Verdidebatt

Majoritetens blindsone

Det er lett å latterliggjøre sørlandspolitikere og vestlandspastorer som kjemper mot yoga. Men klarer vi å se hvorfor latterliggjøringen er problematisk?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er kanskje ikke så rart at det vekker oppmerksomhet når vestlendinger og sørlendinger klager over at det gjennomføres yoga i norsk skole og blant norske kristne. For hva er vel mer latterlig enn en pastor eller politiker som er redd for yoga?

Det er ikke første gang yoga i skolen problematiseres. Det skjer ved ujevne mellomrom, og det vekker stort sett muntre, sjokkerte eller latterliggjørende reaksjoner, særlig i kommentarfeltene på Facebook og i avisene. Også fra humanister og skolegudstjenestemotstandere.

Religiøse opprinnelse. Den siste måneden er det særlig i avisen Sunnhordland at debatten har gått, etter at pastor Jens Thoresen advarte kristne mot å delta i yoga som treningsform. Både han og lærer Eivind Gjerde har trukket frem yogaens religiøse opprinnelse som begrunnelse for at yoga er å innlate seg med noe ukristelig.

Dette har blitt møtt med protester fra Solfrid Hellesøy Sigveland, som sitter i soknerådet til Kvinnherad kyrkje, og buddhisten Jeshua Sirisai Skaale, som begge hevder at kristendommen er kompatibel med både meditasjon og yoga.

Men den som har vekket den nasjonale oppmerksomheten er Oddvar Østreim (Frp) fra Froland. I et kommunestyremøte hevdet han at yoga i skolen, og i kommunale institusjoner, var «i strid med Grunnloven».

Sammen med påstander om at yoga i skolen truer den kristne kulturarven, er det kanskje ikke så rart at det avstedkommer reaksjoner av den lattermilde sorten. For oss som kjemper mot forkynnelse og religionsutøvelse i norsk skole er det likevel på plass med en liten tenkepause før vi trekker altfor mye på smilebåndet.

Tett kobling. Det kan være lett å anse yoga som helt vanlig trening, som en slags inspirerende bøy og tøy for voksne kvinner; som bare enda en måte å få seg et mentalt pusterom i hverdagen; eller som en slags religionsnøytral form for meditasjon.

Det er likevel ingen tvil om at yoga også er knyttet til religiøs praksis. En del yogatrenere/-lærere praktiserer yoga uten nevneverdige referanser til religiøs praksis, tankesett eller lære, men dette er ikke hovedregelen. Jeg deltar tidvis på yogatimer på mitt lokale treningssenter, et helt vanlig treningssenter i Bergen. Til å begynne med ble jeg overrasket over hvor mange referanser det var til religiøs lære og praksis - og til New Age og det alternative.

På tross av utallige påstander om at bekymringer sitter i hoftene og beskjeder om å «kjenne på energiene», har det fungert helt greit med min nåværende yogalærer, som tross alt holder det på et ganske moderat nivå. Så lenge jeg tuner ut slike påstander og utsagn. Mer utfordrende har det vært de gangene det har vært en vikar med et mer fargerikt religiøst eller alternativt språk.

Den subjektive opplevelsen. Uansett som yogaen i skolen er en del av kroppsøvingsfaget eller religionsfaget, er det rimelig å anta at det ikke er den mest religiøse varianten som blir praktisert. Likevel er det ikke hvorvidt yogaen faktisk inneholder religionsutøvelse eller ikke, som er viktig i en skolesammenheng. For akkurat som med skolegudstjenester, er det den subjektive opplevelsen av at dette er forkynnelse, religiøs praksis eller i strid med ens religiøse eller filosofiske overbevisning, som er det viktige.

Selv om vi klarer å etablere en skole fri for det som vi alle kan enes om er religionsutøvelse, vil det alltid være behov for en fritaksparagraf. Fritaksparagrafen beskytter livssynsminoritetene mot aktiviteter i skolen som foreldre og/eller elever opplever som problematiske ut i fra deres eget livssyn - enten majoriteten og praksis er kristen, humanistisk, eller noe helt annet. Det vil alltid være blindsoner hos majoriteten og behov hos medlemmer av nye eller gamle religioner eller livssyn som kommer i konflikt med praksis i skolen. Nettopp derfor trenger vi en fritaksparagraf i skolen - slik vi har i dag - også i fremtiden.

Minoritet og majoritet. Som forkjemper for en skole uten religionsutøvelse eller forkynnelse, er jeg godt kjent med latterliggjøringen som metode: Hva er det som er så skadelig med en skolegudstjeneste? Hva er jeg så redd for? Har jeg en skjult agenda, tro? Vil jeg heller ha islam inn i skolen?

Anklagene kommer fra kristne nordmenn så vel som ateistiske nordmenn. Men at enkelte standpunkter fremstår som «latterlige», «unødvendige» eller «paranoide» for andre, er ikke et argument for noe som helst. Det er bare en rapport fra avsenderens følelsesliv. Tilsvarende i «yoga-saken».

Noen ganger er vi som livssynshumanister en minoritet, andre ganger tilhører vi majoriteten i samfunnet. TNS Gallups befolkningsundersøkelse på vegne av Human-Etisk Forbund fra 2016 forteller oss at vi stadig oftere vil være en del av majoriteten. 50 prosent av befolkningen anser seg selv for å ha et humanistisk livssyn eller et livssyn uten en bestemt gudstro.

Dette vil ikke nødvendigvis bety at vi vil være enige, men vi vil oftere befinne oss i flertallet. Da er det viktig at vi ikke tar med oss de uheldige sidene ved å tilhøre flertallet. Det er viktig at også vi kan se bjelken i vårt eget øye.

(Teksten ble første gang publisert på fritanke.no)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt