Hanna Elisa Haraldsen

2

Tilbake til kjernen.

Jeg forstår at ikke-kristne ikke forstår hva vi kristne holder på med. Jeg forstår at det kan se ut som et kaotisk landskap av møter, tjenester, diskusjoner om det ene eller det andre, og bønner med svar i en annen innpakning enn forventet. Tidvis synes jeg det selv og.

Publisert: 25. feb 2018  /  374 visninger.

Jeg er så heldig at jeg er vokst opp i menighet. Jeg har fått erfare det bønnesvaret å bli bevart i troa gjennom barndom og ungdomsår, og jeg håper det varer inn i evigheten. Av og til slår tanken meg – hvor hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt født inn i kirka? Hadde jeg da noensinne gitt respons på et alterkall? Hadde jeg da i det hele tatt sagt ja til å bli med inn i en kirke? Jeg håper det. Men, jeg er ikke sikker.

Sett utenfra tror jeg vi som er kristne kan se ut som en saueflokk. Og det er vi jo, sånn i overført betydning. Men, jeg tror det er lett å oppfatte oss som en gjeng som vil sånn omtrent det samme i bunn og grunn, men har utrolig mange kronglete veier vi tar for å nå dette målet. Èn vil det sånn, fire andre vil ha det slik, noen er enige der, mens andre er totalt uenige. Med alle.

Og dette stemmer jo egentlig ganske godt.

Vi stresser rundt. Vi krangler om kvinners plass i menigheten, om barnedåp eller troendes dåp, og vi melder oss inn og ut av menigheter. Vi forteller hverandre at vi er elsket, men lever som at vi ikke er det. Vi engasjerer oss i tjenester, vi skal strekke til, vi skal opp, frem, og fullføre vårt kall og potensiale. Og, vi sitter og lurer på hvorfor folk er slitne.

Jeg er hverken pastor, prest, eller teolog. Men, jeg har øyne å se med, ører å høre med, og et ønske til dere som er det. Fortell oss om nåden.

For å kunne ha noe å gi, trenger vi å ha ladet batteriene først. For at vi skal kunne elske vår neste som oss selv, trenger vi å vite at vi er elsket, og hvor bekreftelsen kommer fra. For å kunne forkynne nåden gjennom våre hverdagsliv, trenger vi at noen har fortalt oss om nåden først.

For, nåden kan være vanskelig å forstå – ja, tidvis umulig. Og, jeg tror ikke vi mennesker kommer til å klare å forstå alle aspektene ved den før vi har passert målstreken, og står ansikt til ansikt med nåden i egen person. Men, jeg tror vi trenger å høre om den, sånn at vi kan leve i den.

Vi vet at antall mennesker som sliter med depresjoner, angst, og dårlig selvbilde i forskjellig grad, er alt for høyt. Vi er lei av å høre om generasjon prestasjon, men vi er ikke i nærheten en gang av å nå målet om mindre prestasjonsfylt samfunn. Dette finner vi også i kristne miljøer, og selv om det ikke er så enkelt som at et liv med Jesus er lik et liv uten utfordringer, så er realiteten at vi sitter på verdens beste nyheter. Vi har bare pakket de veldig godt inn.

Jeg ser et økende fokus på livsnære, og livsgode prekener. Jeg leser, og skriver selv, om at Gud er nær i alle livets sesonger. Vi er inne på noe. Vi mennesker trenger å høre om en Gud som passer på, en Gud som bryr seg om oss, og som hører bønn. Men, jeg tror vi mest av alt trenger å høre om nåden. For, uten den, hva er vel da de andre ordene verdt?

Jeg tror vi som moderne kristne trenger å høre prekener, og synge lovsanger, om at vi er frelst av nåde. Jeg tror vi trenger å bli fortalt – gang på gang – at vi mennesker feiler. At vi gjør ting som vi angrer på. At alle mennesker er sånn. Men, også at det finnes tilgivelse, en som døde for nettopp disse syndene. Og, at vi kan få lov til å leve i nåden, leve i en tillit om at vi er kjøpt fri, at det som var ikke er mer. Jeg tror det er først da, når vi vet hvor vår verdi ligger, at vi kan møte andre – kristne og ikke kristne – på en varm og inkluderende måte.

Dette er absolutt en utfordring til pastorer, prester, forfattere, lovsangsledere, og andre ledere. Men, i stor grad også til oss som enkeltmennesker. Vi leder på mange måter oss selv, og de rundt oss, og vi er alle blitt gitt det privilegiet å kunne snakke oppbyggende nådebudskap inn i hverandres liv.

Så, kanskje kan vi alle vinne på å forankre oss i vissheten om at nåden rekker? Kanskje er det tid for å legge spørsmål som er store, men små i den store sammenhengen, litt bort? Ikke la vær å snakke om de, ikke la være å være opptatt av de, men bare flytte de litt lengre bak i tankerekken og prioriteringene.

Kanskje trenger vi, og de vi skal nå, at vi kommer tilbake til kjernen? Kjernen av tilgivelse, kjærlighet, og "Jeg døde for alle dine synder, hvil hos meg". Kanskje kan vi da møte folk og oss selv med åpne armer som de på korset. Kanskje kan det, gjennom vissheten i våre hjerter, gjøre at vi ser like mye ut som en saueflokk, men i det minste en som følger samme vei. Samme hyrde. Han som sier "Av nåde er dere frelst, ved tro."

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2751 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2337 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2240 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2118 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1528 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1445 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1427 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere