Folk flest vet ikke at kirka er engasjert, og det er vår egen feil!

Kjersti Opstad skriver altså en blogg om kirkebesøkene hun gjør rundt om i Oslo, og hun skriver for «Vårt Oslo». Hun skriver godt og engasjert, og jeg anbefaler alle å følge henne. 4.februar rapporterer hun fra miljømesse i Kampen. Opstad har selv tidligere presentert seg som politisk rød, og når hun er til gudstjeneste i Kampen begynner hun å lure på om kirka er en alliert hun kan stole på. Hun virker overrasket over at kirka har egne klimamål. Hun siterer klimamålene og linker til dem i glede og iver. «Når ble kirken og jeg enige om ting? Er det noe vi har vært lenge? Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?» Og jeg tenker; ja, Kjersti, selvsagt er kirka opptatt av klima og miljø, vi tror jo at Gud har skapt verden og at vi mennesker er satt til å forvalte den – og at vi er i ferd med å ødelegge det hele. Selvsagt er vi opptatt av klimakampen! Flere av oss preker om det så sant vi har mulighet, vi samler inn penger til folk som er offer for klimaforandringene, vi deltar i underskriftkampanjer og vi oppmuntrer konfirmantene våre til å engasjere seg. Men jeg innser at for den jevne nordmann, som sjelden går i kirka, er det langt fra selvsagt at et slikt engasjement finnes.

Flere av kirkas stemmer på banen

Når media vil høre hva kirkas folk mener er det som oftest fordi noen kirkeaktive har sagt noe kontroversielt – helst om homofili eller helvete. Når media ønsker seg en kristen stemme i en debatt ringer de Espen Ottosen fra Norsk Luthersk Misjonssamband. Og det virker som om han stort sett har mulighet til å stille i studio. Når det er sagt; jeg har ingenting i mot at Ottosen debatterer – alle stemmer har rett til å høres – men jeg er skeptisk til at hans stemme i en ganske lang periode har fått prege folks oppfatning om hva «alle kristne» mener. At ikke flere kristne er på banen er ikke Ottosens feil. Flere av oss må melde oss på i debatten – også utenom Vårt Land og Dagen. Det er nydelig at kirke-Kjersti blir positivt overrasket over at kirka er opptatt av klima og miljø, men det hadde vært enda bedre om dette kirkelige engasjementet var kjent for folk flest.

En prest hever stemmen

Så har jeg min egen erfaring av å heve stemmen. Som sokneprest i Holmlia kirke, sør i Oslo, og som mangeårig beboer på dette flotte stedet, ble jeg dypt rystet av en skyteepisode i et boligområde på Holmlia onsdag 7.februar. Få uker tidligere skjedde en episode med knivstikking i det samme området, og etter en ny, alvorlig voldshendelse kjente jeg akutt uro. Onsdag kveld like før kl. 21; barn og ungdom er på vei hjem fra aktiviteter eller fra venner, midt i et fredelig boligområde blir en person skutt. Jeg ble sint og provosert av at noen tillater seg å oppføre seg sånn på vårt område, og jeg ble usikker på hva dette betydde. Er situasjonen i ferd med å forverre seg raskt og dramatisk? Hva blir det neste? I sinne og frustrasjon skrev jeg et brev til byrådsleder i Oslo og til politi-lederen i vårt område hvor jeg ba dem stille på folkemøte på Holmlia og forklare hva som skjer og hva som kan gjøres – og sendte dette på e-post til deres offentlige adresser. Jeg delte også brevet på en facebook-side der «Engasjerte holmlianere» var i gang med å diskutere saken – for å vise hva jeg hadde gjort og oppfordre andre til å gjøre det samme. «Send det til avisene» var det en som skrev. OK, tenkte jeg, og sendte det til tre nettaviser. Den mest lokale av dem publiserte brevet mitt morgenen etter, og snart var sirkuset i gang. NRK ytring ba om en utvidet tekst – og så plukket NTB opp saken. Under et døgn etter skyteepisoden fikk jeg mulighet til å uttale meg i en rekke kanaler.

Positiv overraskelse

Reaksjonene i lokalmiljøet var at mange satte pris på at jeg sa ifra, og noen få har gitt uttrykk for at det er litt irriterende at akkurat presten skulle bli hørt så grundig. Flere har vært positivt overrasket over at en prest hever stemmen for et lokalmiljø på denne måten. De fleste forventer åpenbart ikke at kirkas folk skal gjøre akkurat det. Selv kjenner jeg mange kirkelige ansatte som kunne gjort det samme som meg hvis det var de som var prest på Holmlia akkurat nå. Men jeg må innse at det er ikke sånn vi oppfattes av den jevne nordmann.

Moderne tro er å våge å heve stemmen

Jeg ble grundig hørt. Og jeg tror noe av grunnen var fordi jeg underskrev brevet mitt med «sokneprest i Holmlia kirke». Og det får meg til å tenke at vi som tror kan med stor frimodighet våge å heve stemmen utenfor det hellige rommet, utenfor menighetsbladet og utenfor kirkas nettside oftere. For vi har mye godt å komme med i vår tid. Vi har en tro som kaller oss til å protestere mot urettferdighet og kjempe for nestekjærlighet. Vi som kaller oss kristne må rett og slett bare våge å ta ordet litt oftere, ikke minst når det gjelder helt allmenne saker. Jeg tror at mange kirkelige ansatte kvier seg for å bli oppfattet som «politiske». Jeg tror det er en fare som er overdrevet. Mange saker som det er aktuelt for kirka å uttale seg om går på tvers av politiske skillelinjer. Og skulle noen av oss være så «uheldig» å høres ut som om vi tilhører et bestemt politisk parti tenker jeg at det finnes en mengde mer alvorlige saker enn det. Det dummeste og feigeste vi kan gjøre er å aldri våge å uttale oss om noe som helst. Kanskje er det så moderne troen kan bli, at vi som tror våger å prøve samfunnet og verden på troen vår – og så våger å protestere og si fra når vi ser urett eller mener at noe må ha ekstra fokus.