Verdidebatt

Den ensomme troen

Nettopp nå, i vårt spennende, multireligiøse og flerkulturelle samfunn, ville det ikke være fint om vi kunne snakke om tro, våge å bruke ord som bønn og velsignelse, enten vi kjenner den andres tro eller ikke?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Signe arbeidet, sa man før.
Gud velsigne deg.
Jeg skal be for deg.
Det var ord som falt lett, men ikke lenger nå. Det er blitt kleint og rart å snakke slik. Slike utsagn forbindes ofte med noe gammelt, stivt og overreligiøst. Ordene passer ikke i munnen lenger.

På engelsk kan man fortsatt si slikt, i hvert fall i USA. God bless you, sier folk, som et ønske om at det skal skal gå bra med den andre, eller som et heders-utsagn når noen har vært ekstra snill og grei.

Hos oss sier vi ikke Gud velsigne deg, men heller takk eller lykke til, og Jeg skal be for deg er blitt erstattet med de nøytrale Jeg tenker på deg eller Jeg sender gode tanker.

Takk og lykke til er vakre uttrykk, for all del, men det er synd at ordene som synliggjør tro forsvinner fra dagligtalen og kun overlever innerst i kirken og den gamle litteraturen. Språket er ofte et godt speilbilde av folket som benytter det, og samfunnet vårt er blitt stadig mer sekulært, akkurat slik Sigrid Undset spådde for over 90 år siden.

Tidligere var gudstroen noe man regnet med, noe som bare var der. Den ga oss vår tidsregning og satte sitt preg på årstidene og dagene, omkranset alle livsfaser og lå tett på folket. Bare tenk på primstaven, den gamle evighetskalenderen hvor helgenmessene var en selvfølgelig del av hvordan man inndelte året og arbeidet. Det gjaldt f.eks. å begynne slåttonnen ved Knutsmesse og få avlingen i hus før Mikkelsmesse.

Uten å ta munnen for full, kunne de fleste inntil nylig be aftenbønn med barna og synge bordvers før måltidene. Det er heller ikke så lenge siden man lærte salmevers i skolen. Jeg tror det lå en trygghet i disse tingene, det var noe der, noe å lene seg mot, enten man regnet seg som personlig kristen eller ikke.

Enn så lenge er fortsatt året vårt til en viss grad inndelt av kristenarven. Vi har tidsregningen før og etter Kristi Fødsel, og vi har jule- og påskeferie, langhelger rundt Kristi Himmelfartsdag og pinsen, selv om de ofte har blitt til kun det, nemlig ferier og langhelger, uten innhold.

Tro er blitt så veldig personlig. Vi lever i et land hvor det snakkes mye om toleranse og trosfrihet, noe som er svært fint, men hånd i hånd med denne toleransen går dessverre også den uskrevne regel at du ikke skal snakke om troen din, ikke flagge den. Du skal holde den for deg selv, for den angår ingen andre enn deg. Troen er blitt ensom.

Men er det virkelig nødvendig? Nettopp nå, i vårt spennende, multireligiøse og flerkulturelle samfunn, ville det ikke være fint om vi kunne snakke om tro, våge å bruke ord som bønn og velsignelse, enten vi kjenner den andres tro eller ikke?

Vi er blitt så redde for den skumle grøften der tro er blind og hard, og hvor diskusjoner dreier seg om å prakke sitt syn på andre, slå hverandre i hodet med argumenter og ikke akseptere annet enn sin egen versjon av sannheten. En slik holdning åpner ikke for noe godt, og den er i verste fall svært farlig, men jammen havner vi ofte i motsatt grøft, der trosspørsmål er fullstendig tabu. Vi sier at "jeg kan ha min tro og du kan ha din", alt er like greit, og så er vi ferdig med den saken. I den grøften kommer vi heller ikke videre, ikke nærmere sannheten og ikke nærmere hverandre som mennesker. Vi blir bare mer ensomme og ofte uten trygge holdepunkt når livet skjelver.

Hva om vi kunne møtes på midten? Tørre å være åpne om vår egen og andres tro, eller mangel på sådan. Snakke sammen, våge å stille de store spørsmålene, og gjerne argumentere for det vi tror er sannheten, bare vi husker det faktum at de fleste av oss har to ører, men bare en munn, slik at vi lytter mer enn vi snakker. Jeg håper vi kan gå i denne retningen, lære av hverandre og nærme oss hverandre. Kanskje ser vi at vi har mye mer til felles enn vi var klar over.
"La oss ikke snakke om andre bak ryggen på dem, men snakke til dem åpent om hva vi tenker," har Pave Frans sagt.

Hva hvis vi våger å være åpne, og da snakker jeg ikke om å gå med plakater eller stå med ropert på torget, men kunne si til en venn som har det vanskelig at vi skal be for ham eller henne, og kunne si Gud velsigne deg og ikke bare lykke til eller takk.

Såvisst er tro personlig, men det er mer. Det dreier seg om hvordan man ser på verden, hvordan man forholder seg til andre mennesker. Svært mange vil kunne skrive under på at Gud er selve kjærligheten, og da mener jeg ikke av den søte, egoistiske typen som mest av alt søker gode følelser for seg selv, men den kjærligheten som vil den andre vel, som vil det gode for alle mennesker og for jorden vi lever på.

La ikke ekstremister og fanatikere ha enerett på de gode ordene. Vi må ta dem tilbake, i dagligtalen. I det vanlige livet.

Gud velsigne dere alle!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt