Verdidebatt

Myten om det rene og norske

Sylvi Listhaug er en karismatiker som vi ikke har sett maken til i politikken på en stund. Dette er opplysningens tilbakeslag i myte.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

FOR Å FORSTÅ fenomenet Sylvi Listhaug i norsk kultur må vi trolig gå fra politikk til retorikk, fra retorikk til nasjonalisme og fra nasjonalisme til karisma og mytologi. Argumenter alene er neppe nok.

Det rasjonelle politiske ordskiftet hviler uansett i en før-­rasjonell livsverden som kan kalles mytologisk eller mytisk. Et bilde som dette (se lenke), hentet fra en ren beundringsside for Listhaug på nettet, sier mer enn argumenter.

Strømningene som påkalles. Bildet kan (for noen) formidle en følelse av identitet, norskhet, nasjonalisme, bondesamfunn, Gemeinschaft, ekthet, det lokale, det blonde, arv, røtter, natur, sunnhet og renhet, som unevnte motsetninger til modernitet, Gesellschaft, import, konstruksjon, det urbane, det kalkulerte, det ironiske, det mørke, det dekadente, det splittede, det fremmede og det internasjonale. Strømningene som påkalles gjennom bildet er nærmest ordløse, og går historisk tilbake til norsk og tysk nasjonalromantikk.

Det hjelper ikke at nesten alt ved disse forestillingene er feil, fordi Listhaug vitterlig også er strategisk, urban, liberalistisk, Ayn Rand-leser, tidligere helsebyråd i Oslo med svin på skogen, og høyt betalt kommunikasjonsrådgiver fra First House. Det hjelper­ ikke at den økonomisk-liberalistiske kapitalismen hun står for, truer naturgrunnlaget på bildet. Det hjelper ikke hvor mye Listhaug blir tatt i halvsann­heter og løgn. Det hjelper ikke hvor mye man kan påvise at hun med sine retoriske utspill opptrer kalkulert inntil det kyniske. ­Myten slår inn uansett.

Stille i båten. Listhaug er nå i en posisjon der den kritikken som rettes mot henne, bare styrker idoliseringen, og slår tilbake­ på de som kritiserer. Statsminister Erna Solberg sitter påfallende­ stille i båten, så stille at man nesten må lure på om hun er redd henne, eller redd for dette antatte grunnfjellet hennes, for kommentarfeltenes tyranni, ­eller redd for den skjøre politiske balansen som kan bli omstyrtet hvis Sylvi sparkes fra taburetten.

Listhaug rører for tiden opp i kollektivt ubevisste strømninger, sikkert mer enn hun helt kan gjennomskue selv. Uansett drar hun strategisk fordel av det. Hun er en karismatiker som vi ikke har sett maken til i politikken på en stund. Dette er opplysningens tilbakeslag i myte.

I hemmelighet. Hun treffer minst en fjerdedel, kanskje en tredjedel av velgerne hjemme, såpass ladet og emosjonelt at mange stemmer på henne i hemmelighet. Det aller merkeligste i saken er at tegningen egentlig var ment som en karikatur, laget av Kjetil Niklas Fornes, men at Sylvis tilhengere har misforstått dette og bruker den som en ren hyllest på sine fan-sider på nettet.

Det røper en ideologisk uvitenhet og historieløshet som kanskje burde bekymre oss. Så hva skal vi gjøre med saken? Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres. Er dette en strid vi ikke kan vinne med argumenter, eller går veien tross alt gjennom utrettelig, rasjonell og fornuftig argumentasjon?

Erling E. ­Guldbrandsen

Professor i musikk­vitenskap ved Universitetet i Oslo og kritiker i Morgenbladet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt