Anne Margrethe Mandt-Anfindsen

1

Moderne tro er gammel tro

Når Vårt Land inviterer til refleksjon omkring «moderne tro» bes vi om å skissere religionens og troens plass i et moderne samfunn. For meg peker «alle» piler som skal ta oss i retning fremtiden, bakover.

Publisert: 25. feb 2018  /  539 visninger.

Jødedommen og kristendommen – hovedleverandørene til troslivet i den vestlige verden – har (dels sammen med moderat islam) viktige bidrag til bærekraften i et samfunn. Her er noen av verdiene fra årtusener med fortid, som er betydningsfulle for fremtidens moderne tro:

Moderne tro handler om kjærlighet. Kanskje er dette det viktigste: Et bærekraftig samfunn er ikke selvsentrert. Et helt sentralt trekk ved mennesket er evnen til å føle, identifisere oss med hverandre, gjenkjenne oss i andres blikk, og være empatiske. Det grunnleggende i både kristendom og jødedom (samt moderat islam) er kjærligheten: Du skal elske Herren Gud, du skal elske deg selv, du skal elske din neste. Dette er den største – og vanskeligste – invitasjonen vi mennesker har fått. Ikke få forfattere reflekterer omkring menneskets reise fra selvsentrerthet til «andrehet» (otherness). Når vi blir født er vår første oppgave å begynne reisen mot å bli et selv, et jeg, som ikke er symbiotisk med mor. Når reisen går mot slutt er målet å være integrerte mennesker (jfr. utviklingspsykolog Erik H. Erikson) – i stand til både relasjon og avgrensing. Eller som teologien vil si: være forent med Gud, erfare Gud som et Du – og ikke som instrument for vår egen lykkefølelse. I et individualistisk samfunn er «otherness» nesten umulig. Men for virkelig å leve menneskelig, er det nødvendig å se den andre som et absolutt verdig Du.

Moderne tro løfter frem den kollektivistiske kjærlighetstanken, som inviterer oss til å miste oss selv for å finne vårt Selv. Ikke i en dysfunksjonell selvutslettelse, men i en befrielse fra egostrukturer som ikke gir liv. Til et selv som ikke eier, bruker og misbruker den andre – men respekterer og ivaretar.

Moderne tro er eldgammel tro – og sann humanisme har sine røtter her.

Moderne tro gir rytme til livet. De tre monoteistiske religionene inviterer alle til daglige stans for å løfte blikket vekk fra arbeid, strev, bekymring kav og impulser som vil fylle sansene. Fem ganger daglig ligger den hengivne muslim på kne. Jødene starter og slutter dagen med trosbekjennelsen: «Hør Israel, Herren vår Gud, Herren, er én». I tillegg har de sine daglige tidebønner; morgen, middag og kveld. De ber takkebønnen før hvert måltid, rettet mot «Adon Olam», Universets herre. Som jøde, deltok Jesus i samfunnets bønneliv: Han ba tidebønnen, han ba takkebønnen før måltidene, han trakk seg tilbake for å be. Den kristne kirkes mange grener har gjennom århundrene vektlagt bønnetider som gir rytme til hele døgnet. Mange har stille stund, ber aftenbønn og bordbønn. Sistnevnte er en undervurdert tidebønn også i den travle kristnes hverdagsliv.

Vi som ber er ikke alltid konsentrert. Men vi bøyer oss, vi stanser opp. I et glimt er oppmerksomheten rettet mot Den Andre.

Moderne tro er eldgammel tro – den hjelper oss til nået og til å rette blikket utover oss selv.

Moderne tro gir rytme til uka. Hviledag, sabbat, annerledesdag – både jødedom, kristendom og islam har en ekstra hellig dag. Frihet fra arbeid, studier, kjøp og salg. I Norge er det drakamp om den offentlige hviledagen. På den ene siden er troen på mennesket stor; at vi selv evner å legge til rette for hvilen. På den andre siden er tvilen større; når alle skal få velge, innskrenkes søndagens frihet for mange. Jeg tror samfunnet trenger støtten fra den delen av «den kristne kulturarven», som vi gjenfinner i så mye religiøst liv: Sabbaten, helligdagen, hviledagen.

Moderne tro er eldgammel tro – den gir menneskene livshjelp og rammer

Fasten og festen. Årssyklusen. Vekslingene. Lavt gir og høyt gir. Lite og mye. Det enkle og det feirende. En nøkternhet som både jordklode og menneske desperat trenger – og livsnytelsen. Jeg tror tomheten lettere ligger på lur der hver dag er en fest, og festen er blitt hverdag. Jeg tror vekslingene i større grad gjør oss i stand til å ta imot de vanlige dagene som gaver. Alle de tre nevnte religioner byr på fasten og festen, askesen og nytelsen. Etter ramadan kommer eid, etter faste kommer påske, etter advent kommer jul. Vi bygger både liv og samfunn rundt dette: etter uke kommer helg, etter skoleår kommer sommerferie, etter kalenderår kommer nyttår.

Moderne tro er eldgammel tro – og hjelper kropp og sjel til rytme.

Tilbedelsen eller «bøyelsen». Den svenske forfatteren Magnus Malm mener det sentrale i det kristne livet er å bøye seg for Den Ene som har lagt alle maktene under seg: Kristus. I sentrum av troen ligger altså øvelsen «å bøye seg». I sentrum av tro ligger tilbedelsen.

Hva er «alle maktene»? Maktene kjenner vi i våre liv; grådigheten, egosentrismen (som hverken elsker den andre eller meg selv med frigjørende kjærlighet, men som vil eie og kontrollere). Maktene er «begjæret» som, med Wilfrid Stinissens ord (i boka Sjelens mørke natt) er som jagende piler på jakt etter et bytte – og ikke to tomme, åpne hender. Maktene kjenner vi i kraften fra sammenligningen, prestasjonskravet, det som presser oss bort fra kontakt med vår menneskelighet. Maktene finnes i oss; i «monsteret», ondskapen, vår vilje som ikke vil det gode. Redningen er å bøye seg for maktenes overvinner.

Hvordan skulle tilbedelsen kunne bli et samfunnsprosjekt? Overført til det bærekraftige samfunnet, har tilbedelsesdimensjonen relevans – og her er vi tilbake til begynnelsen – i en kjærlighet som kan bøye seg, som ikke søker sitt eget, ikke sier «what’s in it for me?».

Moderne tro er eldgammel tro – den er et kjærlighetens bøyelsesarbeid.

Fremover til de gamle verdier. Jeg tror det moderne samfunn er i behov av å løfte kjærligheten til Den Andre (både Gud og mennesker); av viljen til å bøye oss for den andres verd; av rytmen: hverdag og helg, arbeid og hvile, faste og fest. Jeg tror det moderne samfunns bærekraft er avhengig av at mennesket får daglige pustepauser, hvileskjær og forankringer i nået hvor selvanklagen, selvforherligelsen, sammenligningen og konkurransen kan slippe oss, eller tre frem så vi kan avsløre og bearbeide. Mest av alt tror jeg et bærekraftig samfunn trenger Guds enorme kjærlighet. Men de gamle rammene som gir menneskelivet befriende rytme, er heller ikke å forakte.

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2769 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2349 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2248 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2133 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2078 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1652 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1429 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere