Jeg står i en kristen spagat

Tusen takk til Åste Dokka som setter fingeren på et smertepunkt i Kristen-Norge, og i alle fall for meg personlig. Jeg leser alltid hennes tekster i Vårt Land med stor interesse. Men når hun skriver: «Noen av oss er nøkterne og hodestyrte, andre har sterke emosjoner og regner seg som følelsesmennesker» synes jeg ikke hun inviterer til en nyansert debatt og større gjensidig forståelse. Heldigvis er det ulike personlighetstyper i alle norske menigheter uavhengig av både form og teologisk ståsted.

Oppvekst i den norske kirke og ti år i «frikirkelighet»

I min oppvekst var jeg aktiv i den norske kirke gjennom barnekor, ungdomskor og ledertreningskurs i regi av KFUK. Gjennom styreverv i det lokale ungdomskoret opplevde jeg stort eierskap til min lokale menighet. Jeg hadde egen nøkkel til kirkebygget og ble sammen med andre ungdommer vist stor tillit. Vi fikk være med å bygge og skape arbeid for barn og unge i kirken. Med dette i bagasjen lengtet jeg allikevel etter noe mer. Jeg hadde et ønske om at troen skulle forandre hverdagslivet mitt i enda større grad. Jeg tok derfor en DTS (Disippeltreningsskole, Ungdom i Oppdrag) på Skjærgårdsheimen i Kristiansand. Brosjyren for DTS`n fikk jeg på «GO-festivalen» i samme misjonsorganisasjon sommeren før. Vi er tilbake i 1995. Mitt første møte med lovsang og løftede hender ble litt utfordrende, men mest berikende. Det sto på brosjyren at jeg gjennom DTS`n ville oppleve å få mitt liv forandret. Det viste seg å stemme. I løpet av det året jeg var med i UIO var jeg tre måneder på bibelskole på Flekkerøya, tre måneder på et misjonsteam i Filippinene og videre tre måneder på Eintrøa i Trøndelag der jeg studerte det nye testamentet (SBS). På den siste skolen møtte jeg også min nåværende ektemann (som er baptist). I all hovedsak ga alle de ulike opplevelsene meg dette året økt sosialt engasjement, et ønske om å reise ut i misjon og mer kunnskap om bibel og bønn. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg lærte og opplevde dette året. De ti neste årene gikk mannen min og jeg først i en baptistkirke, siden i Misjonsforbundet og deretter på bedehuset (Normisjon).

Fra Ungdom i oppdrag til diakonstilling

Så dukket det opp en diakonstilling i den norske kirke der jeg bodde, og jeg googlet: «Hva gjør en diakon?». Til tross for min oppvekst i den norske kirke var ordet diakoni fremmed og ukjent for meg. Men da jeg leste mer om diakoni, åpnet drømmejobben seg opp for meg. Det var altså mulig for meg å ha en jobb der faget mitt som sosialarbeider og troen min kunne virke sammen. Å få ta master i diakoni ble for meg en resosialisering inn igjen i den norske kirke, og jeg opplevde at mange brikker falt på plass. Jeg har lært meg å bli glad i gudstjenesten med dens liturgi, orgelspill og veksellesning. Jeg har blitt gitt stor frihet til å utarbeide nye diakonale tiltak for blant annet asylsøkere, fått være bro mellom kirke og lokalsamfunn i tillegg til mer tradisjonelle diakonale tiltak.

Kristen spagat

Så hvorfor snakker jeg om at jeg står i en spagat? Fordi jeg ikke har «vokst fra» gospel- og lovsangsmusikk, og opplever at jeg har en personlig relasjon til Jesus. Fordi jeg setter pris på taler som er lengre enn 8 minutter og som kan gi meg veiledning til hverdagslivet mitt som kristen. Fordi jeg savner trosfellesskap og bønn i små grupper, for å nevne noe. Og for å ta det med lovsang først, det er selvfølgelig også lovsang for meg å synge salmer. Men jeg er så lei av å måtte forsvare trosuttrykket mitt. Jeg gleder meg over å synge i tilbedelse, og ja, jeg løfter gjerne hendene. Men jeg kan like gjerne korse meg etter at jeg har mottatt nattverd og jeg finner ofte hvile i andres ord formulert i liturgiske tekster. Flere i den norske kirke har sagt til meg at de ikke ønsker å la seg dirigere av andre til for eksempel å løfte hendene under lovsangen. Men hva med at vi setter og reiser oss ved jevne mellomrom under høymessen? Vi gjør bare det som presten forteller oss. To forskjellige kroppslige uttrykk for tilbedelse og det å gi Gud ære. Når det er sagt så kan selvfølgelig også løftede hender bli en form for «pålagt rituale». Mange av mine venner i den norske kirke sier at språket til kristne fra frikirkelige sammenhenger virker fremmedgjørende. Det synes jeg også av og til. Men jeg synes også den norske kirkes liturgiske språk er ganske så fremmedgjørende i møte med det moderne mennesket. Til poenget - jeg står i et spenn innenfor norsk kirkeliv. Jeg er ikke villig til å velge side. Og til Åste Dokka - jeg tror heller ikke at jeg er alene.

«Frelst - debatten»

Jeg trives like godt i den norske kirke som på møter i en frikirkelig menighet, eller trosmenighet for den saks skyld. Jeg skriver tekster for JK magasinet til Jesus Kvinner under ledelse av Anne Christiansen, og jeg har virkelig opplevd å bli lyttet til og fått spillerom i den sammenhengen. Når det gjelder «frelst-debatten» hadde jeg mye vondt i magen. På den ene siden var jeg glad for at usunne kulturer i kristne miljøer ble avdekket, men på den andre siden tror jeg mange nyanser forsvant i kampens hete. Smerten over å stå i spagaten var stor.

Rikdommen i nyansene og en sommerfestival som berørte

Jeg kjente meg etterhvert veldig hjemme på MF da jeg studerte diakoni. Jeg setter stor pris på Taize messer, retreat, pilegrimsvandringer og et vakkert preludium av Bach. Tilsammen sitter ulike deler av Kristen-Norge på litt flere brikker i det store puslespillet. Hvorfor er vi ikke mer opptatt av å lære av hverandre?
Sommeren som var dro hele familien vår med tre barn i alderen 8 -14 på GO-fest (Ungdom i Oppdrag sin sommerfestival). Mannen min og jeg var litt spent i forkant. Det var tross alt 20 år siden sist vi var i kontakt med UIO, og vi har siden den gang gått et stykke sammen på vår felles trosvei. Men vi reiste hjem igjen med stor takknemlighet som foreldre, og mange gode erfaringer rikere som familie. Mange av de samme menneskene fra 20 år tilbake var fortsatt aktive i den tverrkirkelige organisasjonen, og gjensynsgleden var stor. Vi opplevde at barna våre ble berørt av det de hørte og så på festivalen på en helt annen måte en utallige trosopplæringstiltak i den norske kirke har gjort. Når det er sagt, så har trosopplæringstiltakene i kirken også vært svært viktige for våre barns tro.

Mer positiv nysgjerrighet på hverandres språk og kultur

Spagaten er til tider krevende å stå i nettopp fordi jeg har så stor kjærlighet til de ulike «fløyene» i Kristen-Norge. Jeg synes oppdraget vårt som kristne (personlig- eller upersonlig) er for stort til at vi kan snakke nedlatende om hverandre og tåle så lite av hverandre. Mer enn personlighet tror jeg det handler om ulike kulturer man er vokst opp med, og som Dokka poengterte - ulike språk. Jeg ønsker meg en mer positiv nysgjerrighet på hverandres språk og kultur. Jeg tror ulike måter å uttrykke tro på er berikende også innenfor et menighetsfellsskap. Og jeg er helt sikker på at Gud er raus nok til å romme ulike trosuttrykk. Jeg ønsker meg færre fordommer og flere nyanser i både omtale og praksis av den kristne tro - en moderne tro.