Bergljot Kaslegard

Forfatter
1

Den kristne #metoo

Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skulle formulere meg og hvem jeg vil nå med dette innlegget. Jeg har falt på et åpent brev til alle, både unge og voksne, som vanker i et kristent ungdomsmiljø. Hvorfor spesifikt kristent? Jo, for jeg tror det er ekstra vanskelig å melde ifra der.

Publisert: 7. mar 2018

Kjære ungdom,

Jeg håper du kjenner deg trygg i miljøet du vanker i. At guttene og jentene rundt deg er gode mot deg og tar imot deg som den du er. Jeg håper at spesielt ungdomsarbeideren i menigheten er en tydelig rollefigur som selv vet hvor grensene går. Skulle du være usikker på sistnevnte er det i seg selv ikke et godt utgangspunkt. Det er i grunnen nok til at du kan lufte usikkerheten din for noen andre voksne.

Jeg håper du har mennesker rundt deg som tar imot deg om du ønsker å fortelle. Og jeg håper du har mot til å si ifra om noe lignende som jeg skriver under, har skjedd deg. Det er vanskelig å sette egne grenser, men om vi aldri sier ifra lærer vi heller aldri å sette de rette grensene. Jeg kledde av meg fordi respekten for ungdomsarbeideren min var for stor.  

 

Kjære voksne,
Da jeg var tenåring møtte jeg en ungdomsarbeider som ikke forstod eller kanskje ikke brydde seg om grenser. Han begynte helt uoppforda med å massere skuldrene mine mens jeg satt og spilte piano. Jeg syntest det var ubehagelig, men jeg vågde ikke å si ifra for jeg var redd for å gjøre ham forlegen. Det er utrolig, men sånn er nok mange av oss skrudd sammen. Etter en stund spurte han meg om jeg ville prøve en ny massasje som han hadde lært, den var visst veldig bra for stive skuldre. Jeg vågde fortsatt ikke å si nei, for … ja, du vet. Det ville blitt så kleint, tenkte jeg da. For å prøve den nye massasjen måtte jeg ta av meg på overkroppen og legge meg på magen på gulvet. Jeg gjorde som han sa, jeg kan ikke huske at jeg nølte en gang. Jeg hadde fått bryst og hadde bh på meg, så jeg var jo ikke helt naken. Dessuten var det en annen voksen i samme huset, som helt sikkert ville komme opp fra kjelleren om litt. Da jeg hadde lagt meg ned på gulvet satte ungdomsarbeideren seg overskrevs over rumpa mi og begynte å massere meg. Jeg husker ikke så mye mer, jeg syntest bare alt var forferdelig flaut og ubehagelig. Og det ble ikke bedre da den andre voksne kom inn, for da var det jeg som lo og tøysa det hele bort. – Hva er det dere gjør, da! sa vedkommede, og jeg gjorde det jeg kunne for å redde situasjonen, for at ingen av de andre i alle fall skulle bli flaue.

For jeg var jo med på det. Det var jo «vi» som gjorde det. Han visste ikke at jeg ikke ville, det var jo mitt ansvar å si ifra. Men poenget er at ungdomsarbeideren ikke skulle ha satt meg i den situasjonen i det hele tatt. Han var 15 år eldre enn meg og han var høyt ansatt i organisasjonen jeg var medlem i.

 
Det rare er at selv etter alle disse årene er jeg redd for å gi flere detaljer om hvor jeg var og hvor godt jeg kjente disse menneskene, for jeg er veldig redd for at noen skal kjenne igjen personen. Det er jo lenge siden, men jeg vil fortsatt ikke at noen skal bli stilt i dårlig lys. Jeg skulle heldigvis ikke samarbeide så mye med denne ungdomsarbeideren, men jeg møtte stadig på ham, og gjerne med flere voksne til stede, inkludert foreldrene mine. Det var nok å vite at han skulle være til stede på en samling, jeg ble stressa og rett og slett litt sur over at jeg måtte forholde meg til ham. Som voksen angrer jeg djupt på at jeg aldri sa ifra, særlig med tanke på hvor mange ungdommer han har jobbet med gjennom årene.


Denne hendelsen ble ikke spesielt belastende for meg, men det er et klart resultat av noe jeg lærte tidlig; man sier helst ikke nei. Man gjør helst ikke andre forlegne, men påpeker ikke feil i situasjoner. Og; man stoler på kristne ungdomsarbeidere, de gir veldig mye av tiden sin, også gjerne fritiden og helgene sine til det kristne ungdomsarbeidet i menigheten. Og de får ikke nødvendigvis veldig godt betalt. La meg understreke at jeg har stor respekt for innsatsen og dedikasjonen, men er det rom for å si ifra når det ikke er så bra? Er det rom for varslere? Er det rom for tenåringens uro? Er det rom for jentas autonomitet i et ellers så patriakalsk miljø? Og er det rom for muligheten for at gutter også kan oppleve overtramp? Jeg spør, for jeg står selv utenfor dette miljøet nå og vet lite om hvordan det fungerer. Finnes det tydelig og klare grenser som tenåringene kan kjenne seg trygge på og som ungdomsarbeiderne kan manøvrere etter? 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

16 innlegg  2003 kommentarer

Usunne situasjoner.

Publisert rundt 1 år siden

Veldig bra artikkel.  Det er godt at du forteller om denne ungdomsarbeideren og hva han gjorde.

Han var garantert ikke egnet som ungdomsarbeider.  En mann skal uansett ikke være alene med en jente under pianoøvelse eller andre aktiviteter.

Jeg tror egentlig mange menigheter legger opp sitt arbeid feil.  Unge og voksne bør ha felles møter og aktiviteter.  Barn skal undervises av sine foreldre i hjemmet.  Er ikke foreldrene med i menigheten, skal man ikke søke deres barn, man skal vinne foreldrene for Jesus.  Familien er sentrum for kristent arbeid.


Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere