Verdidebatt

Sinte minoriteter

Det er et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Det åpner dører og endrer liv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sumaya Jirde Ali skaper overskrifter denne uka som Norges kanskje mest forhatte samfunnsdebattant. Bekledd med voldsalarm ble hun nylig kåret til «Årets Bodøværing» for sitt mot. I februar kåret gratisavisen Natt&Dag henne til «årets stemme». Hun sier akkurat det hun mener og hun er ikke fornøyd med tingenes tilstand.

Tøyer grenser. Sumaya har bemerket seg som usensurert i sosiale medier og gjennom debatter, blant annet i denne avisen. Sin unge alder til tross har hun rukket å publisere utallige kronikker og én diktsamling. Den heter beskrivende nok Kvinner som hater menn.

Hun er ofte frekk og tøyer grensene for hva man kan kalle god folkeskikk. Hun skyter fra hofta, og det er ikke alltid hun treffer. Men Sumaya er ikke skuddredd, det skal hun ha.

Hun sier blant annet at hun nekter å være takknemlig for at hun bor i Norge. Noe vi som er født og oppvokst her er innprentet med at vi skal være. Det er veldig uluthersk, og umuslimsk også, for den saks skyld, ikke å være takknemlig for det gode man har i livet. Men jeg vet at hun peker på den urettferdige forventningen om å skulle være mer takknemlig enn den hvite majoriteten. Fordi hun ikke er innfødt. Den forventingen har hun sagt nei takk til.

Flytter grenser. Sumaya sprenger ikke bare glasstaket som minoritet og flyktning, men også som mørk, kvinne, ung og uutdannet. Som feminist, anti-rasist og skribent flytter hun grenser. På beundringsverdig vis nekter hun å passe inn i de rollene og forventingene som samfunnet har forberedt til henne.

Vi har sett dem før. Shabana Rehman som ung og rasende da hun løftet en mullah og stilte med det norske flagget som kroppsmaling i riksdekkende media. Hun brølte mot sosial kontroll og vold i det norsk-pakistanske minoritetsmiljøet. Hva var dette for en opprørsk og gal muslim? Norge har måttet lære å se at Shabana bare er Shabana, og ikke representerer andre enn seg selv.

Tilsvarende med Amal Aden. Også hun har blitt hyllet og hundset. Sosialt, religiøst, seksuelt og kulturelt er disse tre damene så kontroversielle at vi som samfunn ikke riktig har visst hvordan vi skal håndtere dem. Det har kostet mye, men det har også åpnet dører og endret liv.

Stakk nesa frem. Og de er ikke alene. Danske Yahya Hassan tok et kraftig oppgjør med familievold, islam og sosial kontroll i sin diktsamling. Louiza Louhibi tok for noen år siden et personlig og offentlig oppgjør med overgrep av både seksuell og religiøs art. I 2012 fikk hun Fritt Ords Honnørpris. Faten Mahdi Al-Hussaini har levd i konstant kaos siden hun stakk nesa frem i offentligheten.

Klagestormen rundt hennes person som hijabkledd i høstens program «Faten tar valget» var kanskje det mest massive vi har sett i nyere tid. Den som har hørt Faten snakke vet at hun også er sint. Det er som om det lyner av de mørke øyene når hun snakker om tvangsekteskap, vold og sosial kontroll.

Fenomenet sinte minoriteter oppstår når noe er skikkelig galt. Ingen er født sint. Fellesskap er viktig for mennesker, og dypt i oss ligger behovet for å finne seg selv.

Et sunnhetstegn. I et samfunn som nærer sunne relasjoner, frihet og trygghet, likhet og likeverd er det et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Kanskje kommer ikke kritikken alltid på en måte vi forstår. Den kan for høy, aggressiv eller fremmedgjørende. Men istedenfor å skyte budbringeren bør vi legge oss i selen og forsøke å forstå.

Da min tenåring ropte «fuck you» til meg, var det egentlig et spørsmål om jeg kunne tåle henne. Et spørsmål om kjærligheten min holdt på en regnværsdag.

Det burde også innvandrings- og integreringsministeren ha forstått.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt