Hanna Barth Hake

5

Dialog er ikke koseprat

Vi driver med dialog fordi det oppleves som helt nødvendig og som en helt sentral del av det å være kirke.

Publisert: 26. feb 2018

”Det går an å praktisere dialog, og opptre lyttende, også for de som avviser at all religiøs tro er likeverdig”, avslutter Espen Ottosen et innlegg i Vårt land 14. februar. Ja!, vil vi på Kirkelig dialogsenter i Oslo si til det. Vi opplever at det er mange misforståelser knyttet til tros- og livssynsdialog. Vi opplever for eksempel at mange tenker at vi som er engasjert i dialog koseprater, likestiller alt, relativiserer det meste av trossannheter og forholder oss avvisende til misjon. Vi håper at dette innlegget kan bidra til å klargjøre våre synspunkter.

 

Ikke utgått på dato

Det har vært mye fokus på begrepet misjon den siste måneden i Vårt land, og vi har begge blitt kontaktet og uttalt oss om temaet. Iselin Jørgensen uttalte seg 23. januar i forbindelse med synoden i Rhinlands uttalelse om å droppe misjon for muslimer, men heller drive dialog der målet er: "at lære hinanden at kende, at handle sammen, at overkomme forskelligheder såvel som at få en dybere forståelse for éns egen tradition, men ikke at konvertere andre til en anden religion" (Kristeligt dagblad, 20. januar). Iselin sa da at ”misjon har på ingen måte gått ut på dato”. Det som derimot ikke kom på trykk var at hun heller ikke er enig i alt de sier om dialog og det å overkomme forskjeller.

 

Slik vi leser uttalelsen til synoden i Rhinland, ønsker de å sikre tillit mellom den muslimske befolkningen og kirken. Det er en god intensjon. I alle relasjoner er tillit en viktig faktor, og da er det helt avgjørende at ingen av partene har en fordekt intensjon om at den andre skal omvendes. Det er slik vi ser det imidlertid ingenting i veien for å være ærlig på hva man selv holder for sant og ha et ønske om å dele dette med andre. En relasjon der partene ikke har tillit til hverandre varer ikke lenge. For å bygge opp tillit trengs det tid og muligheter for å bli kjent. I denne første fasen er det naturlig at en leter etter ting som forener. Det kan for eksempel være interessen for fotball, lik livssituasjon eller fellestrekk i religionene. Det å lete etter felles menneskelighet i hverandre er også noe Jesus kaller oss til. Ut fra vår erfaring med langsiktig dialogarbeid, vet vi imidlertid at en slik dialog alltid går dypere enn å lete etter likheter.

 

Hvem som eier sanheten

Når en har fått etablert en relasjon med mennesker som tror annerledes, eller ikke tror, så tar det ikke lang tid før en oppdager at vi er forskjellige. Selv om en kanskje i starten fokuserer på det som er likt og forener, ligger forskjelligheten og uenighetene der som noe man må ta stilling til, og spørsmålet om hvem som ”eier sannheten” kommer opp. Hva gjør det med relasjonen når partene har ulik forståelse av hva som er sant? Vårt inntrykk er at mange tror at det ikke er noen vits i å fortsette samtalen hvis en ikke kan få overbevist den andre. Konsekvensen av dette blir å enten fortsette å prøve å få den andre til å konvertere, eller å la hele spørsmålet om sannhet ligge uten å forholde seg til det. For oss er begge alternativene er like umulige.

 

For det første er ikke troen en helhetlig størrelse som vi mennesker tar i mot eller ikke. Troen er kompleks, og den utvikles og modnes over tid. Ofte er det faktisk livserfaringer, ulik praksis eller spørsmål fra folk som tror annerledes som gjør at en tar valg for egen tro. Egen tro blir også ofte mer artikulert når en snakker om den med andre. Det å være i dialog har dermed en egenverdi i seg selv, fordi det gjør oss rikere i vår egen tro og vi får en stadig dypere forståelse av hva vi opplever som viktig i vår egen religion.

 

Må snakke sammen

For det andre er det slik at selv om vi har ulike sannheter kan vi ikke slutte å snakke sammen. Vi bor sammen. Vi jobber på samme sted. Barna våre leker sammen. Vår erfaring er at det i de fleste lokalsamfunn bor både sterkt ikke-troende og sterkt troende fra ulike tradisjoner, og som regel er ingen av dem villige til å endre sine dypeste overbevisninger. Oss selv inkludert. Vi må likevel lære oss å snakke sammen på tross av forskjellene. Ikke minst må vi lære oss å snakke om nettopp forskjellene. Det handler ikke om å likestille alt som like sant og fint, men først og fremst handler det om respekt for et annet menneskes opplevelser. Vi må kunne klare å tenke to tanker samtidig: både at vi har en tro som vi opplever som sann og god for alle mennesker, og at vi kanskje ikke har klart å gripe hele sannheten. Da må vi være ydmyke og åpne for at også andre med en annen religion har noe å lære oss. Kall det gjerne ”å leve ut saligprisningene”, for det handler om å skape fred.

 

Hva da med misjonsbefalingen?

Vi i Kirkelig dialogsenter i Oslo forstår misjon som kirkens kall til å delta i Guds sendelse og oppdrag i verden. Slik sett er dialog en naturlig og selvsagt del av kirkens misjonsoppdrag. Gud kaller oss til å gå ut og møte mennesker slik Jesus gjorde det, med respekt og et lyttende øre. Gud kaller oss til tjeneste for å gjøre Guds rike synlig her på jorden. Da kan vi ikke mure oss inne hos oss selv. Slik Gud lytter til bønn og er i dialog med sine skapninger, må vi forsøke å gjøre det samme. Alle mennesker må møtes med nysgjerrighet og ydmykhet, og som en del av Guds skaperverk. Alle mennesker har en verdi i seg selv, og som skapt i Guds bilde har de noe å lære oss om hvem Gud er.

 

Det er ikke hipp som happ om mennesker blir kristne, slik Ottosen får det til å høres ut som at vi som er engasjert i dialog mener. Vi som er kristne vil tenke at det er det beste og riktigste. Men samtidig må det være lov å overlate det hinsidige til Gud. Vi mennesker kan ikke bestemme hva som skjer etter døden, det er Guds domene. Vi kan heller ikke utelukke at det fins flere muligheter til å nå både Gud og evig liv, uten å tro på nøyaktig de samme dogmene som vår kirke har, eller tolke dem på nøyaktig samme måte som oss.

 

En helt sentral del

Dialog er ikke koseprat. Vi driver med dialog fordi det oppleves som helt nødvendig, og som en helt sentral del av det å være kirke. Om noen lar seg bevege av våre historier, teologi eller spiritualitet er det selvsagt fint. Det skjer av og til at vi får høre det. Vi må også innrømme at noe av andres tro og praksis kan være inspirerende for oss selv. Men først og fremst handler det om å skape trygge og gode fellesskap og naboskap, og det handler om å leve ut vårt kall om å være i relasjon til andre mennesker. I dialog er ærlighet, tillit og troverdighet svært viktig. Om noen blir usikre på om du har skjulte intensjoner, blir relasjonen fort ødelagt.

 

Hanna Barth Hake og Iselin Jørgensen, Kirkelig dialogsenter i Oslo

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

207 innlegg  1187 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Hanna Barth Hake. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke hipp som happ om mennesker blir kristne, slik Ottosen får det til å høres ut som at vi som er engasjert i dialog mener. Vi som er kristne vil tenke at det er det beste og riktigste. Men samtidig må det være lov å overlate det hinsidige til Gud. Vi mennesker kan ikke bestemme hva som skjer etter døden, det er Guds domene. Vi kan heller ikke utelukke at det fins flere muligheter til å nå både Gud og evig liv, uten å tro på nøyaktig de samme dogmene som vår kirke har, eller tolke dem på nøyaktig samme måte som oss.

Jeg undres på hva  Barth Hake egentlig mener med det siterte :

"Vi kan heller ikke utelukke at det fins flere muligheter til å nå både Gud og evig liv, uten å tro på nøyaktig de samme dogmene som vår kirke har, eller tolke dem på nøyaktig samme måte som oss".

Jeg forstår sitatet som et uttrykk for det gode og oppriktige ønsket om alle menneskers frelse , slik dette også kommer til utrykk i bibelen.

Videre tror jeg også på den respektfulle dialogen - også inn i situasjoner som fordrer klarhet om egen livsanskuelse.

Men, jeg spør fordi dette signaliserer et tydelig brudd med tradisjonell forståelse av forutsetningen for frelse - nemlig at veien til frelse går gjennom guds sønn Jesus Kristus , han og han alene - og ikke gjennom f,eks buddistisk eller islamsk lære, eller en ateist som hele livet har vært et flott medmenneske - og  hvor alle tre livsanskuelser, samtidig, i sin basis både avviser og bekjemper troen på Jesus Kristus ,både som eneste frelser - eller som frelser overhodet.

Innebærer det i utgangspunktet gode og viktige dialogønsket , allikevel i praksis en kraftig nedtoning av at den eneste vei til frelse går gjennom Jesus Kristus - guds sønn ?

Og,innebærer det i utgangspunktet gode og viktige dialogønsket, alikvel i praksis også en kraftig nedtoning av budskapet om at det finnes både en evig himmelsk tilværelse for dem som tror på Jesus Kristus som eneste vei til frelse, og en fortapelse/helvete for alle som avviser dette ?

 

 

 

2 liker  
Kommentar #2

Iselin Jørgensen

1 innlegg  1 kommentarer

Det handler også om dette livet, her og nå, og våre nabolag.

Publisert over 2 år siden

Jeg er medforfatter av kronikken og kan svare kort på denne kommentaren. Synet på de ikke – kristne er en egen disiplin som heter «religionsteologi», og det er dessverre for omfattende å skrive helhetlig om det her. Helt kort kan en si at det fins mange flere tilnærminger i kristen lære og tradisjon, til de andres tro og skjebne, enn bare å avfeie deres håp og erfaringer.

Vi som står bak dette innlegget prøver i det nevnte avsnittet å få frem at det er nødvendig med ydmykhet til egen religion og ståsted. Selv om mange har en sterk tro og overbevisning, kan ingen vite sikkert om de eier HELE sannheten. Det er viktig å huske på. Jeg liker ikke selv å bli dømt til å komme til helvete av andre, og det er nok også med på å påvirke hvordan jeg snakker til folk jeg møter. Selv tror jeg ingen religion klarer å favne det hele store mysteriet i sine dogmer. Alle mennesker er skapt av Gud, og Gud er så veldig mye større enn vi kan fatte. Det kan vi undre oss over, og kanskje til og med hvile i. Vi ser i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.  Det eneste vi vet av erfaring at er usedvanlig viktig, er at vi lærer hverandre å kjenne og prøver å skape fred. Det er beinhardt arbeid, men jeg gjentar fra hovedinnlegget: Selv om vi har ulike uttalte sannheter, så bor vi i samme nabolag. Barna våre leker sammen. Vi jobber på samme steder. Vi blir nødt til å skape felleskap, fremfor splittelser. - Og det går ikke uten en god dose ydmykhet og nysgjerrighet.

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere