Kristine Kråvik

Teologistudent
1

Sekularismens klamme hånd

Vi lever i ett samfunn som gradvis blir gjennomsyret av den sekulære ideologien. Men ved at vi som har en levende tro tør å vise den offentlig gjennom våre ytringer og våre handlinger kan vi motvirke denne trenden og skape en sårt trengt forståelse for hva religiøsitet er.

Publisert: 25. feb 2018

Det virker som det er en vedtatt sannhet at den sekulære ideologi er fremtiden. At vi bør være ett samfunn som streber etter å bli religionsnøytralt. Ett samfunn der all religionsutøvelse gradvis skyves ut av det offentlige rom. Ett samfunn der religiøs tro etterhvert bare kan få sitt utrykk i kirkene, moskeen, templene, synagogene og hjemmene. Eller aller helst ett samfunn der troen bare lever i vårt indre. Der kan våre religiøse tanker og følelser være, men de bør ikke komme ut som ytringer eller meninger om samfunnet vi lever i. Vi må skille mellom religion og politikk blir det ofte sagt. Men i mitt sinn bor alle mine tanker sammen i uorganisert harmoni. Hvis jeg forsøker å rydde bort mine «religiøse tanker» før jeg snakker blir min tale ufullstendig og tom. Min «religiøsitet» er ikke noe som kan skilles bort fra resten av meg. Dette faktum forstår ikke sekularismens misjonærer som durer frem med sin religionsutarming. De finnes i de fleste partiene på stortinget, de finnes i statsforvaltningen og kommuner. Flere og flere reguleringer som skyver religionen til side. Deres agenda blir maskert som religionsnøytralitet. Men sannheten er at deres feilslåtte politikk av nøytralitet har ført til økende grad av religionsanalfabetisme i landet vårt. Det er sekularismens klamme hånd som ligger tungt over landet og dens fingre som snor seg stadig inn på nye arenaer i samfunnet.

Ett godt eksempel på dette finner vi i Vårt Land tirsdag 20.02. der biskop Tor B. Jørgensen krittiserer UDI for manglende kunnskap om kristen tro. Denne type manglende kompetanse hos UDI fikk store konsekvenser for for en afghaner som hadde konvertert til kristendommen. Han fikk avslag på søknaden om oppholdstillatelse. Ett annet eksempel er diskusjonen som har gått ang. omskjæring av guttebarn. Tilhengerene av ett forbud mot omskjæring av guttebabyer har svært liten forståelse for den religiøse betydning av dette ritualet, spesielt for jødene. Omskjæringen er ett identitetsmerke som er en integrert del av selvforståelsen til jøder både som individer og ikke minst som som gruppe. Hvis vi forbyr omskjæring vil det bli svært vanskelig for jødiske samfunn å leve ut sin tro og identitet i landet vårt. Og det er betenkelig at 167 år etter at jødene fikk fri tilgang til landet begynner vi å diskutere reguleringer som kan skyve dem ut igjen. Vi har også utallige eksempler på skoler som ikke ønsker at elevene lenger skal delta på skolegudstjenester eller andre arrangementer i kirken i skoletiden. Det virker som om ønske om nøytralitet fører til berøringsangst. Og for elevene fører denne berøringsangsten hos de voksne til en økende grad av uvitenhet om hva det vil si å ha en tro. For tro handler ikke bare om læresetninger som man kan få undervisning om i ett klasserom. Det handler om praksis og identitet.

Men vi kan ikke bare legge skylden på sekularismens misjonærer for den økende religiøse uvitenheten i landet vårt. Vi som troende mennesker har også ett ansvar for å stå frem. Et ansvar for å fortelle at religiøs tro og praksis ikke kan gjemmes bort eller feies vekk og ikke bør bli henvist til det private rom. Religiøs tro bør være en naturlig del av det offentlige livet også i Norge. For å forstå verden og det globale samfunnet vi lever i trenger vi ett religiøst språk. I mange kulturer er religion en av de viktigste indentitetsbærerene i ett menneskes liv. Religionen er ikke først og fremst en intellektuell øvelse men en praktisk livsstil. Barn vokser opp med å observere og utføre religiøse ritualer. Slike ritualer er med på å former indetiteten til ett individ fra tidlig alder. Religion er en integrert del av personligheten for mange. Når mennesker som har vokst opp i en slik kultur senere kommer til Norge blir overgangen stor. Fra en kultur der religiøse tro og praksis gjennomstrømmet livet og hverdagen til en kultur der troen har blitt en intellektuelle øvelse som er skilt fra hverdagen og samfunnet.

Vi som har vokst opp i kristne hjem og har kristen tro og praksis som en integrert del av livet vårt kan fungere som broer i samfunnet vårt. På samme måte kan mennesker som har vokst opp med en annen religiøs tro og praksis også være brobyggere. Brobyggere mellom sekularismen og religionen. Men for å gjøre en forskjell må vi leve våre liv som religiøse mennesker og la vår tro påvirke våre ytringer og meninger. Hvis ikke vi snakker om og lever ut vår tro i vår hverdag vil sekularismen fortsette og bre om seg og lukke enda flere dører for religionsforståelse. Fremtiden er ikke sekularismens nøytralitetsideal, men ett samfunn der sekularisme og religiøsitet kan leve side om side. Ett robust samfunn som tåler ulikhet og mangfold og der det er rom for offentlig religionsutøvelse og troende mennesker fra ulike religioner. Og ved å heve stemmen og ta vår plass i dette samfunnet kan vi være med å skape ett samfunn som har kunnskap om og forståelse for menneskers religiøsitet. For å skille mellom religion og politikk er umulig når religion er en integrert del av den du er.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

I mitt hjem var bordbønnen takknemmelighet

Publisert rundt 1 år siden

På fatet stod det; "Gud velsigne maten"; på bordet lå en bøsse fra Kirkens nødhjelp. Den fyltes gjennom året og ble levert i takksigelse hver år. Mange tror at kristendommen ikke betyr noe for et land. Frihet er å gjøre som man vil. Når sykdom møter menneskene står de overfor krefter i døden. Holdningene endrer seg og livet, det nye, trer frem, eller forsvinner. Mange møter noe som betyr mer enn det gamle. Det er grenseoverskridende kunnskap. I en tid da Hitler og hans hird truet samfunnet var sannheten og  troen på den rette vei ganske åpenbar for alle. Sangene deres stemte ikke med virkeligheten. De løy om stemningen. Sjelden får man slike hendelser servert fra et helvete, heldigvis. I dag fornekter vi sannheten. Landet går av seg selv? Menneskene tar æren og makten. Man diskuterer ikke politikk og religion. Det gir for krevende tankerekker. Hitler sparte kirkene. Han fryktet at Gud skulle straffe ham. At han samtidig ofret millioner av mennesker var hensynsløst og umenneskelig. Tro kommer ikke fra intet.  

Kommentar #2

Geir Wigdel

17 innlegg  2088 kommentarer

Aller viktigst er

Publisert rundt 1 år siden

at religiøse mennesker i praktisk handling viser at troen gjør en forskjell. Det er ikke nok å påstå at troen, og utøvelsen av denne, er viktig for en selv. Slikt glør ikke inntrykk om ikke religiøse mennesker oppleves som viktige og verdifulle medborgere. Et slikt samfunnsansvar er i samsvar med Paulus sine anbefalinger.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere