Verdidebatt

Moderne tro?

Hva er moderne tro?Er gamle metoder bærekraftige?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg så en prins i går. En liten på pjokk på 4 år. Det var prins George, sønnen til prins William og barnebarnet til prinsesse Diana. Jeg så ham på Facebook.  Han hadde lært seg alfabetet. Om du ikke så det selv, gjett hvordan? Jo, ved å lære seg et bibelord for hver bokstav.  A for «Ask and it will be given to you», B for «Be kind to one another» etc. Han siterte velvillig og korrekt 25 bibelvers rett inn i kameraet og ble belønnet med et «excellent!». Han imponerte! Var jeg vitne til en gammeldags eller moderne pedagogikk, tro?

Dette skulle handle om moderne tro. Hva er det, mon tro? Jeg vet bare hva som bidrar og hva som river ned i mitt eget trosliv. Mange har beskrevet hva det innebærer å ha en kristen tro. De har preket fra prekestol, skrevet bøker og avhandlinger, finpusset dogmer og regler, trukket konklusjoner og skillelinjer; de fleste av dem menn. Som ganske ung fikk jeg en bok i hendene da jeg trengte det. Den ble gitt meg av en nonne i Taize. Hun hadde ikke så mange ord, men hun lånte meg denne boken av Henri Nouwen. Jeg elsket den lille boken og ville dele den med alle andre. Etter hvert prøvde jeg meg på en oversettelse, men de som skulle vurdere og dømme, raslet med ord som kvasikristelig og antikrist. Sjokkert gjemte jeg boken, men i smug leste jeg den igjen og igjen. Den bar meg gjennom de neste 25 år som småbarnsmor og sykepleier med sine oppmuntrende ord og sine bibelsitater. Da jeg som moden kvinne igjen på nytt prøvde meg med en utgivelse, ble den plutselig årets beste oversatte bok, kåret av kristelige bokhandlere og forlag. Tidene forandrer seg!

Noe som derimot ofte ikke forandrer seg og blir med oss gjennom hele livet, er det vi lærte utenat som små barn. I mitt yrke som sykepleier har jeg fulgt mange den siste etappen av livet her på jord. Få opplevelser har vært sterkere enn i det ene øyeblikket å holde noen i hånden mens de forlot dette livet. I det neste øyeblikket var jeg hjemme hos mitt ammende barn. Det ga en intens følelse av å stå midt i livet, midt mellom livets inngang og livets utgang. Ofte la jeg merke til hva de eldre som nærmet seg døden, fortalte fra sin barndom. Om kortidshukommelsen hadde forsvunnet, satt gjerne barndomsminner igjen. Dette gjaldt ikke minst sanger, bønner og ordtak; sangen som mor pleide å synge, tannpussesangen, aftenbønnen, bestefars gode råd og lærerens daglige hilsen. Dessverre var det også ubetenksomme kommentarer som boret seg inn i et lite barnesinn og aldri slapp taket. Som småbarnsmor opplevde jeg det nesten litt skremmende å tenke på det ansvaret og den muligheten til positiv og negativ påvirkning jeg hadde i forhold til mine barns fremtid. Mange ganger grublet jeg over hva som var viktig, hvilken ballast jeg ønsket at de skulle ta meg seg inn i fremtiden, voksenlivet og sin alderdom. For meg som har opplevd troen som en stor gave og styrke i livet, har det vært ønskelig å formidle dette videre. Jeg er klar over at dette kan gjøres på mange ulike måter, og at det ikke finnes noen fasitoppskrift. De gamle som nærmet seg avslutningen av livet, gjorde meg imidlertid bevisst på dette med å lære utenat som barn.

Lille prins George fremførte «excellent». Han forsto nok ikke så mye av betydningen. Bibelordene har imidlertid etset seg inn i et barnesinn, og en dag dukker de kanskje opp igjen. En dag trenger kanskje en prins, og også en Jørgen Hattemaker, å bli minnet om at han ikke er alene, at han ikke skal være redd, at han kan søke og finne…

Tidene forandrer seg. Det som er trendy i dag er avlegs i morgen. Hvordan vi uttrykker troen vår og hva vi anser som rett og viktig for troen vår kan også forandre seg. Midt i all denne forandringen trenger vi et ankerfeste, noe å holde fast i når det stormer rundt oss. Jesus har gitt oss mange slike ord å støtte oss til. Onkelen min på 90 år, fortalte nylig om sine barndsomsvisitter til sin aldrende bestefar: «Hvordan har du det bestefar?» spurte han. Den gamle, svekkede bestefaren svarte alltid det samme: «Nå har jeg bare én stav å støtte meg til, og den slipper jeg ikke». Onkelen min har aldri glemt dette svaret, og nå er han selv den gamle og svekkede.

Sustainabale education for all: «Bærekraftig undervisning for alle», var teksten til videosnutten av prins George. Kankje en bærekraft å satse på, også for norske prinser og prinsesser i vårt langstrakte land?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt