager siden / 1216 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere