Verdidebatt

Hvis du skal si med noen få ord hva som er kjernen i troen din – hva vil du si da?

Er troens kjerne stabil og uforanderlig?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Midt på nittitallet: Jeg står på trappa til Nansenskolen på Lillehammer, og har akkurat flyttet på hybel for å gå ett år på folkehøyskole. Dette er en av de aller første kveldene, jeg kjenner ingen fra før og går derfor bort til en av de andre elevene for å hilse og bli kjent. Vi kommer raskt inn på de store spørsmålene om livet – kanskje ikke så rart da vi begge hadde søkt oss til en skole hvor nettopp filosofi var ett av de sentrale og obligatoriske fagene. Det tar ikke lang tid før vi er inne i en samtale om kristendommen. Han hadde vokst opp i et kristent miljø, men definerte seg ikke lenger som kristen. Jeg hadde nettopp avsluttet tre år på videregående og var klar for å utfordres – samtidig som jeg følte meg hjemme i Den norske kirke. Denne samtalen er en av de samtalene jeg har hatt om tro som har preget meg sterkt. Jeg ble utfordret på om jeg kunne stå inne for det jeg sa jeg trodde på – fra en som selv hadde vært kristen, kjente språket og kunne utfordre.

Ca 20 år senere: ”Hvis du skal si med noen få ord hva som er kjernen i troen din – hva vil du si da?” Spørsmålet fikk jeg underveis i en samtale med ei god venninne på bussen. Vi hadde allerede vært innom mange temaer – misjon og dialog, kirkens oppdrag, viktigheten av å lytte. Jeg hadde med sterkt engasjement fortalt om jobben ved Kirkelig dialogsenter i Oslo og det jeg holder på med akkurat nå.

Men nå strevde jeg med å finne de riktige ordene.

Det er ikke sånn at jeg ikke vet hva kjernen i min tro er. Utfordringen min ble å klare å finne mine egne ord, uten å bruke et kirkelig språk og uten å komme med lange utlegninger. Ord som kunne uttrykke det jeg mente, kort, ærlig og oppriktig. Ord jeg setter på min tro, ikke ord jeg bruker av gammel vane fordi det er en del av min tradisjon.

Jeg føler meg fortsatt hjemme i Den norske kirke, og kanskje enda mer nå enn for 20 år siden. Her har jeg giftet meg, døpt barna og vært engasjert i ulikt frivillig arbeid – og jeg har jobbet i ulike kirkelige stillinger de siste 14 årene. Vi i kirka er glade i å bruke ord – i preken og annen forkynnelse, og i planer og dokumenter, bl.a. Og ord er viktige – det er gjennom å bruke ord vi gjør oss forstått og det er gjennom ord vi begriper verden rundt oss. Men vi er ikke så vant til å sette egne ord på troen. I mitt arbeid i Kirkelig dialogsenter opplever jeg det ofte – når vi har kurs for grupper og ber deltakerne fortelle om sin egen tro til hverandre, erfarer vi at dette er noe deltakerne ikke har gjort så mye før. Med unntak av prestene (kanskje) er dette en ny opplevelse for mange.

Det er ikke ofte jeg opplever slike stunder som på trappa på folkehøyskolen eller med min venninne på bussen. Litt rart, kanskje, i og med at jeg jobber med dialog og burde være vant til å sette ord på min egen tro. Men slike samtaler er ikke akkurat noe jeg opplever hver dag. En ærlig og åpen – og sårbar – samtale om hva som er kjernen i min tro, der det går an å lete seg fram og finne de rette ordene. Det krever først og fremst mot til å spørre, uten frykt for å være påtrengende. Det krever en vilje til å la seg utsette for disse spørsmålene, og våge å gi slipp og ikke ha ferdigtenkte svar. Og det krever en grunnleggende tillit til at sårbarheten vi begge viser blir ivaretatt av den andre.

Det å møte mennesker med en annen oppfatning og tro kan virke skummelt. Da jeg begynte å engasjere meg med dialog for over 20 år siden, var det en av de innvendingene jeg oftest møtte – at det måtte da være skummelt? Kan ikke du ”miste troen”? Min opplevelse er det motsatte: jeg blir tryggere på hva jeg selv mener og tror på, og jeg blir rikere selv når jeg våger å la meg fascinere av andres tro og trosuttrykk. Det er både veldig frustrerende og veldig inspirerende å være i disse samtalene: frustrerende fordi du så mange ganger må forklare de vanskelige dogmene (”jeg forstår ikke det der med treenigheten – hva mener dere kristne egentlig?”). Og inspirerende å bli kjent med en ny måte å forstå verden og Gud på. For meg begynte denne reisen på Nansenskolen – og den har fortsatt gjennom år med dialogengasjement og studier der jeg har vekslet mellom å fordype meg i min egen tradisjon og tro og latt meg fascineres og utfordres av andres.

Jeg håper jeg får oppleve mange flere slike samtaler. De er en berikelse for min tro – det er i møte med den andre, i møtet med en som stiller spørsmål og som oppriktig ønsker et svar at jeg kan bli mer klar over hva som er viktig for meg – hva som er kjernen i min tro. Hva jeg svarte? Det er ikke så viktig her – og dessuten er det noe jeg ønsker å bli utfordret på å definere på nytt og på nytt. Jeg ga nok et annet svar på trappa på Nansenskolen for 20 år siden enn det jeg ga min venninne på bussen. Hvordan jeg forstår meg selv og hvilke ord jeg setter på kjernen i min tro er i stadig endring og utvikling. Jeg må hele tiden forholde meg til tradisjonen og kirkens teologi, men jeg må samtidig stadig prøve å finne mine egne ord for å beskrive hva det betyr for meg – i mitt liv.

Jeg håper jeg stadig kan fordype meg mer, og selv om jeg nå kan si noe om hva kjernen i min tro er håper jeg at jeg ikke slutter å sette mine egne ord på dette – da kan jeg fortsatt være på vei.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt