Når det lauvast i lundar

VI KAN ETTER hvert tillate oss å tenke på våren igjen. Med lundar og li som atter en gang skal vekkes til live.

Det er Blix som har lært oss det. Det er så veldig mye vår hos ham. Det likesom syder av livskraft i alt han omgir seg med. Jeg blir alltid glad og takknemlig når Blix er i nærheten. Når jeg får synge om nytt liv som gror av daude.

Grønn igjen. For det er akkurat slik jeg opplever våren. Alt dette livsoverskuddet som sprenger seg fram, tar jorden tilbake og gjør den levende og grønn igjen.

Det hele er som et under, sa Blix.

Men er det et under? Er det slik underet er?

Fra gammelt av har våren blitt oppfattet som tegn på det nye livet som venter på oss. Jeg har hørt det tusen ganger, og alltid tenkt: Joda, de ligner nok på hverandre, men det er nå en grunnleggende forskjell på våren og det livet som aldri skal ta slutt.

For det må jo være oppstandelsen som egentlig innvarsler nytt liv som gror av daude. Våren er ikke slik. For den vekker bare til live noe som har ligget der og slumret hele tiden. Så det er i grunnen litt bedragersk, dette med likheten mellom våren og oppstandelsen.

Slik har jeg hatt for vane å tenke. Men nå er jeg i ferd med å skifte mening. Det har nettopp med våren å gjøre.

De årvisse vekslingene. Det er umulig ikke å bli fascinert av de årvisse vekslingene som danner den aller tydeligste felles rammen om vårt liv. Men det er mange måter å forholde seg til dem på. Det er veldig lett å finne forgjengelighet der. Alt har sin avgrensede tid. Og så er det over, så går det under i forfall og oppløsning. Livets runddans fornekter seg aldri. Det har utfordret menneskene til alle tider, fra Buddha til Nietzsche.

Men årstidene rommer mer enn som så.  For når de gjentar seg, på ny og på ny, da kan en også tenke: Denne gjentagelsen, som aldri opphører, den er jo ikke først og fremst undergang. For når den aldri opphører, bare fortsetter og fortsetter, da peker den, i seg selv, også mot noe som er det motsatte av undergang. Noe som går ut over sine egne grenser. Det blir ingen uendelighet ut av det, men gjentagelsen er kan hende det viktigste jeg har i min umiddelbare nærhet som kan gi meg en forestilling om hva uendelighet er for noe.

Evighetssymbol. Det er det ene; at jeg begynner å skjønne hvorfor sirkelen kan være et meningstungt evighetssymbol. Og det andre, det er at den evigheten som årstidene peker mot, den er i seg selv løfterik. Av og til sier vi, litt sånn småironisk, at det høres så kjedelig ut å stå der med palmegrener og lovprise Gud i all evighet. Om vi skulle mene det, da vil jeg føye til: Årstidene skaper andre bilder. Jeg har aldri hørt at noen har sagt at årstidene er kjedelige. Det betyr at årstidene gjør det lettere for meg å forestille meg en god uendelighet.

Men finnes så denne uendeligheten? Denne evigheten?

Den finnes nå i alle fall som en forestilling om forlengelse av livet, det livet vi nå lever. Om det er noe mer, får vi aldri vite med sikkerhet. Men jeg tenker mer og mer at selve livet er innrettet slik at det hegner om denne usikkerheten. Det er innrettet slik at det skaper seg rom som ikke skal la seg avklare.

Jesus forholder seg til akkurat denne delen av virkeligheten når han sier at en ond og utro slekt krever tegn. Han avviser tegn som vil oppheve de grensene som hører selve livet til.

Innebygget i tilværelsen. I fristelsesfortellingen nekter han å ta imot alt dette som umiddelbart ser så forlokkende ut. Det er som om han vil minne oss om at vi er henvist til å leve med alle de begrensningene som er innebygget i tilværelsen vår.

Også usikkerheten om en oppstandelse. Men kanskje er det med oppstandelsen som med alt annet som ligger foran oss: Det er, når alt kommer til alt, kanskje best at vi ikke vet for mye om det. Hadde vi visst, ville jo alt – hele livet – vært noe helt annet.

Kanskje det er best å leve nettopp i forventningen om et liv etter dette? Det er muligens dette våren aller mest vil vise oss – en forventning som er uunnværlig.