Farmor var kristen

Når jeg hører begrepet kristne verdier så tenker jeg iblant på farmor. Jeg vet ikke om jeg noen gang hørte henne kalle seg kristen, men hun gikk trofast i kirken, med mindre sol og skiføre ble altfor fristende og Nordmarka ble søndagens katedral og bønnen ble et takknemlighetssmil mot blå himmel. Farmor var ikke avholds og fnyste lattermildt av de som mente at dansing var synd. De verdiene som jeg forbinder med farmor og med kristendom samsvarer sjeldent med fokus i debatten om kristne verdier. Farmors verdier ble overført til meg gjennom levd hverdag. Disse verdiene var for henne tuftet på et menneskesyn og et Gudsbilde som er hentet fra kristen tradisjon og bibeltekster. Ingen religion har opphavsrett på verdier, men for farmor var de forankret i troen. Det er særlig tre verdier jeg ønske meg mer engasjement rundt.

Den første er gjestfrihet. Etter tre dager stinker både fisk og gjester, sier et gammelt norsk ordtak. Et arabisk ordtak sier ”Etter to dager er gjesten en venn, etter en uke familie”.  Her var farmor helt på linje med arabisk skikk. Eller en kristen verdi om du vil. Farmor lurte ikke på om hun hadde tid til gjester, gjester inngikk i livsstilen. Ettersom hun ble eldre og gjestene for syke til å komme, så kom hun til dem, med kaffe og vafler medbrakt. Svært få innvandrere blitt invitert inn i etnisk norske hjem. Det gir oss et hint om at gjestfriheten har dårlige kår. 70.000 nordmenn sier de har ingen nære fortrolige eller venner å henvende seg til. I mange fylker strever barnevernet med å finne besøkshjem. Økt kjøpekraft, større boliger og matblogg-bonanza ser ikke ut til å styrke gjestfriheten. Jeg lurer på om gjestfriheten i min generasjon har druknet litt i interiørtrender, aktivitetsmaraton og ryddemani? Gjestfrihet fungerer helt utmerket med  ferdigsuppe, hybelkaniner og leker spredt u-estetisk utover stuegulvet. Det hadde passet fint i historien at farmor var en utmerket kokk og bakekvinne, men i ærlighetens navn så var hun ikke helt der. Men hun var god nok og det holdt i massevis for å kjenne seg velkommen og verdsatt. Og det er hva gjestfrihet grunnleggende handler om, et menneskesyn der alle er like mye verdt og alle skal oppleve seg ønsket. Et kristent menneskesyn blir konkret gjennom gjestfrihet.

Den andre verdien er nøysomhet. Neppe en verdi som har vært styrende for min generasjon. Kjøpekraft og kjøpefest har blitt en feng(sl)ende sirkel som har gitt en så kvelende effekt at min generasjon nå stressleser bøker om å kvitte seg med flest mulig ting. Nøysomhet er en stor vinning. Det er faktisk et skriftsted ikke et sitat fra minimalister. Bibelen var sånn sett tidlig ute med minimalist-filosofien som lærer deg å spørre; ”Hvis du ikke trenger det, så kanskje du skal la være å kjøpe det?”. Samtidens lengsel etter enkelhet er åndelig. Farmor hadde et begrep som irriterte livet av en shoppeglad tenåring klar for å forføres av trender. Tidløst. Det betydde klær hun hadde sydd selv som hadde form og farge totalt løsrevet fra motebildet. En tenårings mareritt. Farmor så ingen glede over å eie masse. Spisestuen mine besteforeldre kjøpte under krigen gjorde nytten hele livet. Jeg lar meg inspirere og utfordre. Nøysomhet som verdi er ikke det samme som en moralsk pekefinger. Nøysomhet er faktisk et tilbud om frihet og livsnytelse. Livet er mer enn maten, kroppen mer enn klærne.

Jeg husker andakt hos farmor. Vi to satt ved kjøkkenbordet og hun slo opp den slitte salmeboka som var dekorert med kaffeflekker. Hun leste en salme om nåde og barmhjertighet og tårene rant. Så fikk jeg høre henne nevne ulike menneskers behov i en meget ureligiøs bønn. Tårene gjorde inntrykk på meg. Farmor var absolutt lettrørt. Men ikke på en sentimental, passiviserende måte. Tårene ble tørket og så ble skoene spent på. Den tredje verdien som jeg virkelig savner mer enn noen annen når diskusjoner om folk og fedreland virkelig engasjerer, er barmhjertigheten. Den ønsker jeg meg som en nasjonal skatt, som vi verner om ved å løfte den fram irriterende ofte. I økonomisk politikk og prioriteringer, ved samlivsbrudd, i #metoo, i innvandringsdebatten, i nabolaget, i FAU.  Den barmhjertige samaritan visste ingenting om mannen i grøfta. Kanskje var han en kriminell? Eller en lykkejeger? Kanskje en voldsmann? Kanskje en rik kjendis? Kanskje hadde han vært på fylla? Det eneste vi vet er han lå i en grøft og var forslått. Det var tilstrekkelig for at samaritaneren ville hjelpe. Folk er folk og barmhjertigheten gjør ingen forskjell, den handler fordi den kan og fordi noen lider. Barmhjertighet i kristen tradisjon er ikke ovenfra og ned, men skulder til skulder. Vi er alle skapt av Gud og likeverdige, og din lidelse er min. Hvis jeg har noe du trenger, så vil jeg gi det. Det er barmhjertighetens grunntanke. Det er faktisk denne lignelsen Jesus forteller når noen ber ham om å oppsummere hva som er selve kjernen i en troendes liv. Samaritaneren dømte ikke og kategoriserte ikke, han så på det han hadde tilgjengelig og sørget for at et lidende menneske fikk verdighet og mulighet til en ny start. Slike handlinger bygger et godt land å bo i.