Verdidebatt

8. mars: Da kvinnebevegelsen og KrF kalte filippinske kvinner for postordrebruder

Dobbeltmoral er den eneste moral for deler av kvinnebevegelsen og KrF

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er kvinnedagen 2.0 bare sjelemassasje for de vellykkede kvinnene? På mange måter har kvinnekampen med den store markering 8. mars utspilt sin rolle i Norge så lenge en ikke tar parti med de mange utenlandske kvinnene som arbeider som billig arbeidskraft på hoteller og i andre lavtlønnsyrker. I løpet av de siste hundre år har kvinnene oppnådd samme politiske, juridiske og økonomiske rettigheter som menn. Derfor havner kvinnekampen også i brakkvannet. I store trekk handler det i dag om identitetspolitikk fremfor politiske rettigheter, som at kvinner skal ha rett til å bære hijab og ikke håndhilse på menn.

For hundre år siden var det politiske og sivile rettigheter som var mest påtrengende, som lik rett til utdannelse og stemmerett for alle. Arbeiderpartiet sto i fremste linje sammen med Venstre, og førstnevnte gjorde et brakvalg ved Stortingsvalget i 1909. DNA fikk i 1909 samlet 21 prosent av stemmene og 11 representanter inn på Stortinget. Etter velgertallet skulle partiet hatt 21 tingmenn. Valgordningen den gang favoriserte de store partiene. Men uansett var det et brakvalg for partiet.

For å feire seieren besluttet Levanger Arbeiderparti å invitere selveste Augusta Aasen til fest i Levanger. Augusta Aasen var født Paasche. Hun var mor til arbeiderdikteren Arne Paasche Aasen, som ble født i Steinkjer og som senere ble en av våre mest folkekjære visediktere. Augusta Aasen var pioner i Trondhjems kvinne- og arbeiderbevegelse, og i 1905 sto hun i fremste rekke da Arbeiderpartiets Kvinneforening ble stifta. Hun representerte også Arbeiderpartiet i Trondhjem bystyre fra 1908-1911, som en av de første kvinnelige representantene. Hun satt også som varamedlem til sentralstyret i DNA. Augusta Aasen tok i sin tid lærerutdannelse i Levanger og fikk formodentlig allerede den gang kontakt med ledende skikkelser i arbeidermiljøet her.

Augusta Aasen omkom senere under dramatisk omstendigheter. Under en flydemonstrasjon i Moskva i august 1920 kom et fly ut av kontroll. Den ene flyvingen kvestet Augusta Aasen så alvorlig at hun døde av skadene. Det ulykksalige skjedde på veien til Den kommunistiske Internasjonales andre kongress i Moskva, der også Einar Gerhardsen skal ha vært tilstede. Augusta Aasen fikk en storslagen begravelse på Den røde plass, og urnesteinen med navnet hennes på skal finnes ved Leninmausoleet i Moskva den dag i dag.

At Levanger AP inviterte nettopp henne, viste at lokallaget her på mange måter var i front når det gjaldt synet på kvinners plass i samfunnet. Det var kan hende også Augusta Aasen som inspirerte Paul Holthe, Levanger Aps første leder, til å få sin datter Sigrid (senere Eriksen) til å ta examen artium og å gå videre med studier. I dag er det liten forskjell på FrP, H, V og AP. Det utkrystalliserer seg i marginale forskjeller på regjeringens forslag til statsbudsjett og alternative budsjettforslag fra opposisjonen. I dag går like gjerne Knut Arild Hareide i Homoparaden som Jonas Gahr Støre.

Igjen handler det om identitetspolitikk, og det å markere at man står på det godes side. 8. mars 2018 er først og fremst elitens dag. 3. verdens kvinner er glemt. I Sverige har vi nu sett at sharibasert rettspraksis har unnlatt å dømme en mann for vold mot sin kone fordi han var fra finere utenlandsk familie. Men det er disse kvinnene som blir voldtatt og trakassert, heime og ute, og nu også i liberale Norden.  Det var da heller ingen solidaritet å hente da min kone fra 3. verden ble diskriminert på det groveste på en av byens kafeer i 2015. Venstresiden og KrF har jo notorisk kalt kvinner fra Thailand og Filippinene for postordrebruder. Men jeg og min kjære møttes på Coop Mega i Levanger. Jeg skrev selv en artikkel om det, men lokalavisene nektet å trykke den. Restaurantkongen var da også «æresmedlem» av den lokale presseklubben og hadde fått Trykksvarten som æresbevisning.

Da min kone kom til Norge i 1981, freste velfødde kvinner fra Kvinnefronten og andre nyfeministiske bevegelser, i VG, Dagblad, Aftenposten og Dagsrevyen, mot Phil-Nor, brevklubben som formidler brevkontakt mellom filippinske kvinner og nordmenn på utkikk etter en ektefelle. KrfUs ungdomsbevegelse vil ta saken opp med moderpartiet, for å skape en front mot det de kaller kvinneundertrykkende virksomhet, meldte Aftenposten. Phil-Nor blir benevnt som en sexistisk organisasjon som utnytter fattige kvinner i Østen. Anne Enger Lahnstein fra SP vil ta det hun kaller sexreiser opp i Stortinget. Det er som å høre Inger Lise Rypdal synge, Fru Johnsen. «(…) Og like inn i salen kom Fru Johnsen, kledd i miniskjørt som aldri før. Først da hun nådde prekestolen, snudde hun, og så ut på den fulle salong sa: Jeg har litt å si til Dere, voktere av stedets moral (…)».

Grunnen til at kvinnene vant igjennom og fikk stemmerett i 1913, var først og fremst at at folk sto skulder ved skulder, menn med kvinner og kvinner med menn. Solidaritet med sine klassefeller i by og land var en rød tråd i denne spede begynnelsen til et parti som skulle dominere hele etterkrigstidens politikkbilde. På et møte etter festlighetene 1. mai, ble det blant annet henstilt til redaksjonen for Nordre Trondhjems Amtstidende om at den lot trykke en liste for tegning av bidrag til en fattig familie i landsognet (Frol – min anm.), som nettopp hadde mistet sin forsørger. Liv og lære vevdes sammen. Gjør det det i dag?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt