Bente Sandvig

18

Den besværlige særstillingen

Det har skjedd en radikal omdreining siden Stålsettutvalget leverte sine forslag. Det er som om man i departementet har sett bort fra at utvalget foreslo tiltak for å rette opp forskjellsbehandling i de øvrige tros- og livssynssamfunnenes disfavør.

Publisert: 6. mar 2018

VI LAR OSS villig utfordre av KA, og snakker gjerne videre om hvordan vi kan få til en finansieringsordning som står seg over tid, og hvordan vi utvikler en aktivt støttende politikk.

Som KA mener vi at diskusjonen om prinsipper for en helhetlig livssynspolitikk burde ha kommet først, og deretter arbeidet med å utforme en felles lov. («Den besværlige likebehandlingen», Vårt Land 28. februar.)

Menneskerettslig begrunnelse. HEF mener at når man lager politikk og lovgivning for framtiden, må den være bærekraftig, rettferdig og transparent. HEFs begrunnelse for en aktivt støttende livssynspolitikk, er menneskerettslig: Ved at det offentlige legger til rette for og støtter tros- og livssynssamfunnenes mulighet til å ivareta egne medlemmer, bidrar det til å realisere retten til fri religions- og livssynsutøvelse.

Utfordringen er nettopp 
balansen og forståelsen av likebehandling med hensyn til det som omtales som Dnks særstilling. Hele lovforslaget legger opp til at denne historiske særstillingen begrunner særbehandling, og det på bekostning av tidligere ambisjon om likebehandling. Det er vi og de andre minoritetene uenig i. I tillegg advarer menneskerettighetseksperter mot denne 
dreiningen.

Radikal omdreining. Det har skjedd en radikal omdreining siden Stålsettutvalget leverte sine forslag. Det er som om man i departementet har sett bort fra at utvalget foreslo tiltak for å rette opp forskjellsbehandling i de øvrige tros- og livssynssamfunnenes disfavør.

Uten politisk debatt om utredningen, har departementet simpelthen snudd tingene helt på hodet: «Det er departementets syn at den ulikheten som det er i rammevilkårene for Den norske kirke sammenliknet med andre tros- og livssynssamfunn, ikke er tilfredsstillende reflektert i lovgivningen og i tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn.»

Lovforslaget er da også tegnet ut med en innforlivethet overfor Dnks ønsker og behov. Det er nesten så Kirkerådet kunne ha skrevet loven selv. Det mangler fullstendig en tilsvarende innsikt i og gjennomgang av «de andres behov» i høringsnotatet. Glemt var Stålsettutvalget.

Saklig forskjellsbehandling. Dermed røk likebehandlingen ut, og departementet brukte all sin kreativitet på å konstruere den nokså merkelige forståelsen av «saklig forskjellsbehandling» forslaget bygger på. I departementets forståelse er saklig forskjellsbehandling blitt til utelukkende for å favorisere den største og sterkeste parten.

Vi er enige i at en aktivt støttende livssynspolitikk kan innebære forskjellsbehandling både for majoritet og minoriteter. Men når lovforslaget ensidig legger opp til forskjellsbehandling i Dnks favør, og til ugunst for alle andre, er vi rimeligvis ikke fornøyd. Og vi er glade for at KA i sitt høringssvar, i motsetning til Dnks ulike nivåer, ser noe av det samme.

Vi mener fortsatt at to ulike regimer for finansiering av Dnk – og oss andre, bærer i seg kimen til usaklig forskjellsbehandling og diskriminering. Det at medlemstall ikke skal telle for Dnk, verken som grunnlag for tilskudd eller som kontrollfaktor overfor oss andre, er mildt sagt utfordrende. Dette vil innebære at hvis nedgangen i medlemstall i Dnk fortsetter i samme takt som hittil, vil Dnk få langt mer i støtte per medlem enn alle andre. I tillegg kommer alt staten tar ut av det såkalte beregningsgrunnlaget for oss andre av det kirken får på grunn av «særlige oppgaver» og sin «særlige stilling.»

Vil komme bedre ut. Likt formål og lik støtte per medlem bør være grunnplanken i en finansiering, og så kan vi snakke om ulike behov og hvordan disse best kan ivaretas som neste ledd. Da slipper også Dnk og det offentlige omstendelige søknadsprosesser, hvor staten kan blande seg inn i kirkens prioriteringer. Her vil også Dnk komme bedre ut med vårt forslag.

Statliggjøring av all finansiering er for oss den beste måten å ivareta alle på. Da får hvert enkelt tros- og livssynssamfunn selv ansvar for å husholdere med egne ressurser og gjøre egne prioriteringer. Hvis dette ikke blir løsningen, må kommunene også få et klarere ansvar for oss andre – for eksempel for å hjelpe en frikirke eller et muslimsk trossamfunn med å etablere lokaler eller for å få etablert livssynsåpne seremonilokaler.

Det er interessant å merke seg at det bare er Dnk som er fornøyd med lovforslaget. Rent bortsett fra at de ønsker enda flere privilegier og særordninger for seg, og foreslår enda mer tatt ut av beregningsgrunnlaget for oss andre. I STL tok Dnks representant dissens på forslaget om å føye til «på lik linje» i formålet for loven.

Konstruktive. Vi opplever KA som konstruktive, både i høringssvaret og på seminaret. For det første ser KA at vi ikke får til gode løsninger som står seg uten å sikre en bedre likebehandling, og i tillegg erkjenner de at mye av det som framheves som særlige utfordringer for Dnk, i høyeste grad også gjelder for oss andre.

HEF driver sin aktivitet med få ansatte og utstrakt bruk av frivillige for å kunne fungere demokratisk og landsdekkende. I stedet for å ha tilgang til offentlig finansierte bygninger, betaler vi markedspris for leie av seremonilokaler.

Sånn sett er vi alle, men på ulike måter i en særlig stilling. Det må en aktivt støttende politikk ta høyde for.

Trond Enger, Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

Bente Sandvig, Fagsjef i Human-Etisk Forbund

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere