Jeg er kvinne, hør mitt brøl!

FOR NOEN MÅNEDER siden, under Women's March Norway 21. januar, gjorde artisten Sandra Kolstad et opptak av alle de oppmøtte.

Opptaket framføres i verket Munnstykke for første gang i kveld. Hele Youngstorget stemte i, i mange ulike toner og toneleier. Ulike, men forente.

Å føre ordet. Kvinners stemme er et hovedtema også i Mary Beards manifest, Kvinner og Makt. Her skriver hun om hvordan kvinners stemme siden antikkens fortellinger har blitt forvist og fjernet fra det offentlige rom. «Å føre ordet sømmer seg for mannen», sier Telemakos til sin mor Penelope, og ber henne trekke seg tilbake til vevstolen i Odysseen.

Et enda grellere eksempel finner vi i Metamorfoser: prinsesse Filomele blir voldtatt av en prins, som så fjerner tungen hennes for å unnslippe anklager mot seg selv.

Beard skriver også om hvordan de klassiske forfatterne i antikken og romertiden mente selve lyden av en kvinnestemme diskvalifiserer henne fra det offentlige liv. Hun gir flere eksempler på hvordan kvinnestemmen i klassiske skrifter fra antikken beskrives som rauting, gneldring og bjeffing. Dette er en hersketeknikk vi også finner spor av i nyere tid. Tenk bare på Margaret Thatcher, som gikk til stemmepedagog og øvet seg til et kraftigere stemmeleie for å vinne autoritet hos sine mannlige kolleger.

Sjenerende skrik. Et mer dagsaktuelt eksempel finner vi i et anonymt innlegg på resett.no. Her får aktivist, poet og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali tilnavnet «hettemåke». I NRK-programmet Torp tolker hun dette som et forsøk på å gjøre henne uviktig, fordi:  «… måker, hva er det de gjør? De skriker jo.» Den anonyme skribenten vil redusere hennes bidrag til samfunnsdebatten til «ubetydelige skrik,» forteller hun.

Det er ikke vanskelig å se parallellen til hersketeknikkene som Mary Beard beskriver. Jirde Alis motstandere ønsker intenst at hun ikke skal tas alvorlig fordi hun forbeholder seg retten til å snakke om sin tro og om å ha innvandret til Norge, og til å ytre sine meninger på egne premisser.

Faten tar valget. Det ble ikke med det ene innlegget, og slike kampanjer mot enkeltindivider er dessverre ikke noe nytt. Vi så det i forbindelse med et annet NRK-program, Faten tar valget; vi så det mot Sofia Srour da hun kritiserte manglende representasjon av minoriteter i regjeringen, og vi så det mot flere varslere i vinterens metoo-saker.

Dette er bare noen av mange eksempler jeg kunne ha nevnt på at alle ikke er gitt lik tilgang til offentligheten eller friheten til å ytre seg, selv om det kan synes slik i en verden med åpne kommentarfelt.

Det er forståelig, men trist at det har gått så langt at Jirde Ali så seg nødt til å trekke seg fra den planlagte appellen under 8. mars-arrangementet i Bergen på grunn av den intense hetsen og truslene rettet mot henne. Det legger et ekstra ansvar på de av oss som ikke er nødt til å gå med voldsalarm.

En metaforisk vevstol. Jenta fra Søviknes-saken er et viktig eksempel på at det kan finnes støtte i andres stemme. Hun forteller at hun endelig – som en følge av metoo – tror hun har en sjanse til å bli hørt. For vi lever ikke lenger i antikken.

Når noen blir bedt om å trekke seg tilbake til en metaforisk vevstol i kraft av sitt kjønn, blir det nå møtt med protester. Statsministeren gav denne uka offentlig støtte til Sumaya Jirde Ali, og i året som har gått har vi sett tusenvis av kvinner kollektivt kreve et bedre arbeidsliv uten seksuell trakassering.

Så til slutt: Gratulerer med dagen! Det fins mange grunner til å ta turen til nærmeste kvinnedagsmarkering. Retten til å bruke stemmen din er en av dem, uansett hvordan den måtte høres ut, og uavhengig av kjønn, hudfarge og religion.