Uff så flaut, Norge!

Å vanære eller krenke Gud er for så vidt en sak for de troende. Om du ikke tror på Gud, så tenker du heller ikke at det er nødvendig å følge meningsløse religiøse regler om skikk og bruk i hverdagen og i diverse religiøse kirkerom. Men det har dog vært en allmenn oppfatning i Norge at respekt for hverandre er et grunnleggende viktig prinsipp − noe jeg lært som nyankommen flyktning til Norge i 1986.

Vi har lange tradisjoner her til lands som sørger for et fredfylt forhold mellom stat og kirke. Tradisjonene tilknyttet kirkelige er et godt eksempel på det respektfulle forhold mellom den verdslige makten og den norske kirke. I våpenhuset skulle man legge fra seg sine våpen før man gikk inn i kirken – av respekt for Gud og de troende.

Fred i landet. Da norsk politi brøt seg inn i et kirkerom på Fitjar for å hente ut flyktninger med makt, brøt de også en eldgammel, norsk tradisjon. En tradisjon som har bidratt til å skape en avgjørende balanse mellom statsmakten, kirken og øvrige borgere. Dette handler ikke om partipolitikk, eller om hva den enkelte mener om flyktningpolitikk. Det handler om noe mye større enn det. Dette er rett og slett en hendelse som i gamle dager kunne ha utløst krig i landet.

Å åpne Pandoras eske på vidt gap, om du vil. For før du vet det, ville tillitsforholdet mellom stat og kirken være ødelagt. I verste fall ville Kongen måtte gripe inn for å megle mellom partene for å roe gemyttene. Sinte borgere kunne ha hevnet seg på politiet. Lokale samfunn kunne ha angrepet nabosamfunn som de anså som ansvarlige for en slik alvorlig overtredelse.

Eldgamle tradisjoner. Overdriver jeg? Nei, det mener jeg ikke at jeg gjør. Tradisjonen tilknyttet asyl i hellige steder kan dras helt tilbake til lenge før kristen tid. Grekerne og romerne praktiserte tradisjonen. Rømte slaver og kriminelle fikk oppholde seg i gudenes templer. Fordi disse eldgamle gudene ble ansett som ukrenkelige.

Hebreerne og kristne videreførte disse tradisjonene. Tradisjonen kom til Norge med kristne fra England så langt tilbake som for ett tusen år siden. Forfulgte og fredløse kunne finne trygghet for en kort periode i norske kirker. Selv ikke den modigste konge turte å utfordre kirkemakten ved å bringe med seg våpen eller fysisk tvang inn i gudshus.

Uro og konflikt. Det vil si, helt frem til 23. februar 2018 da politiet i Fitjar i Hordaland fant ut den at denne eldgamle tradisjonen enkelt kunne brytes.

Politiet sier nå at det ikke var et kirkebygg de brøt seg inn i. Biskopen i Bjørgvin er sterkt uenig med politiet. Det er også menigheten som eier bygningen. Og hvem skal vi tro? Kirken eller politiet? Ser vi allerede konturene av en konflikt mellom kirken og statsmakten etter det som har skjedd?

Dette er en handling som det lokale politiet ikke har forstått rekkevidden av. I dag kan vi antagelig se fram til en skikkelig opprydding bak lukkede dører.

Når et hellig rom har blitt vanæret, må det innvies på nytt, krevde erkebiskop Desmond Tutu i mitt hjemland, Sør Afrika. Det er jeg enig med ham i. Politiet kom seg av og til inn i små kirker ute på landet i Sør Afrika − sånn som nå skjedde i Fitjar i Hordaland. Tenk å bli sammenlignet med slike autoritære regimer? Er det greit?

Pass på demokratiet! Politiet på Fitjar i Hordaland har virkelig rotet det til. De aner ikke hva de har satt i gang. Vi rokker ikke ved eldgamle nasjonale tradisjoner uten at det får konsekvenser. Imens advarer jeg: Pass på demokratiet! Det har vi alle sammen et felles ansvar for.

Og nå leser jeg om hendelsen på nettsidene til BBC og CNN. Uff, så flaut, Norge.