Forståelsen av dommen etter syndefallet påvirker hvordan vi tolker GT.

Dette hendte i 1991-92. Jeg var ca 40 år gammel, hadde vært i kirkelig tjeneste i 8 år, det meste av tiden i Ytremisjon i Asia og Afrika. Jeg var inne i en eksistensiell krise, og hadde et stort behov for å får tak på hva som virkelig sto i Bibelen, og stille de store kritiske spørsmålene.

Jeg begynte på et studie i Kristendom Grunnfag. Etter et gjennombrudd i studiet på slutten av første semesteret som for meg handlet om forholdet til min far og forholdet til Gud, tok jeg fatt på en valgenhet som tok for seg hustavlene i NT. Det var særlig underordningsbegrepet som var vanskelig, og på begynnelsen av 90 tallet var det endel snakk om dette i de kirkelige kretser der jeg befant meg.
På slutten av semesteret fikk vi i oppgave å skrive et stykke om hva vi hadde fått ut av undervisningen.

Da jeg skulle begynne å skrive, ble tankene mine umiddelbart trukket mot 1 Mosebok kap 3, og Guds dom over Slangen, Adam og Eva. Og særlig dommen over kvinnen kom i fokus: v 16 Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn, med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg. ( NB 1978 ) I 2011 oversettelsen står det: Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn. Med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.

Jo mer jeg tenkte på dette, jo mer klart ble det: Dommen over kvinnen var grunnleggende endringer i hennes livsbetingelser, i forhold til mannen. Det ble et liv i smerte, avhengighet og avmakt.

Det gjelder kvinner, i alle kulturer, til alle tider. Det er følge av syndefallet, det er en dom fra den Hellige Gud som er en forbannelse. Mannen fikk sitt: Jorden ble forbannet for hans skyld, og arbeidet ble et slit.

Kvinnen ble bøyd under mannen, og mannen ble bøyd mot arbeidet.
Slangen ble forbannet framfor alle andre dyr, det ble kamp mellom Kvinnens ætt og slangen. Men kvinnens ætt skal seire: Den skal knuse slangens hode.
Dommen over kvinnen er utgangspunktet for kvinnens behov for frigjøring: å komme seg fri fra denne situasjonen. Det er utgangspunktet for all kvinnekamp.
Hva får så dette å si for undervisningen om underordning?  Alt! På grunn av syndefallet blir lovisk undervisning om underordning til undertrykkelse. All krav om underordning vil føre kvinnen til kamp mot det som ligger i kroppen hennes, som syndefallet har forårsaket.

Hva er så evangelisk underordning?

Det er når kvinne og mann i Kristus er reist opp til en jevnbyrdig stilling ved siden av hverandre. Ikke over / under, men likestilt. Hun er hans medhjelper som er hans like.
Jeg mener at i vår kultur er begrepet underordning så godt som ubrukelig, så lenge det ikke blir fylt med et nytt og evangelisk innhold, som setter både mann og kvinne på den riktige plassen de skal ha i forhold til hverandre. Og da må en ta på alvor at en lever i syndefallets virkelighet, med et både-og.

Dette får også konsekvenser for hvordan vi tolker Bibelen, særlig det gamle testamentet. Bibelen forteller historien om en allmektig og skapende Gud som etter å ha skapt erfarer at mennesket vil bli som han, og faller i synd. De tror på det slangen sier, og spiser av den frukten de ikke har lov å ta av, og umiddelbart blir øynene åpnet. De så at de var nakne. Det visste de ikke fra før, da var det helt naturlig.

Når Gud driver dem ut av Paradiset, uttrykker han samtidig sin dom over både dem og slangen. Dommen var en forbannelse, en straff.

Så kjenner vi historien om hvordan Gud utvalgte Abraham for å bli stamfar til et folk som skulle være Guds eget folk, der Gud kunne åpenbare seg selv og sin frelse.
Hele Israels historie er en historie om et folk som gjorde opprør mot den Gud som hadde gitt dem alt de hadde å være stolt av. Han hadde gjort dem til et folk, beskyttet dem,  og gitt dem alt de trengte på tildels mirakuløst vis.

Guds frelse til dem og ledelse av dem vitner om en ubegripelig kjærlighet. Likevel klarte de ikke å holde den loven han hadde gitt dem. De falt på nytt og på nytt. Selv om loven de fikk var aldri så klar, om hvordan de skulle te seg i forhold til Gud selv, og i forhold til hverandre, og i forhold til omgivelsene, både mennesker og dyr.

Hvorfor er veiledningen i Mosebøkene så detaljert? Og virker underlig for oss? Fordi Gud forholdt seg til dem akkurat der de var, i det samfunnet og den kulturen de var en del av, og som var et resultat av syndefallet i hundrevis- for ikke å si - tusenvis av år. Men hvis vi klarer å holde fra hverandre hva som er syndefallets følger og hva som er Den Allmektige Guds gode vilje når vi leser disse beretningene, vil vi ikke ha så vanskelig for å identifisere oss med disse personene. De gammeltestamentlige personene er ikke så ulike oss som vi noen ganger vil ha det til.

Og er det noe tiden i misjonen har lært meg, så er det at mennesker i bunn og grunn er like, over hele kloden. Men kulturen er forskjellig.

Guds bestrebelse med å frelse folket sitt ved hjelp av loven, lyktes ikke. Han måtte ty til andre midler. Det skjedde ved at Gud selv ble menneske, og gjorde det ingen andre kunne gjøre: fullføre frelsen ved å lide og dø, og stå opp igjen fra de døde. Og i Kristus er vi tilbake til Paradiset. Men nå med en dobbel natur: samtidig rettferdig og synder. Det blir vi ikke kvitt før vi er hjemme hos Gud.

I Kristus er jeg som kvinne oppreist til frihet, samtidig som jeg kjenner på " den gamle Eva" , avhengighet og avmakt. Det gir meg frimodighet til både å gjøre motstand mot den gamle natur, og glede meg over den nye. Når jeg møter lovisk forkynnelse og krav om underordning, er jeg i min fulle rett til å gjøre motstand! Og jeg har full forståelse for mine medsøstre både i Norge og over hele kloden som kjemper for å komme fri. Men den virkelige friheten er det bare Kristus som kan gi, en ydmyk frihet, i en oppreist stilling ved siden av mannen.

Hvorfor tar jeg til orde for dette først nå etter så mange år?
Jeg har prøvd å komme fram med det før, uten å ha klart det. Jeg kom fra en sammenheng der kvinnen ikke skal være lærer, og dette handler om lære.
Men nå er jeg midt i 60 årene, og jeg tenker at det er på tide å " bryte lydmuren".
En av de aller største risikoene i tolkning av Bibelen, og da særlig GT slik jeg ser det, er å blande sammen skapelse og syndefall.

I forholdet mellom mann og kvinne, som var det ypperste av skaperverket, ble relasjonen pervertert som en straff for at de syndet mot Gud.

Det er det direkte utgangspunktet for alt som siden har gått galt på det samlivsetiske området. Og det er ikke lite, vil vel mange være enige med meg i.
Er det virkelig så ille? Min erfaring med respons når jeg de første årene prøvde å bringe dette på bane, var at dette gjelder da ikke alle. Nei, alt er ikke like mørkt. Det er mye godt å finne både inne i og utenfor kirken. Men jeg vil gjerne se i øynene den mann og kvinne som ikke lever i syndefallets virkelighet.

Jeg drømmer om at menn og kvinner sammen, både teologer og legfolk- kanskje kunne arbeide sammen med å finne ut hva dette betyr for oss i det samfunn vi lever i. Skal en kunne anvende Bibelens budskap i dagens virkelighet, er en nødt for å ta på alvor hva syndefallet faktisk har gjort med oss. Jeg tror at her er det endel ugjort arbeid som venter.