Hvilken erfaring?

Det er alltid fint å bli lest, og det er alltid interessant når folk tar seg tid til å respondere. Slik er det også med Terje Hegertuns svar (22.02) til min kommentar om tro og fyrverkeri (20.02).

Ingen uttømmende oppdeling. Imidlertid er jeg i stuss over Hegertuns lesning av min tekst. Han skriver at jeg deler inn verden i to mennesketyper - mens min påpekning av at vi har ulike typer følelser og følelsesintensitet var ment som en mer generell observasjon, ikke en uttømmende oppdeling av menneskeheten i to gjensidig utelukkende grupper. Jeg har heller ikke skrevet at vi ikke kan forstå hverandre, eller at følelsessterke mennesker er "bare følelsesstyrte." Han trekker videre inn de ulike kirkesamfunnene og insinuerer at jeg har plassert de følelsessterke i de karismatiske kirkene og de nøkterne i de klassiske kirkene. Men jeg har bevisst ikke nevnt kirkesamfunnene, fordi jeg ikke tror dette bare handler om kirketilhørighet. Selv har jeg møtt forventninger om sterke følelser i Den norske kirke. Så de stereotypiene Hegertun vil utfordre har han ikke hentet fra min tekst.

Videre hevder Hegertun at jeg "skriver om dem som tilsynelatende trenger å fyre opp troen ved hjelp av sterke manifestasjoner," og at jeg er "skeptisk" til gudsnærvær. Men jeg har ikke uttrykt noen "skepsis" til omvendelseserfaringer eller liknende, jeg bare konstaterer at de ikke gjelder meg, og at de ikke kan bli markører for sann kristendom.

Om meg selv. Her ligger kanskje kimen til Hegertuns underlige lesning av teksten min: For jeg skriver ikke om dem som "trenger å fyre opp troen," jeg skriver om meg selv, og min egen erfaring av å ikke gjøre det. At jeg har mottatt uvanlig mange e-poster og meldinger som handler om gjenkjennelse, viser imidlertid at jeg har skrevet om flere enn meg selv.

Hegertuns hovedanliggende ser ut til å være dette: At at en kirke må leve av Åndens nærvær og dermed satse på et erfaringsåpent språk. Så langt er jeg ikke uenig. Men slik Hegertun ser det, står enkelte kirker i fare for å legge for stramme tøyler for åndsnærværet. Og her ligger kjernen i det problemet jeg forsøkte å ta opp i min tekst: Hva betyr et slikt utsagn, om ikke at Ånden kun knyttes til bestemte, ekstraordinære erfaringer? Hegertun identifiserer indirekte “den kristne erfaringen” med lavkirkelighet og karismatikk. Men hvordan kan man gå på talerstolen for erfaringsåpenhet, og samtidig definere “den kristne erfaringen” så smalt, ja, ikke anerkjenne erfaringer som mine som nettopp åndelige og teologisk relevante?

Usynliggjør de nøkterne. For når Hegertun skriver at vi egentlig snakker om den samme virkeligheten, bare at vi har forskjellig språk, bidrar han til å usynliggjøre de nøkterne i blant oss, og forsterke opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor som kristne uten nevneverdig opplevd gudsnærvær. Hvis det virkelig stemmer at vi snakker om den samme, så har vi et veldig stort språkproblem.

I bunn og grunn er Hegertuns posisjon et uttrykk for et eksklusivt, og ikke åpent, syn på hva åndelighet og Den hellige ånd er. I Den norske kirke sier vi i liturgien at den døpte har fått Guds ånd. Guds ånd påkalles i hver eneste gudstjeneste. Da må vi også tro at Ånden er tilstede uten at det gir seg utslag i tungetale eller merkbart nærvær. Da blir hele livet en del av den kristne erfaringen.

Vi er ikke like. Vi kjenner ikke likt. Det bør ikke være et problem.

 Publisert i Vårt Land 27. februar