Jeg tror på Guds fred. Og Mari!

Jeg tror på Guds fred. Og Mari!

Jeg kjenner en dame som heter Mari. Hun ble kjent med to rumenske tiggere i byen der jeg bor, og nå får de bo hos henne når de er i landet. Det er trangt, men de får seng og de får bruke kjøkkenet til Mari. Dette gir dem muligheten til å skaffe mat, klær og skolegang til deres familier. De koker rumensk hønsesuppe som takk.

Det gjør inntrykk på meg. Jeg regner meg som kristen og vil gjerne følge Jesus. Jeg vil møte alle mennesker med samme respekt, og være gjestfri og barmhjertig, vise omsorg.  Men jeg ser også bort. Jeg selv fant ikke mulighet til å huse de to rumenerne, enda jeg kjenner dem over tid som ærlige og gudsfryktige. Jeg hjelper dem isteden på en måte som ikke koster meg min egen komfort. Men Mari  -  hun gjør inntrykk. Jeg liker at hun finnes.

Mari tror ikke på Gud.” Hva slags gud skulle det være da, som skaper en slik verden?” Hun anser de to som sine venner, og venner hjelper man. Mari er del av det mange av mine kristne venner og bekjente ser på som et slags mørke av ikke-troende, mennesker som ikke er frelst og derfor ikke velsignet med den hellige ånd. En del av det sekulære samfunn som de kristne gjerne vil vise vei for, være som et fyrtårn for. De ber for dette mørke, ber om at de må finne Jesus, at de må bli frelst, at de må åpne sine åndelige øyne, slik at de kan være med å bygge Guds rike på jorda.

Jeg har aldri forstått det. Jeg har ikke forstått det jeg opplever som kristnes manglende lidenskap overfor alt det gode og kjærlige som blir gjort i verden i regi av ikke-kristne, eller ikke-religiøse krefter. Hvorfor ikke Gandhis unike ”kjærlighen er sterkest”- frigjøringsbevegelse var inspirerende. Hvorfor Amnestys arbeide mot diskriminering og overgrep i alle kulturer og regimer, er noe sekulære kan drive med. Hvorfor dem som ikke flagger Jesus, ikke er riktig bra nok. At alt dette gode, viktige arbeidet ikke gjøres under riktig navn.

Selv er jeg vokst opp i en familie som engang ble slett behandlet av prestestanden og siden har holdt seg uten gud.  Jeg valgte likevel troen i voksen alder. Det er mange år siden nå. Jeg har lært en del om hva den kristne tradisjonen innebærer. Gjennom mine pinsevenner, retreatbevegelsen, husgruppe og bibellesning, gjennom en klok og kjærlig kristen åndelig mor. Ikke minst har jeg lært om ulike syn, hva kristne strides om, de store forskjellene på hvordan bibelen skal forstås og leves, fordømmingen, som kan være hard.

Selv valgte jeg Mesteren fordi han hjalp meg å tåle meg selv og min livssmerte. Han satte meg på sporet etter sannheten og møter meg når jeg forholder meg sant til livet.  Det er der vi møtes. Mesteren gjør himmelen høyere og havene dypere, han gir verden uendelig av nyanser og farger. Han inspirerer meg til å lete etter hans ansikt i alle jeg møter, lete etter det gode. Hans opprør mot det etablerte religiøse regelrytteriet gjør meg opprømt og inspirert. Hans omsorg for svake, fattige og utstøtte, hans sans for rettferdighet gir meg håp. Mysteriet Gud fargelegger tilværelsen og fyller den med mening. Det er godt å kunne overgi seg til større, få lov å være liten, godt å få lov å være en del av skaperverket. Jeg tror vi alle er Guds barn, frelst i den forstand at vi alle er velkommen hjem. Og nåden. Jeg kjenner meg som en del av et fråtsende samfunn, hektet på forbruk, som lar andre sulte og som distanserer seg fra krigene som følger. Jeg trenger den nåden. Den gjør at jeg kan holde et håp for verden og meg selv, se løsninger der det ser svart ut. Den uvurderlige konsekvensen av å tro på mirakler. Den er en sann gave, denne troen.

Den er kanskje ikke god nok? Noen vil kanskje begynne å diskutere med bibelvers som ammunisjon, slik jeg ser det gjøres. Slåss om riktig forståelse, riktig lære. Jeg er mer interessert i å forstå hvem de andre er og hva de holder hellig.  Jeg synes det er trist når kristne ikke anerkjenner andres tro og erfaringer med Gud, og jeg savner respekt og positiv interesse for alt det som Gud har skapt utenfor den trygge kristne rammen. Jeg skulle gjerne sett at kristne øyne åpne seg for alt det gode og kjærlige som finnes der ute. Det er trist når vi reserverer Gud for vår egen gruppe. Det er sørgelig at andres religiøse uttrykk og lengsel etter Gud så fort blir en trussel.

Selv tror jeg på Guds fred. Jeg tror han er uendelig mye større jeg kan forestille meg, og jeg tror ikke Gud begrenser seg til en enkelt tradisjon. Det er det menneskene som gjør.  For meg er han mye større enn begreper og troslære kan uttrykke. Og Gud er fundamental for menneskene. Om vi kunne anerkjenne hverandres gudslengsel og opplevelse av Gud, så kunne Gud være kongeveien til fred i menneskeslekten. Så kunne hver og en forsone seg med Gud istedenfor å krige om hvem som har rett. Vår gudslengsel kan bli vår vei mot fred. Slik har Guds kjærlighet har et enormt fredskapende potensiale.

Jeg ser også Guds skaperhånd hos dem som ikke tror. For noen er ordet Gud og navnet Jesus forbundet med alt annet enn kjærlighet. Deres kjærlighet som like verdifull selv om de gir den andre navn.

Det gjør godt å lese om Areopagos sin misjon. Om jeg forstår den rett, er det trosmøtet som er viktig; det å lytte med ærefrykt, å finne det hellige hos den andre. Jeg setter også stor pris på det som kjennes en raus vind fra de økumenisk engasjerte, som godtar også andre kristne retningers vei til frelse. En varm vind som myker opp skillene og gjør at folk fra ulike kristne retninger begynner å dele tanker og tro, og finne sammen igjen, kjenne på hvordan man kan være sammen og likevel være tro mot seg selv.

Hvorfor stoppe der?  Går det an å lære av andre religiøse tradisjoner enn det kristne? For eksempel hvordan urfolk forholder seg til skaperverket? Det tror jeg vi kan. Og istedenfor å bygge ned murene mellom ulike kristne livssyn, for så å ”konsolidere” seg mot andre religioner, er det ikke bedre å fjerne muren og inkludere hele menneskeslekten?  Jeg blir glad når jeg kjenner vinden med slike toner. Den har blåst lenge.  I økumenetikken finnes kanskje mye av nøklene til hvordan man kan beholde sin tro og samtidig anerkjenne andres.

Det må sies: Det er ikke slik at jeg tror alle veier til Gud er like gode. Det finnes nok mange blindveier. Men sunn tro, som bringer oss nærmere den hellige kjerne, som bringer kjærlighet og fred inn i våre liv, den er kanskje ikke forbeholdt den kristne tradisjonen?

Det er lett å begrense Gud med våre læresetninger og dogmer. Det er lett å bli litt blind for alt det vakre Gud har skapt. For alt det gode og kjærlige som skjer også langt utenfor kristen regi. Gud er uendelig mye større. Heldigvis kan ikke vi stoppe en vind fra Gud.  Jeg tror på Guds fred. Og at Mari bygger Guds rike, like bra som noen andre.