Respektfull filmatisering

Mandag hadde Erik Poppes spillefilm Utøya 22. juli verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin. Det internasjonale publikummet fikk altså møte filmatiseringen av vårt nasjonale traume før filmen kommer til norske kinosaler den 9. mars.

Mottakelsen i Berlin ble møtt av både buing og applaus. De internasjonale kritikkene er blandede, noe som gjenspeiler debatten som Poppes film allerede er blitt møtt med, og vil bli møtt med. Hvor går de etiske grensene for å gjenskape en relativt fersk tragedie som spillefilm? Det er under sju år siden terrorangrepene 22. juli 2011, der 77 mennesker ble drept.

Her i Norge er det den seneste tiden blitt satt opp en rekke forhåndsvisninger for de overlevende og pårørende. Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli har vært positive, slik styreleder Lisbeth Røyneland også her i avisen har kalt filmen for «sterk og virkelighetsnær». Samtidig finnes det også kritiske stemmer blant de overlevende. De bør også lyttes til.

I kritikken som kan reises mot Poppes film, er det både et tidsaspekt og et formaspekt. Noen vil mene at filmen kommer for tidlig. For mange er sårene fortsatt åpne. Og noen vil være kritiske til at filmen vektlegger ungdommenes desperate flukt fra gjerningsmannen. Der filmskaperne har valgt å rette søkelyset mot de overlevendes opplevelser på Utøya, for å gi oss økt forståelse av hvordan det faktisk var, risikerer de også at filmen kan bli oppfattet som en spenningsfilm.

Vi mener at Poppe har laget en respektfull filmatisering av den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig. I den uhyggelige fortellingen ligger det ingen store fakter eller påtrengende dramatiseringer. Ikke minst skaper filmen en sanntidseffekt der vi følger de fortvilte ungdommene gjennom et tilsynelatende 72 minutter langt klipp, mens skuddene gjaller rundt dem.

Poppes film er oppskakende. Den er åpenbart ikke for alle, selv om den uunngåelig vil bli diskutert i lang tid fremover. Som et bidrag til økt forståelse av terrorens redsler, er Utøya 22. juli en høyst relevant film. Selv om vi kanskje aldri kommer til å forstå fullt ut.