"Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." Joh. 4:24

Det er nesten helt mørkt i den store salen. De tomme radene begynner å fylles opp etter som menneskene trekker inn. Skraping av stolben mot gulvet. Noen ser seg om etter en venn eller venninne som de skulle sitte sammen med. Andre sitter allerede i en gruppe, og lyden av prat og latter blander seg med den dempede musikken fra anlegget. Scenen foran står badet i lys. Den er tom nå, men om ikke lenge vil også den fylles opp av mennesker. Rommet er fullt av forventing. "Kanskje noen vil få et møte med Gud," har en av ungdomslederne sagt. "Kanskje dette er kvelden."
Omsider starter tilbedelsen. Vakker musikk toner ut.
"Det er deg som jeg elsker!" roper lovsangslederen. Han lukker øynene og løfter hendene.
Bassen fra anlegget dunker i brystet. En enkel gitar bryter gjennom lydbildet og forgrener seg nedover i stadig nye fasetter. Lyden skyller over forsamlingen.

Vet du at israelsfolket danset og sang til en gullkalv? De sang og lovpriste det de selv hadde laget. Bibelen sier ikke hva de tenkte inne i seg. Men det står at de hadde en fest. Det står at de riktig moret seg, og at de ofret til gullkalven som om den var deres herre og Gud. De tenkte kanskje at Guds Ånd var nær. Kanskje sa de til hverandre;"Så flott — vi tilber Gud!" De la ikke merke til den lille mannen på vei ned fra fjellet. Han som nå stod foran dem med to steintavler i hendene. Han som ble så sint da han så hva israelsfolket gjorde at han knuste tavlene mot bakken. De gikk i tusen knas.

Kan hende du har vært på en gudstjeneste hvor følelser har blitt et fokus? Kanskje du har vært på et stevne, eller en festival. Kan være en omreisende evangelist har besøkt bygda, eller byen din, og har hatt med seg eget band og egne lys- og lydfolk. Litt som i eksemplet ovenfor.
"Vi tilber Gud!" roper vi også. "Jeg kan kjenne hans ånd!"

Og det kan være du får en følelse av at Gud er nær. At du er i en større sammenheng. Det kan til og med hende at Gud har brukt opplevelsen for å kalle deg til ham. Men hva da når lyset blir skrudd på og musikken stilner? Når du er hjemme på rommet og du er bare helt deg selv? Er Gud nær da? Eller om du står under lovsangen og ikke kjenner på noe spesielt i det hele tatt. Betyr det at de på scenen, og de rundt deg er flinkere kristne? Betyr det at Gud ikke elsker deg, eller at du ikke elsker ham?
Jesus elsker deg. Han gjør det. Han vil ha deg. Han gav sitt eget liv for din skyld.

Jesus frelsesverk (det at Jesus tok på seg vår skyld på korset) er nemlig ikke avhengig av våre følelser. Slettes ikke. Om så var, da ville vi jo måtte gå rundt og hele tiden måle følelsene. Som med et barometer. Vi ville stå opp om morgenen og si til oss selv: "Elsker jeg Gud nok nå? — Føler jeg tilstrekkelig mye kjærlighet til at jeg kan kalles Guds barn i dag?"
Nei, heldigvis er det ikke slik. Det kan vi lese om i Bibelen:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror å ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh. 3:16)

For så høyt har Gud elsket verden, står det. Verden, det er oss. Deg og meg. Gud elsker oss. Det står ikke at Sverre, Markus, Maren eller Silje har elsket Gud så mye at Gud bestemte seg for å gi sin egen Sønn. Nei, i Johannes 1. brev, kapittel 4, vers 10, leser vi:

Ja, dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Vi blir riktignok forvandlet når vi går sammen med Jesus. Det er kjempeflott. Vi får bli mer og mer lik Jesus. Vi lærer å elske, fordi Jesus elsket oss først (vers 19). Men her ligger det sentrale: Jesus har kalt oss til å følge ham. "Følg meg," sier han. Å elske Jesus handler ikke først og fremst om en følelse. Det handler om å gjøre det Jesus har sagt vi skal gjøre. Vi leser i Johannes evangelium, kapittel 14, vers 15: "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud."

Kong Saul var Israels første konge. Han hadde vandret med Gud, men så bestemte han seg for å gjøre som han selv ville. Når Saul ble konfrontert med sin synd, så vendte han ikke om. Han sa ikke til Gud "Ta kronen min, ta tittelen min, ta det jeg eier — jeg er ikke verdig til å styre over ditt folk!" Han kunne ha sagt det, men han gjorde det ikke. Han vendte ikke om fra sin ferd. Isteden ville han gi offergaver til Gud. Vi leser fra 1. Samuelsbok, kapittel 15, vers 22 til og med 23:

Da sa Samuel: Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge."

Saul ville ofre til Gud. Men i hjertet sitt ville han følge sin egen vei. Han var ustø i sin ferd. Dette er en advarsel for oss. For Satan vil ikke at vi skal gjøre det Jesus har sagt. Han vil ikke at vi skal følge Gud. Han vil heller at vi skal se etter andre ting. Gjerne noe fint og blankt. Som en gullkalv. Noe som er tiltrekkende og gir oss en god følelse.

Musikk gir en god følelse, og Satan vet litt om tilbedelse. Ja, faktisk står det i Bibelen at Satan engang var en Guds engel. Tenk, han var en av de mektigste og vakreste englene. Og Gud hadde utstyrt ham med de flotteste instrumenter. De skulle han bruke for å tilbe Gud. Men vet du? Satan ville tilbe seg selv. Og selv om musikken han hadde fått fra Gud fremdeles var vakker å høre til, så var den blitt til et skall. Et vakkert og gyllent skall som skjulte noe stygt og ødelagt.

Å kjenne at Gud er nær er en kjempefin ting! Vi skal ikke le av, eller gjøre narr av de som kjenner på en begeistring eller inderlig glede for Jesus. Gud har skapt følelser. Og følelser er helt naturlig. Følelser er ikke farlig. Denne verden vil gjøre oss kalde og distanserte, men slik er det ikke med Jesus. Han vil ha varme hjerter som kan gråte, og som kan kjenne på glede. Han vil ha barn som kan danse og le. Han elsker oss, og vil være sammen med oss. Det å kjenne på glede og begeistring er flott. Men vi må alltid huske på at vi først går til korset; til det som Jesus gjorde for oss. For dersom vi hele tiden jakter på en lykkerus, så overser vi den enkle troen som finnes i takknemlighet og ydmykelse for Herren. Vi har jo allerede tatt imot Jesus som vår frelser, og da omslutter Guds kjærlighet oss alltid. Uansett om vi er triste eller glade. Og så er vi heldigvis kalt til å lovprise Gud også de dagene vi kanskje ikke føler for det. Da kan vi si: "Gud, akkurat nå kjenner jeg hverken på glede eller begeistring. Jeg kjenner faktisk ikke på så mye i det hele tatt. Kan du hjelpe meg å elske deg, og å gjøre det du har sagt?"
Gud er hos oss hele tiden, alle dager. Han svikter aldri!