Det museale og antikvariske kirkesystemet i Norge står for en avvikling

Jo eldre jeg blir som kristen, jo mer fremmed står det for meg hva DnK representerer.

Statskirken, som den het helt inntil nylig, denne gamle seige institusjonen som tok med seg det meste av den katolske tradisjonen opp gjennom århundrene siden reformasjonen, - hva representerer den i dag?

Står den for, og forfekter den apostolisk kristendomsforståelse og har den forankring i bibelsk lære og dogmatikk? Er den i form og stil slik praktiserende, at vi forbinder den med den første og apostoliske kirke?

Form og stil. Tradisjon. Historie og kultur. DnK vil i dag knytte kirken sin til å være en kraft og autoritet, som de mener står, og har stått, sentralt i norsk historie og kulturformidling. Og selvsagt må det erkjennes at kirken har hatt en stor rolle i sin kraft som statens tjener, refser og kontrollør. Så har den delvis også formidlet evangeliet, om enn tvetydig og diffust, og den har vært en formidler av de gamle sakramenter, som ikke lenger er regnet som sakramenter: bryllup, begravelse og den siste olje. Nå står bare dåp og nattverd igjen som søyler i denne formaliserte institusjonen. Likevel synes tiden langt overskreden for denne antikke institusjonen.

Prestekjolene, kappene og kragene, hvor kommer de fra? Og burde de ikke vært kastet og gjemt for lenge siden? Prester med krav til bekledning? Var det ikke Moses som fikk denne instruksen? Gikk ikke fariseerne, kristendommens verste motkultur, rundt og brisket seg i fine klær, for å vise makt, autoritet og posisjon? Jesus kalte dem satans barn, mange av dem.

Biskoper - tilsynsmenn, basert på Paulus sin anmodning om innsettelse av hyrder og eldste. Gikk de rundt med svære kors og røde purpurkåper, med brudekjoleslep på røde løpere? Hadde de månedlig betalte millionlønninger betalt av den romerske stat, eller den jødiske representasjon? Satt de for det meste på kontorer og flyttet papirer og administrerte andre ansatte? Nei, de første hyrder var enkle menn med livserfaring, som kunne veilede personlig for de unge. De skulle avdekke synd og villfarende lære.

Kirkebygg, katedraler, sølv og gull har kirken mye av, men de kan vel neppe si som Jesus sa: «Stå opp, vær helbredet, ta din seng og gå» Kan det være riktig, sunt og bærekraftig at den norske stat skal betale milliarder i reising, vedlikehold og utsmykking av kirkebygg for ufrelste skattebetaleres penger? Er det et godt vitnesbyrd om Gud og Jesus, at vi ligger staten til byrde for kristen virksomhet, mens de mange humanitære behov i samfunnet skriker etter oss i gangene?

Slik jeg leser Apostelgjerningene og brevene i NT, finner jeg ikke noe i menighetslivet som ligner på den norske kirke. Ikke hadde de store kirkebygg, det var heller ikke et mål å ha. Ikke hadde de et hierarkisk opplegg, hvor de ulærde måtte bøye seg for de lærde, skolerte og betalte. Ikke hadde de klær og fjolleri som skulle vise deres autoritet og makt. Ikke hadde de liturgier, trosbekjennelser, barnedåp eller konfirmantundervisning.

Derimot får jeg et inntrykk av det motsatte i NT: Ulærde enkle arbeidsfolk, som gikk ut to og to, og fortalte folk om himmel og jord og Guds rike. De delte på eiendeler, utgifter og penger, og levde et spartansk liv. De var forberedt på fengsel, forfølgelse, tortur og døden. De hadde ingen planer om store menigheter og store visjoner for kringkasting av evangeliet. Ingen sakramenter, og ingen begravelser og brylluper hadde vel noen rolle i menigheten.

Med 7500 ansatte i DnK , og en tilførsel fra stat og kommune på 20-30 milliarder årlig, kan jeg ikke se at dette har noe med syndenes forlatelse, sjelens frelse og apostolisk kristendom å gjøre. La oss avvikle statskirken innenfor statlig økonomi, det ville være mye mer kristelig og Gudvelbehagelig.

Jeg har satt meg for å informere og gå inn for myndighetene, med krav om at statsstøtten fjernes i alle former, i sær medlemsstøtten, med all den juks og hykleri den representerer.