Verdidebatt

«Du skal ikke lyve»?

Hvorfor være sannferdige – om dette med sannhet til syvende og sist bare er en konstruksjon?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Har det blitt stuerent å lyve i det offentlige rom? Det er grunn til å spørre. I USA har man en president som ustanselig lyver. New York Times har hatt en kampanje med følgende tittel: «Sannheten er mer viktig nå enn noensinne.» I Russland har vi en president som blant annet nekter for statlig innblanding i doping og valgfusk. Mange hevder at det ikke står til troende.

Gjensidig utelukkende

I Norge har vi hatt debatt rundt overgrep, varsling og politisk ledelse. I debatten stod ofte ord mot ord. «Hva skjedde egentlig?» «Ble det virkelig varslet?» «Hva gjorde den politiske ledelsen?» Det generelle poenget mitt her er at det i mediene ofte ble mer enn antydet at partsdeltakere ytret direkte usannheter. Alle parter kunne ikke ha rett på samme tid.

Selv har jeg blitt vekselvis både provosert og en smule bekymret i møte med disse hendelsene og debattene. Jeg spør meg selv om det vestlige – og det norske – samfunnet, er i ferd med å miste en slags felles grunntillit. At noen fundamentale normstrukturer er i ferd med å svekkes, eller endres.

Nærmest nevrotisk

I vestlig og kristen tradisjon har det tross alt vært rimelig opplagt at man ikke skal lyve; så sier endog det åttende av de ti bud. Kirkefedre som Augustin og Aquinas mente derfor at et menneske alltid og i alle situasjoner måtte være sannferdig. I mine egne yngre dager var jeg nærmest nevrotisk opptatt av dette. Som eksempel: Om noen bad meg om å hilse en felles venn, sa jeg: «Ja, det skal jeg! Eller … jeg skal prøve å huske det, jeg kan ikke love noe, kanskje jeg glemmer det.» Jeg tenkte blant annet på Jesu ord: «Hvert unyttig ord et menneske taler, skal det svare for på dommens dag!»

Så detaljorientert er jeg heldigvis ikke lenger. De kristne tradisjonene preger meg fremdeles på dypet av min personlighet, men jeg er friere, mer avslappet og selvstendig i vurderingene mine. I likhet med det mer sekulære Vesten, så verdsetter jeg denne friheten og selvstendigheten.

Spørsmålet er om ikke friheten kan gå for langt.

Ingen gitt ramme

I Vesten er politikerne nå ofte tydelige – stundom for tydelige, mener jeg – på at kristendommen ikke lenger er noen udiskutabel moralsk premissleverandør. Selv kan jeg ha forståelse for dette. Men jeg tror ikke at en ren og naken «sekulær moral» kan være noe blivende sted på sikt.

For å vende tilbake til denne artikkelens tema: Hvorfor skal vi egentlig ha respekt for normen om å fortelle sannheten, også i vår tid? Hvordan verner vi om vår egen moralske karakter? Hvilke moraltradisjoner skal vi stille opp med, i møte med usannheter i det offentlige?

Dette er store spørsmål som jeg håper vil bli tatt opp til dialog fremover. Men en skisse for en vei videre kan gå langs følgende linjer: Religiøse og filosofiske tradisjoner har, både i øst og vest og gjennom årtusen, tendert til å se virkeligheten som en helhet, en harmoni. Den dypeste grunn i virkeligheten kan vi kalle «Naturen», «Væren», «Tao», «Brahman», «Tingen-i-seg-selv» – eller også: Gud.

Forenes med virkeligheten

Og et mystisk mål med tilværelsen er å forenes med virkeligheten. Det kan skje ved å finne seg selv og sitt kall, å tjene og forenes med sine medmennesker, å meditere og be, å leve i harmoni med naturens rytmer – eller også å søke sannhet. En slik «tilværelsen som harmoni»-tankegang er faktisk også helt sentral for blant annet Moseloven og gudsriketanken hos Jesus.

Sett fra et slikt perspektiv blir det å lyve som å lage en rift i virkelighetens vev. Den som lyver, kommer i konflikt med seg selv og de overbevisninger som en har. Løgneren bryter ned tillit til andre rundt seg. Han eller hun stiller seg i opposisjon til selve virkeligheten – til «Gud». På motsatt vis blir enhver sann og velvillig tale et steg mot harmoni, tillit og fellesskap – ja, et steg nærmere «Gud».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt