Verdidebatt

Jeg har en drøm

Vi er kanskje i et forsoningsarbeid. Med økumenisk arbeid, både regionalt og internasjonalt. Tør vi å ta flere skritt nærmere? Kanskje en dag blir “de kristne” en betegnelse på alle som tror på Jesus. Er denne drømmen et luftslott?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Globalisering. Verdenssamfunn. Mangfoldighet. Det er rammene for en moderne tro. Vi lever i en verden der mennesker med ulike språk, trosbakgrunn, hudfarge, stil, meninger og virkelighetsoppfatninger lever side om side. Med felles lover. Instanser. Knutepunkter. Som regel felles språk. Hva med den kristne verden? Der lever vi fortsatt med et utall “kirkeavdelinger”. Teologi, landegrenser, metode og organisasjon er noen av skilleveggene. Gjennom historien har vi hatt flere kirkebevegelser som førte til opplysning og fornyelse i kirken. Allikevel står vi idag med disse avdelingene. Hva har skjedd med at vi var en kropp i Jesus? Hvem er denne tullingen som skriver om et så stort, kontroversielt tema? Som naivt kaster seg ut i 2000 år med historie? 23 år gammel, ung og naiv. Det er en skjønn livsfase der det er ganske vanlig å si: “Jeg har en drøm.”

En debattarena der vi kan kommer med våre delsannheter, som Åste Dokka kaller det så fint, er en god start på enhet i kirken. Alle har vi delsannheter, og når de legges på bordet så kan vi utforske vår virkelighetsoppfatning. Jeg tror med en god dose ydmykhet, åpne hjerter og sinn, ville vi ikke hatt alle de kirkeavdelingene vi har idag. Den katolske kirken ville ha tålt kritikk, de ville ha omvendt seg, og sluttet ubibelsk praksis. Historien ville ha fortalt om hvordan den norske kirken, på 1900 tallet, omfavnet tungetale, nådegaver og en lekmann predikant, samtidig som de oppfordret til struktur. Frykt for endring, stolthet eller egoistisk interesser, ville ikke ha blandet seg i en konflikt om religions-praksis. Tenk at kirkehistorien kan fortelle om kriger, plyndring, begjær og urettferdighet mellom de kristne og ovenfor ikke-troende. Med mer kjærlighet så ville vi kanskje vært mer opptatt av å tilgi, tjene hverandre, lytte, være åpne for fornyelse i kirken, og overse ulikheten i våre meninger.

Jeg går inn i en kirkebygning og ser meg om. Den er laget av stein, og benkeradene står i stødig tre på rekke og rad. Jeg nyter den uvanlige stillheten som gir meg lov til å lytte til mine egne tanker, eller bare være stille innenfor Gud. Glassvinduer viser bilder fra historier i evangeliene. En stor lysekrone henger ned fra et høyt tak som er dekorert. Jeg tenker på de menneskene som fikk i oppgave å lage denne kirken. De brukte sine evner til å portrettere lidenskapen i Jesus. Hans selvoppofrelse. De brukte sine evner til å lage noe som kunne fortelle folk hvem Jesus var og hva han gjorde. Kunst som et universelt språk som også barn, analfabeter og fremmedspråklige kunne forstå.

Menighetshuset er til sammenligning enkelt. Et kors henger på veggen. Rader med stoler, og en scene gir oppmerksomheten til pastoren og musikerne i løpet av gudstjenesten. Ingen ser rart på meg om jeg løfter hendene mine i lovsangen. Det er ikke unormalt å bli invitert opp på scenen for å dele noe fra livet med Gud, eller for å få en oppmuntring. I løpet av lovsangs-stunden ser jeg hvordan el-gitaristen står bøyd over instrumentet, et uttrykk av konsentrasjon, og han lukker øynene sakte. Da forestiller jeg meg at han ser akkordene, livet i musikken. Musikk er vel også kunst? Det er et språk alle kan forstå. Dybden, høyden, følelsene, fargene i lyden som strømmer ut av høyttalerne.

Med nye generasjoner kommer nye ideer. Nye tanker. Vi vil ha vårt unike tankesett, markere vår selvbestemmelses rett ovenfor foreldregenerasjonen. Er foreldrene våre konservative, mest mulig fornuftsbaserte, ja da er vi opptatt av følelser. Da er vi frisinnede. Kanskje uten å kunne sette fingeren vår på det reagerer vi mot et miljø som baserer seg mest på følelser og nytenkning, og vi blir konservative. Fornuftsbaserte. En pendel beveger fra fornuft til følelser. Det er en historisk sannhet. Det er en sunn tendens til utjevning, en ubevisst korreksjon.

Vi trenger utvikling i kirken. Hele tiden. Vi trenger ofte å justere kursen både som enkeltmennesker og som kirke. Det kan umulig gå i ett spor hele tiden. Vi lever i en verden som endrer seg hele tiden, med sannheter som aldri endrer seg. Disse sannhetene skal vi kommunisere til en verden i stadig endring. Vi må være dynamiske samtidig som vi har en fast kjerne. Åpne sinn, åpne hjerter og en god porsjon med ydmykhet. Kirken, eller menigheten, er ett av de få møtepunktene for folk fra alle samfunnslag.

Jesus uttaler en bønn som Johannes synes var viktig, hvis ikke hadde han ikke skrevet det ned i det syvende kapittelet. Vers 11, del 2: “Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.” Det var viktig for Jesus at vi kristne var ett. Skal vi med hver våre ideer, tanker og metoder lage en skillevegg og danne en ny avdeling? Eller skal vi bare kalle oss for “vi kristne”?

Jeg har møtt en åndsfylt katolikk, en vis frelsessoldat, og jeg har lest om metodistenes sterke tro og overbevisning. På et besøk i den norske kirke kjenner jeg meg svært hjemme. Salmene har en skjønn klang, og vitner om trosopplevelser jeg har til felles med mennesker som levde for 100 år siden. Jeg digger å hoppe til musikken på Hillsong. Moren og faren min har lenge vært medlem av en selvstendig frimenighet, og de har inspirert meg til en dyptgående forståelse av Gud som min far. Kirken jeg går i er medlem av pinsebevegelsen. Jeg kunne ha fortsatt, for det finnes utallige avdelinger der ute. Kan alle disse kirkeavdelingene forenes og danne et kompromiss? Eller enda bedre, omfavne hverandre? Kan perioder av fokus på følelsene i kristenlivet forenes med den neste generasjonens fornufts-reaksjon? Kan det nye møte det gamle? Kan det gamle møte det nye? Kan kirkespiret som strekker seg mot himmelen, og minner alle om hvor kirken er, være like talende som den høye musikken fra menighetslokalet? Kirkens usjenerte, frimodige klokkeklang som erklærer gudstjeneste til alle omkring?Alle de upretensiøse livene der mirakler ikke stod rundt hvert gatehjørne, men et frø bevart gjennom sol, regn, hagl og storm. Alle de erfaringene i menighetene der mirakler var hverdagskost, der Gud var hjerte-bankende nær. Alle de gangene der Gud virket fjern og langt borte. Og klangen av ny lovsang, historier som fortsetter og historier som akkurat har startet. Jeg har en drøm.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt