Verdidebatt

Den amerikanske pastoren

Graham evnet å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å utruste den samme bevegelsen til å håndtere maktens fristelser.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forrige uke kom nyheten om at Billy Graham var gått hjem til sin skaper, 99 år gammel. Plutselig fant det vanligvis så oppsplittede amerikanske medielandskapet noe alle kunne enes om: Hele floraen, fra Fox News på høyrekanten til de liberale TV-kanalene som CNN, fyltes med hyllest av Graham – eller «America's Pastor», som han kalles.

Amerikansk religion, kultur og politikk løper på uatskillelig vis sammen i Billy Graham. Gjennom sine vekkelseskampanjer snakket han direkte til mer enn 200 millioner mennesker – trolig flere enn noen andre i historien – og mer enn tre millioner skal ha tatt imot Jesus under møtene hans.

Full tilgang. Han kjente elleve presidenter (samtlige fra Truman til George W. Bush), var venner med ti av dem (alle unntatt Truman) og nær venn til fire av dem (Johnson, Nixon, Reagan, George H. W. Bush). Grahams religiøse innflytelse var også god politisk valuta: I 1952 annonserte han at han kunne levere 16 millioner evangeliske stemmer i presidentvalget.

Graham endret den konservative protestantismen, fra den fundamentalismen han selv vokste opp i til den evangeliske bevegelsen vi ser i dag. Fundamentalisme på begynnelsen av 1900-tallet var betegnelsen på trossamfunn som motsatte seg modernisering og som målte troen mot et sett teologiske «fundament».

Oppsyn og vektlegging. Graham vek aldri fra denne læren. Det han endret var stil, fremtoning og betoninger. Slik formet han en konservativ protestantisme som plasserte seg mellom fundamentalister og liberalere. En bevegelse som var teologisk og moralsk konservativ, men sosiologisk liberal. Med bibelordet i sentrum, men bekvem i kulturen og åpen for samtidens strømninger. Rasjonelle og viljestyrte, men ikke ekstatiske og emosjonelle, som for eksempel pinsevennene.

Graham ble omdreiningspunktet i denne bevegelsen, ja, han personifiserte den. Han var aldri en lokal pastor, men en konstant reisende evangelist. Han drev kampanjer over hele kloden – eller «crusades», som de ble kalt, en begrepsbruk som er utenkelig i dag.

På visse vilkår. Graham kom på forespørsel, men aksepterte bare invitasjonen om en majoritet av sognet sto bak den. Det var en økumenisk, grenseoverskridende holdning som provoserte hans gamle, fundamentalistiske venner.

Grahams styrke var evnen til å plassere den evangeliske bevegelsen i kulturens midte. Han spiste middag med presidenter, var en fremtredende gjest i TV-studioene, og «poster boy» for Time magazine. Videre holdt han relevante, slagkraftige prekener som knyttet an til spørsmål i
tiden: redselen for kommunisme og atomvåpenkrig.

Graham red høyt på patriotismen som preget USA etter andre verdenskrig, og tilpasset sitt budskap til den. Kirkehistorikeren Matthew Sutton har beskrevet det slik: Den evangeliske bevegelsen i USA ble døpt i den amerikanske patriotismens vann- og seremonimesteren var Graham.

På godt og vondt. I dag er det klart at denne arven ikke bare er positiv. Graham ledet de kristne til makt og innflytelse, men kampen om makten har også trukket bevegelsen inn i en kulturkrig som har svertet dens renommé. Billy Graham brukte sin innflytelse til å støtte Martin Luther Kings kamp for svartes rettigheter, mens sønnen hans hører til Donald Trumps fremste støttespillere.

Grahams styrke var evnen til å lede en bevegelse fra irrelevans til innflytelse. Men han maktet ikke å gi den samme bevegelsen redskap til å håndtere maktens fristelser.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt