Marit Halvorsen Hougsnæs

8

Den besværlige likebehandlingen

Både Den norske kirke og de andre aktørene vil tape dersom en formalistisk forståelse av likebehandling får skygge for alle andre hensyn. En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk kan bety forskjellsbehandling til fordel for både minoritet og majoritet.

Publisert: 27. feb 2018

«En livssynslov til besvær: Lar særstilling og likebehandling seg kombinere?» Det er tema for onsdagens seminar på Litteraturhuset i Oslo, der Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er blant arrangørene. Bakteppet er forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som ble sendt på høring i september 2017. I høringsnotatet understreker regjeringen at likebehandling skal være førende for politikkutformingen på feltet. I høringssvarene fra flere sentrale aktører er det imidlertid opplevelsen av manglende likebehandling som er grunnlaget for den kraftigste kritikken. Ulik forståelse og vektlegging av dette prinsippet er blitt et av de mest besværlige religionspolitiske spørsmålene.

Diskusjonen om likebehandling er uløselig knyttet til statskirkeordningen, som på ulike måter har gått på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. En rekke lovendringer har i nyere tid fjernet de mest opplagt diskriminerende konsekvenser av ordningen. For å bidra til økonomisk likebehandling ble det blant annet etablert en egen tilskuddsordning som gir alle tros- og livssynssamfunn om lag samme kronebeløp per medlem som det offentlige gir til Den norske kirke.

Aktivt støttende tros- og livssynspolitikk

Etter at Stortinget vedtok det såkalte kirkeforliket i 2008, er det gjennomført vesentlige endringer for å avvikle statskirkeordningen. Tiltakene har imidlertid ikke hatt som mål at staten skulle trekke seg tilbake fra tros- og livssynsfeltet som politikkområde. Den økonomiske støtten er videreført, begrunnet i at staten anerkjenner tro og livssyn som et fellesgode i samfunnet.

I stortingsmeldingen «Staten og Den norske kirke» fra 2008 ble en aktivt støttende, tilretteleggende og likebehandlende politikk overfor tros- og livssynssamfunn den overordnede føringen. Det ble her lagt vekt på at tro, religion og livssyn er positive verdier for den enkelte og for samfunnet, som skaper tilhørighet og fungerer som tradisjonsbærere og fellesskapsbyggere. Stortingsmeldingen påpekte også at tros- og livssynssamfunn ivaretar borgernes ulike behov blant annet i viktige faser i livet, i sorg og høytid.

Målet om en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk har fått bred tilslutning, og dette var også grunnlaget for anbefalingene i utredningen om «Det livssynsåpne samfunn» fra 2013 (Stålsett-utredningen). Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke kan nå nedtone fokuset på offentlige tilskudd som kompensasjon for statskirkefinansieringen. Støtten er begrunnet i deres samfunnsbyggende rolle og er derfor samtidig ansvarliggjørende til refleksjon og handling når tros- og livssynspraksis fremstår på destruktiv måte ved å skade enkeltmennesker, forsterke konflikter eller svekke den enkeltes rettigheter.

Forlag til ny trossamfunnslov 

Solberg-regjeringens forslag til ny lov for tros- og livssynssamfunn viderefører målsettingen om en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk basert på likebehandling. Forslaget innebærer blant annet at en rekke bestemmelser og ordninger for Den norske kirke avvikles og erstattes av en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn.

Når det gjelder prinsippet om likebehandling, kan høringssvarene noe forenklet deles i to kategorier: Den ene gruppen mener forslaget ikke ivaretar prinsippet godt nok når det blant annet foreslås å opprettholde en egen finansieringsordning og egen lovgivning for Den norske kirke. Her er uttalelsene fra Human-Etisk forbund (HEF) og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) typiske eksempler.

Den andre gruppen – blant annet det store flertall av kirkelige høringsuttalelser –  hevder at et prinsipp om likebehandling ikke behøver å bety en identisk finansieringsordning. Dagens søknadsbaserte ordning med både kommunal og statlig finansiering av den lokale virksomheten i Den norske kirke ønskes videreført.

Likebehandling = lik behandling?

En sentral diskusjon handler om å avklare hvorvidt likebehandlingsprinsippet betyr at alle ordninger skal være helt like for alle. I sitt høringssvar skriver HEF at det ikke er mulig å oppnå ambisjonen om likebehandling dersom det vedtas to ulike regimer for finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

I KAs høringssvar hevder vi det motsatte: En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk kan innebære at det offentlige tar bestemte hensyn som ikke nødvendigvis slår ut på samme måte i alle tros- og livssynssamfunn. Det åpner for at staten på saklig grunnlag kan forskjellsbehandle både til fordel for minoritet og majoritet, samtidig som de menneskerettslige prinsippene oppfylles.

HEFs argumentasjon kan forstås slik at enhver ordning som skjelner mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i seg selv er diskriminerende. Fra andre politikkområder vet vi at lik behandling ikke alltid sikrer likeverdighet eller ivaretar særlige behov. Forbundet er dessuten påfallende lite opptatt av å bekrefte og innholdsbestemme prinsippet om en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Er det slik at lik behandling for HEF er blitt overordnet alle andre sentrale målsettinger?

Gjensidig anerkjennelse og respekt

Finansieringsordningen for Den norske kirke innebærer at kirken lokalt og nasjonalt må søke om midler fra henholdsvis kommune og stat, basert blant annet på lokale behov, aktiviteter og oppslutning. Likebehandling kan derfor også oppnås ved at alle tros- og livssynssamfunn må forholde seg til en tilsvarende aktivitets- og søknadsbasert ordning.

Det vil likevel være arbeidskrevende og uhensiktsmessig, ikke minst for de mange mindre tros- og livssynssamfunn. At tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn utbetales på basis av medlemstall, er etter vår vurdering ikke uttrykk for diskriminerende praksis, men som forenklende tilrettelegging for å sikre likebehandling.

Vi tror at en slik tilnærming gir retning for en politikk som kan gagne flere enn Den norske kirke. Målet om en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk kan bare nås ved å anvende likebehandlingsprinsippet med helheten for øye, basert på gjensidig anerkjennelse og respekt for de ulikhetene som faktisk finnes.

Marit Halvorsen, administrerende direktør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
Øystein Dahle, avdelingsdirektør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Et langt argument for hvorfor en selv skal være "likere" en de andre like.

1 liker  

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere