Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Dødens glede og smerte

Tapet av livet og de vi er glad i og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?

Publisert: 23. feb 2018 / 2108 visninger.


Jeg leser dødsannonser hver dag, selv om det ikke er noen jeg kjenner blant dem. Jeg legger merke til avdødes fødselsår. Er de yngre eller eldre enn meg? Gir annonsen et hint om hva de døde av? Døde de brått, eller var det en lang lidelse?
Hvordan er det egentlig å dø? Erik Poppes film «Siste resept», om Per Fugellis farvel med livet, er et kjærkomment bidrag til å få vite mer om det mange av oss tenker på, men få snakker om.

Brå død. «Fra en ond og brå død, fri oss kjære Herre Gud», bes det fortsatt i litaniet i Den norske kirke. Jeg har ofte tenkt at det er litt merkelig at en brå død skal være en ond død. Er det ikke snarere den langtrukne lidelsen vi betrakter som et onde?
Jeg har kjent mennesker som har falt døde om i skiløypa, og jeg har hver gang tenkt på det som en god død. En rask avskjed med livet mens jeg gjør noe jeg er glad i å gjøre, slik kunne jeg godt tenke meg å slutte.
Men ikke riktig ennå. Det som er ondt ved en brå død, er at den kommer før vi har gjort oss ferdige med livet. Å dø før livet oppleves som fullført, kjennes ikke godt.
Og så er det selvsagt en vond opplevelse for de pårørende. De kastes ut i sorgen uten noen forberedelse, uten noen overgang. Det blir så rått og opprivende. Det manglende farvel blir et savn. De ordene som ingen visste skulle bli de siste, får en egen tyngde.

Hollywood. Men når det kommer til stykket, er vi heller ikke så gode til å takle den forberedte døden. Vi orker ikke å ta inn over oss at døden er uunngåelig. Oppmerksomheten samles om nye og dyre medisiner som skal utsette døden - eller mirakelet som man synes må komme. Den som skal dø, vil ikke se sorgen man påfører de etterlatte ved å snakke om døden. Dette var hva helsepersonell som pleier dødssyke kunne fortelle i NRKs Verdibørsen forleden.
«Det skjer bare i Hollywoodfilmer», sa en sykepleier om forventningen om at dødsleiet skal være stedet for forsoning av konflikter og reparasjon av brutte forhold. Selve dødsprosessen tar så mye krefter at det som var for tungt å ordne tidligere, blir uoverkommelig. Forbered deg i tide på døden, var rådet fra de som er oppe i dette til daglig.

Sinnsro. Hvordan skal vi møte døden? For noen er det viktig å vise sinnsro og verdighet. Sokrates død ses ofte som mønsteret for den gode død. Han kaster ut kona fra dødscellen fordi hennes gråt og klage er forstyrrende, og tilbringer sine siste timer i en opphøyd filosofisk samtale med sine disipler.
Jesu død er derimot full av følelser, kaos og drama. Hans mor gråter ved korset sammen med en av disiplene, mens de andre disiplene ikke tør å være der. Jesus selv roper sin fortvilelse mot en tom himmel og gråter blod i frykt for det som skal skje.
Jesu angst for døden skal bidra til å fjerne den moralske nedvurderingen av dødsangsten, mener Jarle Rasmussen, som har skrevet boken «To henrettelser. Jesus, Sokrates og kirkens platonske fangenskap».
– Det er noe dypt sant og ekte menneskelig ved denne angsten, skriver han.

Å miste. Døden er den mørke sorgen over å miste. Vi mister de vi er glad i, og de mister oss. Vi mister muligheten til å utrette noe. Vi mister naturen som gir oss så mye. Døden river vekk livet og relasjonene.
Det er i oppstandelseskapitlet i Korinterbrevet at Paulus skriver at Jesus har tatt bort dødens brodd. Oppstandelsen gir håp om å overvinne dødens tap. I oppstandelsen får vi evig liv og gjenopprettede relasjoner. Dette håpet kan gi en tro på at døden er en overgang til noe bedre.
Men jeg tror likevel ikke forventningen om den hinsidige tilværelsen kan ta bort smerten ved å dø. Tapet av livet og de vi er glad i, og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?

Dødsgleder. Per Fugelli hadde funnet noe han kalte dødsgleder. Det handlet om å få skrelt bort det uvesentlige, slik at han ble fri til å glede seg over livet. Nærheten til døden fjerner selvhøytidelighet og prestasjonskrav. Når vi ikke lenger kan yte så mye, åpner det for å lære verdien av å være. Vi setter større pris på det som viser seg å være vesentlig og umistelig.
Dette ligner veldig på de kristne mystikernes vei. Å komme nærmere den evige kjærligheten vi til slutt skal fylles helt av, handler om å dø bort fra det uvesentlige, å slippe stillheten til og bare være i Guds kjærlighet. Da blir også overgangen mindre mellom det som er nå og det som skal komme.
Men selv om han hadde funnet dødsgledene, var det bittert å møte døden for Per Fugelli. Det siste stykket fikk vi ikke være med på - det ble for tungt. Det var befriende ærlig. Smerten ved å vite at vi skal dø, er menneskets adelsmerke. Den skal vi ikke prøve å slippe unna.

Sammen. Søndag hørte vi hvordan Jesus vendte ansiktet mot Jerusalem og begynte å vandre mot lidelse og død. Jeg skal snart gå mot Jerusalem i hans fotspor. Og når tiden kommer at jeg går mot lidelse og død, så skal jeg vite at jeg går sammen med ham. Han blir med hele

4 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Arne D. Danielsen

312 innlegg  5691 kommentarer

Publisert 10 måneder siden

Tankevekkende. Enig i at det må være smerte forbundet med det å miste det vi har og har hatt, og at det er vanskelig å gå mot det ukjente eller den evige stillheten. Men er det også en liten nyanse - mellom smerte og vemod? For døden kan også være befriende - for noen. Da er kanskje ikke smerten ved å dø det mest framtrendende, men vedmod? En mildere varaint av det ultimate alvoret i vissheten om at døden er nært forestående. Men, og dette står klarere for meg nå enn før, håpet knyttet til evigheten er en bærende kraft for mange på veg mot døden. Med alder kommer visdom, heter det, men også en sterkere bevissthet omkring døden.

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1810 kommentarer

Apropos liv og død, død og liv...

Publisert 10 måneder siden

Livet er ikke nødvendigvis den gode referanse for alle: Et gode som man vil gjøre det meste for å beholde og slik se døden som den store ødelegger. For den som har sluttet å tro på et liv før døden, kan dødens bydende hånd være etterlengtet gest. Livet kjennes virkelig mer enn ødelagt nok allerede, døden blir derfor en lettelsens forløser for noen: Smaken av livet var bitrere og verre enn alternativet: Hvert år registreres det mellom 500 og 600 selvmord i Norge. Så er det ut over dette store mørketall, hvor man ikke bestemt kan fastslå om dødsårsaken var selvmord. Beregninger viser at helsetjenesten behandler mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. 

Apropos: Antall drepte i trafikken var i 2017 "bare" 109. Dvs det er nå nesten hele 6 døde av (registrerte) selvmord pr 1 trafikkdrept pr år.

Men tunge reiser gjennom mørket kan også være den nødvendige veien til lyset. Jeg skriver altså "kan". Det er som oftest en ensom, voldsom og strabasiøs langvarig kamp. Første leksen man må lære seg på denne fæle veien er også den verste: Nemlig å akseptere omgivelsenes uvitenhet, svaksynthet og språkblindhet. Som dikteren skrev: "Vi sover alle i vår nestes Getsemane". 

Det er som nevnt innledningsvis dessverre mange som ikke evner denne ensomme kampen. Også opplevelsen av at Gud er fraværende må man utholde. Døden ble derfor for noen mindre truende enn livet.

Men... Så var det faktisk og nettopp denne langvarige ensomme kampen som gjorde livet mulig for enkelte livskjempere: Det var gudsforestillingen, bildene og ordene som måtte dø. Ikke Gud. Men å utholde også dette er en skjebne ingen bør ønske seg. I møte med den hellige ilden brant dog også alt dette bort. Ikke vet jeg hvorfor og hvordan enkelte holder ut og finner denne nedgravde skatten i den dype jorden, og andre ikke. Skulle dog ønske at jeg gjorde. For min del, så var det glimtet av den Gud som er over religionens gud som etter mye strev ble det nødvendige hintet. Men at det er en varig skatt som kan finnes... er utvilsomt: Visdom er krystallisert smerte. 

Nils Ferlin skrev i sitt dikt "Getsemane"::

 

"Han var en så liten och klen artist

att han kände sig mer än lovligt trist.

 

Då satte han sig vid sin Faber 2

en vacker afton och skrev som så:

 

Gud har i sin fotografiateljé

ett mörkrum som heter Getsemane.

 

Där växer det klara bilder fram

för den som är lugn och allvarsam.

 

Men den som är rädd - för köld och ris,

får aldrig en blomst i paradis.

 

Hans liv blir liksom en öde slätt

av inga silverne tårar vätt.

 

I purpur, kanske, och glans han gick,

men blicken hans var en tiggarblick.

 

Till aska kom han men aldrig brand

och månen ler åt hans tomma hand.

 

Ty den som är rädd för Getsemane

har ingenting alls att få eller ge."

3 liker  
Svar
Kommentar #3

Erling Rimehaug

586 innlegg  622 kommentarer

Publisert 10 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
. For den som har sluttet å tro på et liv før døden, kan dødens bydende hånd være etterlengtet gest

Takk for gode innspill som nyanserer, også fra Danielsen.

Jo, for noen er livet uutholdelig og døden oppleves som befrielse, Og noen er ferdige med livet. Som humdreåringen som ble spurt om hva hun ønsket til bursdagen; «At eg må få døy».

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Øyvind Norderval

13 innlegg  462 kommentarer

Liv og død fortoner seg forskjellig

Publisert 10 måneder siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Som humdreåringen som ble spurt om hva hun ønsket til bursdagen; «At eg må få døy».

Elller som min mor som ble 103 år. Da hun var 100 troppet hun opp på hjelpemiddelsentralen for å få nytt høreapparat: "Dere regner visst med at jeg skal dø med det første, derfor har dere gitt meg noe utdatert rask.  Men jeg har ingen planer om å dø i nærmeste fremtid, og nå vil jeg ha et digitalt apparat."

2 liker  
Svar
Kommentar #5

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3973 kommentarer

Det gode håpet

Publisert 10 måneder siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Tapet av livet og de vi er glad i og lidelsen i dødsprosessen, det er en realitet, selv om vi har et håp på den andre siden. Hvordan møter vi alt dette?

Fint av Rimehaug å ta opp et så emosjonelt og vanskelig tema som døden er. Vi burde vel samtale mer om slike ting enn vi gjør, kanskje.

Døden er menneskehetens, og skapningens "siste fiende" men det er vel bare mennesket som har et bevisst forhold til dette, og vet hva som venter til slutt.

Men vi har likevel ikke eksakt viten om hva som venter, eller om det venter noe på den andre siden.                                                                                                                   Her er det troen, i forsikringen om at det er Han, som har overvunnet døden, og Det Onde.

" Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte".

Likevel er det som Rimehaug nevner, realitetene før døden og dødsprosessen som tynger. De vi har lært å bli glad og som er glad i oss skal liksom forsvinne for alltid. Dette er mer tyngende enn  usikkerheten rundt selve dødsprosessen.

Jesus sin angst for døden tror jeg innebar mer enn selve døden. Han visste jo tross alt inne i seg at han skulle seire over den ved umenneskelig lidelser. Det dypeste i hans angst, tror jeg var vissheten om at Gud, hans Far i Himmelen skulle forlate ham i døds-øyeblikket.  I dette øyeblikket var han reelt forlatt av Gud, og visste ikke hvorfor da. Men bevisstheten om Gud hadde han, ellers hadde han ikke ropt: 

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg"

Det er dette som midt i alt, gjør døden til en seier for oss.                                             Hans seier er gitt til oss, og i dødens øyeblikk blir vi ikke forlatt, men mottatt i hans lys og frelse.                                                                                                                            I dette har vi også håpet om å få møte igjen våre kjære.                     








Svar
Kommentar #6

Tove S. J Magnussen

507 innlegg  2074 kommentarer

God sykepleie handler ofte om døden

Publisert 10 måneder siden

I sykepleien er vi sikre på hvordan dødsprosessen kan forløpe. Å ha god kompetanse ved livets slutt gjør døden spennende og beroligende. Hvert ord blir kvalitet, og hver stund blir øyeblikk som bindes sammen. Å ta ledelsen i en nær døden opplevelse gir den syke trygghet og handlingsrom. Pårørende bidrar gjerne til verdighet. Denne typen omsorg ved døden er den mest vanlige i helsevesenet. Ikke noe Hokus Pokus.

Svar
Kommentar #7

Audun Hjertager

147 innlegg  1187 kommentarer

Det viktige overlevelsesinstinktet

Publisert 10 måneder siden

Flott artikkel. Frykt for døden er ikke bare menneskets adelsmerke, men dyrs. Kanskje alt livs: Bevissthet om døden utrykker seg på ulike måter hos ulike organismer og er del av en livsviktig egenskap: overlevelsesinstinktet.

Der frykten er begrenset finner man syke, radikaliserte med martyrønsker, mennesker som er lei av livet, men også altruister: Gode, uredde medmennesker; slike kristendommen oppfordrer sine tilhengere til å være.

Svar

Siste innlegg

Debatten og dei gode gjerningane
av
Sofie Braut
rundt 16 timer siden / 365 visninger
2 kommentarer
Prestasjon & relasjon
av
Maria Stensvold Ånonsen
rundt 16 timer siden / 144 visninger
2 kommentarer
Tilsyn med vitnesbyrd
av
Vårt Land
rundt 18 timer siden / 240 visninger
2 kommentarer
Gryende helgenkult
av
Caroline Serck-Hanssen
rundt 22 timer siden / 179 visninger
1 kommentarer
Et sprang i tiden
av
Arild Vøllestad
rundt 22 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
En trøstesløs fase
av
Svein Takle
rundt 22 timer siden / 69 visninger
1 kommentarer
Hemmelig synagoge i Metodistkirke
av
Peder Borgen
rundt 22 timer siden / 136 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Debatten og dei gode gjerningane
av
Sofie Braut
rundt 16 timer siden / 365 visninger
2 kommentarer
Prestasjon & relasjon
av
Maria Stensvold Ånonsen
rundt 16 timer siden / 144 visninger
2 kommentarer
Tilsyn med vitnesbyrd
av
Vårt Land
rundt 18 timer siden / 240 visninger
2 kommentarer
Gryende helgenkult
av
Caroline Serck-Hanssen
rundt 22 timer siden / 179 visninger
1 kommentarer
Et sprang i tiden
av
Arild Vøllestad
rundt 22 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
En trøstesløs fase
av
Svein Takle
rundt 22 timer siden / 69 visninger
1 kommentarer
Hemmelig synagoge i Metodistkirke
av
Peder Borgen
rundt 22 timer siden / 136 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 4 timer siden / 7148 visninger
Christian Jebsen kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 756 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 4 timer siden / 7148 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 756 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 756 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Prestasjon & relasjon
rundt 5 timer siden / 144 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 756 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 756 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 756 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 6 timer siden / 756 visninger
Robin Tande kommenterte på
Prestasjon & relasjon
rundt 6 timer siden / 144 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 6 timer siden / 756 visninger
Les flere