Tausheten rår - til det beste bor barna?

En kamp mot den foreslåtte bemanningsnormen for barnehager er i gang. Bemanningen som foreslås lovfestet, er den samme som har eksistert som en veiledende norm i 43 år. Enorme endringer har skjedd i sektoren på disse årene. Både gjennom lover og forskrifter som øker kravene til personalet, samt gjennom store endringer i samfunnet, som har ført til lange åpningstider, økt oppholdstid, yngre barn og langt flere barn med sammensatte utfordringer.

Vi krever bedre bemanning enn foreslått. Vi krever at den skal gjelde i hele barnehagens åpningstid, samt ved de faste ansattes fravær. Vi krever at den skal definere maks størrelse på grupper – små grupper. Vi krever at beslutningstakerne lytter til de i sektoren som daglig befinner seg i barnehagehverdagens virkelighet og forskning som sier noe om hva som er til barnas beste.

Barna trenger at vi krever dette, barna trenger at alle i sektoren fremmer deres rettigheter - for barna kan ikke kreve selv.

Vi har visst det lenge, og i den siste tiden har det blitt enda tydeligere: En taushetskultur i barnehagesektoren råder.

Det har blitt tydeligere, fordi vi som står frem, får stadig henvendelser av ansatte som har fått munnkurv og pålegg fra sine arbeidsgivere om å ikke på noen måte involvere seg i debatten eller i den pågående kampanjen #uforsvarlig som er i gang.

Flere kommuner og store barnehagekjeder har pålagt sine ansatte taushet om forhold som de ansatte ser på som kritikkverdige. Taushet tres på de ansatte gjennom kontrakter og muntlige beskjeder. Det er synd, det er galt, og er definitivt ikke slik vi skal ha det.

”Her i kommunen gidder ikke de ansatte skrive avvik eller melde fra til kommunalsjefen, for det blir bare stuet vekk uansett. Og så blir det brukt hersketeknikk, samtidig som de får beskjed om å ikke mene noe som kan tolkes negativt om dagen din på jobb på Facebook. Da blir det rett inn på kontoret til kommunalsjefen, og tro meg, der er det ikke mye empati å spore.”

”På min gamle arbeidsplass var helvete løs om noen anonymt prøvde si fra at ting ikke var bra og kjeft fikk man om man tok ting direkte.”

”Jeg vet om arbeidsgivere som har i retningslinjene at det ikke er lov å snakke om , eller gi innsyn til noe ved barnehagens daglige drift. Bundet av taushetsplikt vedrørende alt innenfor arbeidstid. Noe annet kan få ”konsekvenser for ditt ansettelsesforhold”. Det er heller ikke lov å bruke ordet underbemannet. Selv ikke de dagene med to ansatte på 24 barn. Det er heller ikke lov til å snakke med foreldre om de spør. Det er ikke til å misforstå dessverre…”

”Jeg fikk antydet at det var brudd på taushetsplikt å si noe om vanskelige arbeidsforhold /lite folk på jobb mer enn én gang.”

Hva er så grunnen til denne ukulturen som har så fritt spillerom i sektoren? Det kan jo være nærliggende å tro at enkelte styrere og eiere frykter at sine barnehager skal få dårlig rykte og dermed færre søkere. Det kan være en frykt for å komme på kant med styrer og eier, samt en frykt for skjulte trusler og kontrakter som hinder de ansatte.

En stor utfordring er at barnehageansatte har blitt fortalt at bemanningen er god nok, når den har ligget på normalen som er 1 ansatt på 6 barn over tre år og 1 ansatt på 3 barn under 3 år.  (Som også nå er foreslått lovfestet). De ansatte har vært som arbeidsmaur som bare har mottatt og utført, uten å stille spørsmål eller krav. De har bare godtatt at ”sånn er det” og da må man som kjent, bare gjøre det beste ut av det. Dronninga (les arbeidsgiver) hersker, og ingen kan stille seg kritisk til Dronningens avgjørelser. Da blir det i alle fall verst for deg. Det er det flere ansatte som smertelig har fått erfare, både i kommunale og private barnehager.

Det er belastende å stå i en jobb der du motarbeides av egen ledelse og/eller egne medarbeidere. Derfor forstår jeg godt at mange velger å være stille i debatten om bemanningsnormen, selv om de egentlig ikke vil. Derfor forstår jeg også at det er på høy tid at denne taushetskulturen blir belyst i det offentlige rom.

Foreldre har bare sett glansbildet frem til nå, for det er jo det eierne vil. Velformulerte planer og hyggelige ansatte som strekker seg langt for at akkurat du skal bli fornøyd som forelder. Fornøyde foreldre svarer bra på brukerundersøkelser, og dette nyter eierne og myndighetene godt av. Men gir foreldrenes svar et riktig grunnlag for å si noe om barnehagens kvalitet? De som oppholder seg i barnehagen noen få minutter hver dag?

Det foreldre ikke vil vite, skal heller ikke snakkes om. Vi skal bare trekke frem det positive og framsnakke barnehagene. Men er det egentlig så lurt? Hvilken mulighet har barna til å få en barnehagehverdag der de blir sett, hørt og gitt den omsorg og støtte i sin utvikling som de har behov for?

Det er jo bare ved at foreldrene får vite hvordan barnas hverdag egentlig er. Da trenger vi barnehageansattes historier fra #uforsvarlig, og vi trenger at de blir delt på internett. Vi trenger at foreldre leser disse historiene, fordi foreldre vil det beste for barna sine og foreldre har mye makt. Vi ansatte vil også det beste for barna, men politikerne vil ikke høre på oss, ei heller på forskerne.

I den pågående kampanjen #uforsvarlig som er drevet av Barnehageopprør 2018, kan alle melde inn sine personlige erfaringer med en barnehagevirkelighet de mener er uforsvarlig. Barnehagehverdagen kan være uforsvarlig på flere måter, både i forhold til sikkerhet, det pedagogiske tilbudet samt arbeidsforhold. Både barnehageansatte, vikarer, foreldre, besteforeldre og andre, kan sende inn sine historier, anonymt om ønskelig. Hensikten er å belyse en virkelighet i landets barnehager som i alle år har vært fortiet.

Alle må ta innover seg at barna opplever virkeligheten, ikke velformulerte setninger i et skriv. Når et barn sier "de voksne i barnehagen sier alltid at jeg bare må vente", hjelper det lite å si at "på papiret er vi nok voksne" eller "når Frida ikke er sykmeldt lenger, da kan jeg lese bok for deg".

Ansatte opplever også virkeligheten, ikke bemanningen man blir fortalt at er tilfredsstillende. De ansatte har pauser, møter, foreldresamtaler, administrative oppgaver, ferie, avspasering, er syke og går i vaktsystem. Derfor er ikke alle på jobb samtidig. Og de som tror at det alltid blir satt inn vikar, må dessverre tro om igjen.

I et intervju nylig, kommenterte Arild Olsen, administrerende direktør for PBL (Private barnehagers landsforbund) følgende: "Jeg besøker veldig mange barnehager i løpet av et år. Mitt inntrykk er at barnehageledere landet rundt føler på et ekstremt ansvar for at driften er god. For å si det sånn: Jeg har aldri opplevd at noen har gitt  uttrykk for at driften i barnehagene er uforsvarlig."

Jeg synes det i grunn ikke er så rart at ingen forteller om uforsvarlige forhold ovenfor PBL´s administrerende direktør. Det finns ingen kultur for å snakke om det som ikke fungerer, og mange kniper øynene hardt igjen for realiteten – for den er ingen god reklame.

Olsen sier videre at "Samtidig er det ekstremt viktig at de tiltakene som iverksettes, og som koster mye penger, har dokumenterbar effekt for barns trivsel og utvikling i barnehagene. Det eneste forskningen til nå viser, er at det som spiller inn er andelen barnehagelærere."

Jeg er lite imponert, for her er det jammen mye forskning på barns trivsel og utvikling som har gått Olsen huset forbi. Det kan jo være nærliggende å tenke at PBL er mer interesserte i hvordan de kan bistå sine medlemsbarnehager med å ta ut mest mulig profitt, enn i barnehagens innhold.

Det er høyst aktuelt å se på ulike lovverk, for det kan virke som om mange kontrakter og pålegg fra styrere og eiere vipper på kanten av lovverket – eller faktisk svever langt på utsiden.

"Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Innleid arbeidstaker har også rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten til innleier" (Arbeidsmiljøloven §2 A-1). Det betyr for eksempel at ansatte har rett til å varsle om uforsvarlig bemanning, både i forhold til barnas sikkerhet, det pedagogiske arbeidet og kritikkverdige arbeidsforhold knyttet til bla.a. bemanning. Legg merke til at også vikarer har rett til å varsle til vikarbyrådet. Og til dere vikarer: gjør det!! For all del.

Loven sier videre at virksomhetens rutinene for varsling skal inneholde oppfordring til å varsle om kritikkverdige forhold, fremgangsmåte for varsling, samt for mottak, behandling og oppfølging av varsling ( §2 A-3). Dette virker det som om flere arbeidsgivere har ”glemt”.

I menneskerettsloven står det at "Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser" (Art.10).

Så er det da greit, at eiere og styrere utformer kontrakter, uttaler muntlige beskjeder og viser tydelige holdninger som sier det motsatte? Som nekter sine ansatte å like, kommentere eller dele innlegg på Facebook som retter kritikk mot barnehagepolitikken i Norge? Som nekter ansatte å skrive sine historier om hvordan de opplever at barnehagehverdagen er uforsvarlig for både barn og ansatte? - Eller tas ikke menneskerettsloven på alvor av arbeidsgivere fordi de har makt nok til å skremme sine ansatte så mye at de vet de ikke tør å si imot uansett? Jeg bare spør.

Er dette krass kritikk? Ja. Er den uberettiget? Nei.

FNs Barnekonvensjon sier: "Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn".

Når ble handlingene med å tvinge sine ansatte til taushet, til barnas beste? Taushetskulturen må avgå med døden, slik at vi kan skape en bedre sektor for både barn og ansatte!

Gjennom Utdanningsforbundet er barnehagelærere og ledere, forpliktet til Lærerprofesjonens etiske plattform og kan ”aldri unndra seg sitt profesjonelle ansvar”. Der står det at profesjonen

·       bruker ytringsfriheten og deltar aktivt på faglige og utdanningspolitiske arenaer

·       står imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn til midler for sine mål

·       tar ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander

·       går ikke på akkord med verdiene i samfunnsmandatet, vårt kunnskapsgrunnlag eller lærerprofesjonens etiske plattform

Klarere kan det vel i grunn ikke bli?

Det er da legitimt å spørre seg om ikke lederne heller er forpliktet til å kjempe sammen med sine ansatte, fremfor å hindre dem i å utføre sitt etiske ansvar?

I denne sammenheng, har jeg mottatt en interessant tilbakemelding: "Det har forekommet i min kommune over flere år at eiere oppfordrer/påvirker sine ansatte til ikke å organisere seg, eller engasjere seg i fagforeningsarbeid. Dette kan forsterke taushetskulturen."

Så hvem er denne taushets-pesten til det beste for? Barnehagene opprettholder et godt rykte, men hva med behovene og rettighetene til både barn og ansatte?

Noen vil nok påstå at det er uklokt – og til og med farlig å utfordre taushetskulturen i barnehagesektoren på denne måten.

Det er imidlertid tydelig at jeg og andre har en rekke lovverk i ryggen. Jeg har ikke tatt barnehagelærerutdannelsen for å tilfredsstille mine arbeidsgivere, ei heller for å underlegge meg et politisk system jeg mener ikke er til barnas beste. Jeg har tatt utdannelsen fordi jeg vil at barna skal få det de har krav på.

Vi som trosser den ønskede tausheten, tar profesjonens forpliktelser på alvor. Vi er barnas sårt trengende ambassadører, vår lojalitet ligger der den skal – hos barna.

Noen vil nok påstå at det er naivt å tro at engasjementet vil føre til endring. Jeg vil påstå at det er enda mer naivt å tro at endring vil skje dersom ingen tar til orde for realitetene i barnehage-Norge og stiller spørsmål til en feilslått barnehagepolitikk.

Med dette sier jeg NEI til barnehagen som en oppbevaringsplass, og JA til barnehagen som en pedagogisk virksomhet.

Barna trenger at alle i sektoren fremmer deres rettigheter, barna trenger derfor at noen tar ansvar for at taushetskulturen i barnehagesektoren tar slutt. Så hvem har egentlig ansvaret?

Anniken Myrnes, barnehagelærer