Geir Tryggve Hellemo

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
25

Når det lauvast i lundar

Årstidene gjør det mulig å forestille seg en god uendelighet.

Publisert: 1. mar 2018

VI KAN ETTER hvert tillate oss å tenke på våren igjen. Med lundar og li som atter en gang skal vekkes til live.

Det er Blix som har lært oss det. Det er så veldig mye vår hos ham. Det likesom syder av livskraft i alt han omgir seg med. Jeg blir alltid glad og takknemlig når Blix er i nærheten. Når jeg får synge om nytt liv som gror av daude.


Grønn igjen. For det er akkurat slik jeg opplever våren. Alt dette livsoverskuddet som sprenger seg fram, tar jorden tilbake og gjør den levende og grønn igjen.

Det hele er som et under, sa Blix.

Men er det et under? Er det slik underet er?

Fra gammelt av har våren blitt oppfattet som tegn på det nye livet som venter på oss. Jeg har hørt det tusen ganger, og alltid tenkt: Joda, de ligner nok på hverandre, men det er nå en grunnleggende forskjell på våren og det livet som aldri skal ta slutt.

For det må jo være oppstandelsen som egentlig innvarsler nytt liv som gror av daude. Våren er ikke slik. For den vekker bare til live noe som har ligget der og slumret hele tiden. Så det er i grunnen litt bedragersk, dette med likheten mellom våren og oppstandelsen.

Slik har jeg hatt for vane å tenke. Men nå er jeg i ferd med å skifte mening. Det har nettopp med våren å gjøre.


De årvisse vekslingene. Det er umulig ikke å bli fascinert av de årvisse vekslingene som danner den aller tydeligste felles rammen om vårt liv. Men det er mange måter å forholde seg til dem på. Det er veldig lett å finne forgjengelighet der. Alt har sin avgrensede tid. Og så er det over, så går det under i forfall og oppløsning. Livets runddans fornekter seg aldri. Det har utfordret menneskene til alle tider, fra Buddha til Nietzsche.

Men årstidene rommer mer enn som så.  For når de gjentar seg, på ny og på ny, da kan en også tenke: Denne gjentagelsen, som aldri opphører, den er jo ikke først og fremst undergang. For når den aldri opphører, bare fortsetter og fortsetter, da peker den, i seg selv, også mot noe som er det motsatte av undergang. Noe som går ut over sine egne grenser. Det blir ingen uendelighet ut av det, men gjentagelsen er kan hende det viktigste jeg har i min umiddelbare nærhet som kan gi meg en forestilling om hva uendelighet er for noe.


Evighetssymbol. Det er det ene; at jeg begynner å skjønne hvorfor sirkelen kan være et meningstungt evighetssymbol. Og det andre, det er at den evigheten som årstidene peker mot, den er i seg selv løfterik. Av og til sier vi, litt sånn småironisk, at det høres så kjedelig ut å stå der med palmegrener og lovprise Gud i all evighet. Om vi skulle mene det, da vil jeg føye til: Årstidene skaper andre bilder. Jeg har aldri hørt at noen har sagt at årstidene er kjedelige. Det betyr at årstidene gjør det lettere for meg å forestille meg en god uendelighet.

Men finnes så denne uendeligheten? Denne evigheten?

Den finnes nå i alle fall som en forestilling om forlengelse av livet, det livet vi nå lever. Om det er noe mer, får vi aldri vite med sikkerhet. Men jeg tenker mer og mer at selve livet er innrettet slik at det hegner om denne usikkerheten. Det er innrettet slik at det skaper seg rom som ikke skal la seg avklare.

Jesus forholder seg til akkurat denne delen av virkeligheten når han sier at en ond og utro slekt krever tegn. Han avviser tegn som vil oppheve de grensene som hører selve livet til.


Innebygget i tilværelsen. I fristelsesfortellingen nekter han å ta imot alt dette som umiddelbart ser så forlokkende ut. Det er som om han vil minne oss om at vi er henvist til å leve med alle de begrensningene som er innebygget i tilværelsen vår.

Også usikkerheten om en oppstandelse. Men kanskje er det med oppstandelsen som med alt annet som ligger foran oss: Det er, når alt kommer til alt, kanskje best at vi ikke vet for mye om det. Hadde vi visst, ville jo alt – hele livet – vært noe helt annet.

Kanskje det er best å leve nettopp i forventningen om et liv etter dette? Det er muligens dette våren aller mest vil vise oss – en forventning som er uunnværlig.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Marianne Solli

17 innlegg  1547 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Takk for et vakkert innlegg! Her er mye jeg kjenner meg igjen i, og slike indre opplevelser du beskriver så godt, strømmer på og skaper undring ... uten de helt fastlåste svarene. Takk! Vi er jo deler av dette evige, enten vi vil eller ikke.

Kommentar #2

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Vi kan jo håpe

Publisert nesten 2 år siden
Geir Tryggve Hellemo. Gå til den siterte teksten.

Evighetssymbol. Det er det ene; at jeg begynner å skjønne hvorfor sirkelen kan være et meningstungt evighetssymbol. Og det andre, det er at den evigheten som årstidene peker mot, den er i seg selv løfterik. Av og til sier vi, litt sånn småironisk, at det høres så kjedelig ut å stå der med palmegrener og lovprise Gud i all evighet. Om vi skulle mene det, da vil jeg føye til: Årstidene skaper andre bilder. Jeg har aldri hørt at noen har sagt at årstidene er kjedelige. Det betyr at årstidene gjør det lettere for meg å forestille meg en god uendelighet.

Men finnes så denne uendeligheten? Denne evigheten?

Å passe inn palmegrener og et liv etter døden har kanskje ikke hatt så stor plass, men det er interessante og velkjente filosoferinger du berører her.

Uendelig/evighet og null/ingenting er komplementære begreper. Når noe går mot uendelig går gjerne noe annet mot null, og omvendt. Og hva så? De fleste kjenner kanskje paradokset med Arkimedes og skillpadden. Litt å lese her:

http://www.arrvev.no/bok/matematikk-religion-og-politikk

For min del så fikk jeg noe å tenke på da jeg på gymnasets reallinje ble den store matematiker, og lærte å dele et linjestøkke, ikke bare innvendig, men også utvendig. Når avstanden til det ytre punktet øker mot det uendelige på den positive x-linjen så kommer det tilbake og avstanden avtar mot null, fra andre siden langs den negative x-linjen. Sirkelen gjennom punktene som vokser mot uendelig størrelse utover mot høyre, kommer forvrengt og avtagende tilbake fra venstre, og blir til et nullpunkt igjen. Jeg tenker meg Big Bang og universets utvidelse - mot uendelig? Eller kommer det forvrengt og innsnevrende tilbake fra andre siden og til et nytt Big Bang? Kommer vi om igjen - og om igjen? I samme spor, eller med nye giv og muligheter? Vi kan jo håpe, at det således livnar i lundar igjen.

1 liker  

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
13 dager siden / 1814 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1719 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
10 dager siden / 1689 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1450 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
7 dager siden / 852 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
18 dager siden / 842 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
3 dager siden / 826 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere