Erlend Torp

1    200

"Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." Joh. 4:24

Det å kjenne på glede og begeistring er flott. Men vi må alltid huske på at vi først går til korset; til det som Jesus gjorde for oss. For dersom vi hele tiden jakter på en lykkerus, så overser vi den enkle troen som finnes i takknemlighet og ydmykelse for Herren.

Publisert: 22. feb 2018 / 541 visninger.

Det er nesten helt mørkt i den store salen. De tomme radene begynner å fylles opp etter som menneskene trekker inn. Skraping av stolben mot gulvet. Noen ser seg om etter en venn eller venninne som de skulle sitte sammen med. Andre sitter allerede i en gruppe, og lyden av prat og latter blander seg med den dempede musikken fra anlegget. Scenen foran står badet i lys. Den er tom nå, men om ikke lenge vil også den fylles opp av mennesker. Rommet er fullt av forventing. "Kanskje noen vil få et møte med Gud," har en av ungdomslederne sagt. "Kanskje dette er kvelden."
Omsider starter tilbedelsen. Vakker musikk toner ut.
"Det er deg som jeg elsker!" roper lovsangslederen. Han lukker øynene og løfter hendene.
Bassen fra anlegget dunker i brystet. En enkel gitar bryter gjennom lydbildet og forgrener seg nedover i stadig nye fasetter. Lyden skyller over forsamlingen.

 

Vet du at israelsfolket danset og sang til en gullkalv? De sang og lovpriste det de selv hadde laget. Bibelen sier ikke hva de tenkte inne i seg. Men det står at de hadde en fest. Det står at de riktig moret seg, og at de ofret til gullkalven som om den var deres herre og Gud. De tenkte kanskje at Guds Ånd var nær. Kanskje sa de til hverandre;"Så flott — vi tilber Gud!" De la ikke merke til den lille mannen på vei ned fra fjellet. Han som nå stod foran dem med to steintavler i hendene. Han som ble så sint da han så hva israelsfolket gjorde at han knuste tavlene mot bakken. De gikk i tusen knas.

Kan hende du har vært på en gudstjeneste hvor følelser har blitt et fokus? Kanskje du har vært på et stevne, eller en festival. Kan være en omreisende evangelist har besøkt bygda, eller byen din, og har hatt med seg eget band og egne lys- og lydfolk. Litt som i eksemplet ovenfor.
"Vi tilber Gud!" roper vi også. "Jeg kan kjenne hans ånd!"

Og det kan være du får en følelse av at Gud er nær. At du er i en større sammenheng. Det kan til og med hende at Gud har brukt opplevelsen for å kalle deg til ham. Men hva da når lyset blir skrudd på og musikken stilner? Når du er hjemme på rommet og du er bare helt deg selv? Er Gud nær da? Eller om du står under lovsangen og ikke kjenner på noe spesielt i det hele tatt. Betyr det at de på scenen, og de rundt deg er flinkere kristne? Betyr det at Gud ikke elsker deg, eller at du ikke elsker ham?
Jesus elsker deg. Han gjør det. Han vil ha deg. Han gav sitt eget liv for din skyld.


Jesus frelsesverk (det at Jesus tok på seg vår skyld på korset) er nemlig ikke avhengig av våre følelser. Slettes ikke. Om så var, da ville vi jo måtte gå rundt og hele tiden måle følelsene. Som med et barometer. Vi ville stå opp om morgenen og si til oss selv: "Elsker jeg Gud nok nå? — Føler jeg tilstrekkelig mye kjærlighet til at jeg kan kalles Guds barn i dag?"
Nei, heldigvis er det ikke slik. Det kan vi lese om i Bibelen:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror å ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh. 3:16)

For så høyt har Gud elsket verden, står det. Verden, det er oss. Deg og meg. Gud elsker oss. Det står ikke at Sverre, Markus, Maren eller Silje har elsket Gud så mye at Gud bestemte seg for å gi sin egen Sønn. Nei, i Johannes 1. brev, kapittel 4, vers 10, leser vi:

Ja, dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Vi blir riktignok forvandlet når vi går sammen med Jesus. Det er kjempeflott. Vi får bli mer og mer lik Jesus. Vi lærer å elske, fordi Jesus elsket oss først (vers 19). Men her ligger det sentrale: Jesus har kalt oss til å følge ham. "Følg meg," sier han. Å elske Jesus handler ikke først og fremst om en følelse. Det handler om å gjøre det Jesus har sagt vi skal gjøre. Vi leser i Johannes evangelium, kapittel 14, vers 15: "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud."

Kong Saul var Israels første konge. Han hadde vandret med Gud, men så bestemte han seg for å gjøre som han selv ville. Når Saul ble konfrontert med sin synd, så vendte han ikke om. Han sa ikke til Gud "Ta kronen min, ta tittelen min, ta det jeg eier — jeg er ikke verdig til å styre over ditt folk!" Han kunne ha sagt det, men han gjorde det ikke. Han vendte ikke om fra sin ferd. Isteden ville han gi offergaver til Gud. Vi leser fra 1. Samuelsbok, kapittel 15, vers 22 til og med 23:

Da sa Samuel: Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge."

Saul ville ofre til Gud. Men i hjertet sitt ville han følge sin egen vei. Han var ustø i sin ferd. Dette er en advarsel for oss. For Satan vil ikke at vi skal gjøre det Jesus har sagt. Han vil ikke at vi skal følge Gud. Han vil heller at vi skal se etter andre ting. Gjerne noe fint og blankt. Som en gullkalv. Noe som er tiltrekkende og gir oss en god følelse.

Musikk gir en god følelse, og Satan vet litt om tilbedelse. Ja, faktisk står det i Bibelen at Satan engang var en Guds engel. Tenk, han var en av de mektigste og vakreste englene. Og Gud hadde utstyrt ham med de flotteste instrumenter. De skulle han bruke for å tilbe Gud. Men vet du? Satan ville tilbe seg selv. Og selv om musikken han hadde fått fra Gud fremdeles var vakker å høre til, så var den blitt til et skall. Et vakkert og gyllent skall som skjulte noe stygt og ødelagt.

 

Å kjenne at Gud er nær er en kjempefin ting! Vi skal ikke le av, eller gjøre narr av de som kjenner på en begeistring eller inderlig glede for Jesus. Gud har skapt følelser. Og følelser er helt naturlig. Følelser er ikke farlig. Denne verden vil gjøre oss kalde og distanserte, men slik er det ikke med Jesus. Han vil ha varme hjerter som kan gråte, og som kan kjenne på glede. Han vil ha barn som kan danse og le. Han elsker oss, og vil være sammen med oss. Det å kjenne på glede og begeistring er flott. Men vi må alltid huske på at vi først går til korset; til det som Jesus gjorde for oss. For dersom vi hele tiden jakter på en lykkerus, så overser vi den enkle troen som finnes i takknemlighet og ydmykelse for Herren. Vi har jo allerede tatt imot Jesus som vår frelser, og da omslutter Guds kjærlighet oss alltid. Uansett om vi er triste eller glade. Og så er vi heldigvis kalt til å lovprise Gud også de dagene vi kanskje ikke føler for det. Da kan vi si: "Gud, akkurat nå kjenner jeg hverken på glede eller begeistring. Jeg kjenner faktisk ikke på så mye i det hele tatt. Kan du hjelpe meg å elske deg, og å gjøre det du har sagt?"
Gud er hos oss hele tiden, alle dager. Han svikter aldri!

7 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

10 innlegg  1950 kommentarer

Samme sak, - vel?

Publisert 9 måneder siden
Erlend Torp. Gå til den siterte teksten.
Vi blir riktignok forvandlet når vi går sammen med Jesus. Det er kjempeflott. Vi får bli mer og mer lik Jesus. Vi lærer å elske, fordi Jesus elsket oss først (vers 19). Men her ligger det sentrale: Jesus har kalt oss til å følge ham. "Følg meg," sier han.

Gode tanker.

Men hvorfor skiller du mellom det å forvandles når vi går sammen med Jesus, og det å følge Jesus, «Følg meg»?

De to må da være nøyaktig samme sak.  Vi føler vel også det samme i begge fall.

Begge deler er å gå i ferdiglagte gjerninger, vandre i Ånden.  I kraft av Guds nåde.

 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Erlend Torp

1 innlegg  200 kommentarer

Publisert 9 måneder siden

Ja, det er jo helt sant som du sier. Det er samme sak.Kan hende det ble uklart, takk at du poengterer det. Dette er hva jeg mente, kort oppsumert:

1 Når vi tar imot Jesus som vår levende frelser, så går vi fra død til liv: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. (Rom. 8:1 og 2)

2 Så er vi kalt til å ta opp vårt kors, hver eneste dag, og følge Jesus (Luk. 9:23).

Paulus skriver om det å bli dratt mellom "den gamle og den nye" kroppen i Romerne, kapittel 7. Dette er en kamp vi som følger Jesus står i. Vi er kalt til å fornekte oss selv, og følge Jesus. Dette er ikke noe vi klarer selv med egen vilje, det er Guds Ånd som virker i oss (Den rettferdige skal leve ved tro. Gal. 3:11)

Vi leser fra Paulus brev til Titus, kapittel 2, vers 11 til og med 13

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.

Så er vi forvandlet, ved tro, og vi fortsetter å bli oppdratt hver dag.


Eller for å si det på en annen måte: Jesus sa jo "følg meg" til fiskerne på stranden. Og Simon Peter og Andreas fulgte. Hver eneste dag følger de Jesus og vokser i tro.

Og her var "det sentrale", og grunnen til at jeg repeterte. Det sentrale er at vi følger ikke Jesus for miraklene, for følelsene og opplevelsene. Vi følger Jesus fordi vi har overgitt våre liv til ham. Vi følger Jesus fordi vi elsker ham.



Svar
Kommentar #3

Daniel Krussand

10 innlegg  1950 kommentarer

Publisert 9 måneder siden

Ja, jeg istemmer.

Versene i Titus 2 er blandt mine kjerneord om nåde.  Mange tror nåde er til for dem som synder, mens de versene forteller noe annet.  (Leve rettferdig).

Romerbrevet 7 misforståes også.  Det sier at vi ikke kan ha seier ved loven.  Romerbrevet 8 gir løsningen.

Når vi da i Romerbrevet 6 får vite at vi ikke skal synde, (langt derifra - vi som er avdød fra synden, hvordan skulle vi enda leve i den?) da forstår vi meningen med dåpen.  Romerbrevet kap 6 er om dåpens funksjon.  

Så Erling, jeg antar at vi er på linje.

Svar
Kommentar #4

Erlend Torp

1 innlegg  200 kommentarer

Publisert 9 måneder siden

Romerbrevet 6 er grunnleggende, ja. Vers 1 til og med 11:

Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?
Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.
Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden.
For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.


Jeg skulle ønske det var mer forkynnelse av Romerbrevet  6, 7 og 8. Samt 1. Johannes brev. En som følger Jesus kan riktignok falle i synd. Det ser vi jo eksempler på med Peter som blir irttesatt av Paulus i Galaterbrevet (2:11-21). Men vi skal ikke bruke Bibelen for å rettferdiggjøre en syndig livsførsel. Vi skal leve et liv i Ånden. Og Ånden står i kontrast til kroppens begjær. Og som det står i 1. Joh. 2:15-17: 

Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden.
For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.

Nei, vi skal ikke følge verden. Og vi skal ikke følge våre egne lyster. Min egen erfaring - som er relativt kort - er at jo mer jeg blir kjent med Jesus og hans kjærlighet, jo mer avskyr jeg min egen stolthet. For stolthet ligger bak den første synden ("Dere skal bli som Guder"), og det er i stolthet at kroppen ønsker å fore sitt eget begjær. Kort fortalt, så er det i stolthet at vi bøyer kne for Satan. Derfor er det så viktig at vi innser vår tilkortkommenhet og klamrer oss fast til korset.

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Helge Kverme

0 innlegg  1 kommentarer

Publisert 10 dager siden

Flere feil siterte bibelvers til tross, god og viktig påminnelse. 

For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
‭‭Johannes‬ ‭3:16‬

Så viktig det er at vi holder oss nær inntil korset.


Herren velsigne Dere.

2 liker  
Svar
Kommentar #6

Greta Aune Jotun

149 innlegg  1130 kommentarer

Publisert 7 dager siden
Erlend Torp. Gå til den siterte teksten.
"Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." Joh. 4:24

Dette innlegget bør bli lest av flere! 

2 liker  
Svar
Kommentar #7

Åge Kvangarsnes

7 innlegg  1844 kommentarer

Jeg vet ikke hva

Publisert 7 dager siden
Helge Kverme. Gå til den siterte teksten.
Så viktig det er at vi holder oss nær inntil korset.

du legger i dette uttrykket. De vi vet som virkelig måtte lide var jo nettopp jødene, det viste jo ettertiden, og det det var jo nettopp til dem Kristus talte.

Nå sier jo Paulus i Rom.brevet at vi ER korsfestet, døde, begravet med Kristus, og vårt syndelegeme ER tilintetgjort. Det skjedde på korset. Det er de gjerninger Jesus utførte for oss som både har frelst (Ef. 2, 8)  oss og satt oss i himmelen med Kristus (v. 6). I så måte er det jo Jesus som har tatt OSS til korset, for å sette oss i himmelen. Det gjorde han av bare nåde (ufortjent, selv om vi er skyldige). Ved hans gjerninger på korset er vi både rettferdiggjort og helliggjort og satt i himmelen. Denne stillingen overfor Gud som Jesus har satt oss i, kan vi ikke gjøre noe ved selv, annet enn å bli værende i troen. Gud ser oss bare gjennom Kristus, eller som det så ofte står, I KRISTUS. Derfor måtte vi korsfestes, dø og bli begravet med Kristus, åndelig sett. Vårt syndelegeme vil vi ikke bli kvitt før det blir til jord igjen, som det ifølge GT skal bli. Inntil da, må vi nok leve med det på godt og vondt, men det er ikke for Guds ansikt mer, han ser oss bare I KRISTUS. Han har gjort opp for all vår synd en gang for alltid, hvis ikke må Kristus korsfestes gang på gang. Men korset og korsfestelsen er både han og vi ferdige med. 

"Å holde oss nær inntil korset" er et uttrykk jeg ikke forstår, annet enn at jeg kanskje må bli nervøs for at jeg ikke er nær nok. Men det er jeg ikke. Min tro er nok, det er det nok for Kristus også, det viste han ved korset. 

1 liker  
Svar
Kommentar #8

Åge Kvangarsnes

7 innlegg  1844 kommentarer

Forlikelsen

Publisert 7 dager siden
Erlend Torp. Gå til den siterte teksten.

"Vi tilber Gud!" roper vi også. "Jeg kan kjenne hans ånd!"

Og det kan være du får en følelse av at Gud er nær. At du er i en større sammenheng. Det kan til og med hende at Gud har brukt opplevelsen for å kalle deg til ham

For egen del er jeg svært forsiktig med å legge særlig stor vekt på følelser når det gjelder både Guds nærvær og å kjenne hans Ånd. Sant og si synes jeg det er vanskelig å både kjenne Guds nærvær og hans Ånd rent følelsesmessig. Men VISSHETEN om Gud vet jeg ut fra hans Ord, der står det at han "forlikte dem begge (jøde og hedning, altså alle mennesker som tror på ham) MED GUD ved KORSET". 

Å ha lest om denne forlikelsen og å få tro på den, er nok for meg, det er en Guds gave (Ef. 2, 8). Mine følelser svinger, både i takt med musikk og mye annet, de kan jeg ikke stole på. Men Guds ord stoler jeg på. Det er også nok for den sjel som aldri har anledning til å komme i et fellesskap med følelser som der måtte oppstå. Gud nærhet er at Gud selv forlikte seg med oss mennesker, og ved troen på Kristus får vi også DHÅ. Alt dette er mer enn nok for meg, ja, det er ALT for meg. Noe mer trenger jeg ikke. Så får jeg synge lovsanger i mitt hjerte, står det skrevet, og være stille for Gud, står det også.

2 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
39 minutter siden / 2015 visninger
Fredrik Evjen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1119 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1119 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
rundt 2 timer siden / 2015 visninger
Øystein Blymke kommenterte på
Uenigheten ryker
rundt 3 timer siden / 1095 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 3 timer siden / 1119 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 3 timer siden / 1286 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 3 timer siden / 1286 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tydelig oppfordring
rundt 4 timer siden / 108 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Vi må gjøre det som virker!
rundt 4 timer siden / 806 visninger
Les flere