Om tro og fyrverkeri

Åste Dokkas kommentarartikkel 20. februar inviterer til noen refleksjoner. Dokka skriver om dem som tilsynelatende trenger å fyre opp troen ved hjelp av sterke manifestasjoner. Hun er skeptisk til begreper som omvendelseserfaringer, gudsnærvær, åndelige opplevelser og det å ha en «relasjon til Jesus». Taizé-lovsanger er «kjedelige» og hun vet ikke hva det vil si å «drikke av Ånden».

To typer mennesker. Hun undres om dette er et språk for en virkelighet hun ikke har tilgang til og konkluderer med at det handler om to typer mennesker: de nøkterne og de følelsesstyrte. Disse gruppene kommer ikke til å forstå hverandre. Tvert imot, det erfaringsåpne teologiske språket «ekskluderer fra frelsesfellesskapet».

Jeg deler det som jeg tror er Dokkas grunnposisjon, at troens øre og øye kan høre og se Gud i alle ting. Det samme gjelder hennes bekymring om risikoen ved å la seg styre av spektakulære åpenbaringer. Samtidig ventilerer artikkelen noen stereotypier som det er grunn til å problematisere, blant annet fordi disse allerede er forlatt i store deler av den verdensvide kirken. Troens og nådens folk – enten de befinner seg i frikirkene eller i klassiske kirker – kan ikke deles inn så grovmasket som det Dokka her gjør. Det finnes nemlig adskillig med nøktern rasjonalitet innenfor karismatisk orienterte miljøer og det er ikke så rent lite lengsel innenfor klassiske kirkemiljøer etter å erfare Gud og drikke av Åndens kilder.

Som en lavastrøm. Hele den verdensvide kirke har sitt opphav i pinsedagens omkalfatrende fortelling, da Ånden kom som en lavastrøm over noen Jesus-venner som hadde forskanset seg bak lukkende dører. Takket være dette gudsmøtet reiste de seg og ble pionerer for en tro som nettopp hadde som kjennetegn den nøkterne tanke og det brennende hjerte. Helt siden da har Åndens nærvær tilhørt kirkens indre DNA. Derfor oppmuntrer Bibelen oss til å bli fylt av Ånden (Ef 5,18).

I nyere tid har den økumeniske bevegelse bygget viktige broer mellom kirkene. I dag henter man innsikter fra hverandre i et omfang man tidligere ikke trodde var mulig. Også i den fagteologiske verden er den kristne erfaringen for lengst anerkjent som legitim, og det drives forskning omkring dette på tvers av alle kirkeskiller. En av grunnene er at de kirker som er i stand til å tenke helhetlig omkring tro og erfaring også ser ut til å lykkes når det gjelder vekstkraft, frivillighet og indre dannelse.

Forskjellige språk. I motsetning til det Dokka hevder – at det karismatiske og spirituelle språket omtaler en virkelighet som er lukket for mange – vil jeg mene at alle kristne forholder seg til den samme virkelighet, men at ulike miljøer har utviklet forskjellige språklige og kulturelle ressurser. Til sammen uttrykker de livets og troens mangfoldighet og kompleksitet.

La oss derfor tenke mer helhetlig: Så vel nøkternhet som følelser og emosjoner er legitime elementer i ethvert religiøst univers – også det kristne. Det er ingen grunn til å gjøre åndelige erfaringer mer spesielle enn de er. Ikke minst bør teologer være seg bevisst at siden Gud overgår alle våre språklige konstruksjoner, trenger vi nettopp et språk om troen som peker utover seg selv, til det overskudd av innhold som viser til mysteriet og til den visdom som ligger mellom setningene; i symbolene, lignelsene og fortellingene.

Et beboelig rom. Jeg tror at det er nødvendig å rydde et beboelig rom mellom på den ene siden de miljøer som er innleiret i en kirkelig tradisjonalisme som står i fare for å skape et erfaringsunderskudd, og på den andre siden de miljøer som ikke erkjenner rikdommen i de lange og bærekraftige tradisjoner. Et slikt rom vil gi oss kirker som er i kontakt med de kilder som gjør dem til nådefulle fellesskap. Det er klokt å erkjenne at kirkene kan unnvære mye, men de er uomtvistelig avhengig av nettopp det nærvær som Ånden representerer og som vi ikke må legge for stramme føringer for. Det er nettopp nærværet av den treene Gud som gjør kirkelige fellesskap til Guds gode fingeravtrykk i verden.

Å beskrive talløse grupper av kristne i verden som bare følelsesstyrte, kan lett framstå som subtil hersketeknikk. Det vil være like urimelig som at jeg skulle antyde at de som representerer «de nøkterne», ikke skulle være i stand til å la seg bevege og gripe. Slike overfladiske forenklinger er ingen tjent med at vi opprettholder.