Tor Berger Jørgensen

48    196

Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?

En bokomtale (VL 12.2) av Terje Tvedts siste bok: Det internasjonale gjennombruddet. Omtalen er også et debattinnlegg. - Tvedt er belest og original. Men at han skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, er en myte.

Publisert: 20. feb 2018 / 1883 visninger.

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forskningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

 

Modig. Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

 

Mangler innsikt. Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller?

I samme fotnote gjør Tvedt et ironisk poeng av at Stålsett hilste imamen med at muslimer, jøder og kristne kaller seg Abrahams barn. Men imamen var pakistaner, «det vil si definitivt ikke Abrahams barn», skriver Tvedt (s. 328) Dette er en merknad til stryk. Muslimer, uavhengig av etnisk tilhørighet, oppfatter seg som barn av Abraham, slik kristne gjør.

 

Konspirasjonsteori. Siste poeng: Hvilke motiver finner Tvedt for Den norske kirkes velvilje overfor islam? Han kommer med den oppsiktsvekkende opplysningen at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke ønsket å etablere et dialogforum med norske muslimer «fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon». Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. (s.203)

Det dreier seg om to navngitte, norske kirkeledere (Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit) og generalsekretærstillingen i Kirkenes Verdensråd.

Det gjelder også organiseringen av Islamsk råd i Norge. Internasjonale ambisjoner gjorde «det helt nødvendig for de kristne lederne å hjelpe til med å organisere muslimene». Hva er det Tvedt skriver her? Selvsagt kan det dokumenteres at Mellomkirkelig råd og Den norske kirke har ment at Bakkevig og Fykse Tveit var gode kandidater til generalsekretærjobben, og kandidatene selv har hatt lyst på en slik utfordring. Men Tvedt skaper myter om at ønsket om en slik stilling er et avgjørende motiv for å drive dialogarbeid i Norge. Det Tvedt gjør, er å nedgradere kirkelederes personlige integritet og Den norske kirkes seriøsitet som kristen verdiaktør i samfunnsprosessene. Slike myter hører hjemme på konspirasjonsteorienes mørkeloft.

 

Skaper begreper. Tvedt er flink til å skape begreper. «Det internasjonale gjennombruddet» er en god tittel og et godt forskningsprosjekt. Det skjedde store endringer i verden og i Norge etter at gjenreisningen etter krigen, var gjennomført. Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør. Tidligere begrepsdannelse fra Tvedt peker på disse mytenes selvbekreftende og selvmotsigende karakter: «Den norske samaritan» og «godhetstyranniet».

 

Underslår røtter. Men dette har gått utover Norges «offentlige sjel» og truer derfor Norges nasjonale identitet. Den humanitære og politiske eliten har bygget sitt virkelighetsbildet på en myte – myten om de universelle menneskerettighetene. Tvedt peker på at slik referansen til menneskerettighetene brukes i norske utredninger og i den politiske debatten i den internasjonale gjennombruddsfasen, er nybruk. Når de nå kalles universelle, kan de motivere til ny, statlig begrunnet «misjonering» av sekulære verdier. Men de er ikke universelle. De er vestlige. Og ved å presentere dem som sekulære underslår de verdienes historiske røtter.

Norge har gjennom dette prosjektet oppgitt sin «offentlige sjel». Det er blitt vanskelig å snakke om «norske verdier». Forsøket på å skape det «multikulturelle» samfunnet har, slik jeg forstår Tvedt, vært mislykket. Islams inntog på den norske samfunnsarenaen er det tydeligste tegnet på det.

 

Dialog med islam. Det er fortjenestefullt at Tvedt er opptatt av verdier og deres tilknytning til religion. Det mest påfallende for Tvedt, da islam kom til Norge, er Den norske kirkes dialoglinje. Denne linjen har ifølge Tvedt vært «bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelse av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller hva den faktisk oppnådde». Ja vel? Hvor godt kjenner egentlig Tvedt til hva som har skjedd i dette dialogarbeidet? Kildereferansene hans er sparsommelige. I tillegg til bildet av kunnskapsløse aktører (biskop Stålsett) og ambisjonsrike kirkeledere (Bakkevig og Fykse Tveit), spør Tvedt om det kan skyldes at et tydeligere islam vil kunne «gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet»! Han viser her til en helt alminnelig observasjon av biskop Kvarme, Stålsetts etterfølger som Oslo-biskop: «Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet.» (s. 200)

 

Myter om motiver. Er det vanskelig for Tvedt å anerkjenne at kirkeledere og biskoper kan ha et genuint ønske om å møte medmennesker fra andre religiøse tradisjoner i åpne og direkte samtaler i respekt og forståelse? Må han skape myter om andre motiver? Og kan respekten og forståelsen hos kirkelederne nettopp skyldes nærhet til kirkene i Midt-Østen som er gjenstand for undertrykkelse og utstøtelse? De ønsker støtte i sin fortvilede kamp, men de vet mye om at konfrontasjon og provokasjoner bare kan gjøre ting vanskeligere for dem.

Dette perspektivet er viktig for å forstå kirkens kritiske holdning til Vebjørn Selbekks trykking av de danske Muhammed-karikaturene i 2006. Og Tvedt kritiserer teologen og religionsforskeren Oddbjørn Leirvik når skriver korstogene «slik at de lærdommene han trekker kan støtte opp om Kirkens dialogpolitikk overfor islam i dag» (s. 205). Tvedt kan selvsagt vurdere dette som mangelfull historieskriving, men at det å skulle være uberettiget som et bidrag for å utvikle fellesskap og forståelse i dag, står for meg som en myte. Leirvik er i alle fall tydelig på sitt prosjekt.

 

Uklart. Det store spørsmålet om hvorfor Tvedt avskriver menneskerettighetene som verdigrunnlag blir uklart for meg. Det kan virke som det skyldes at de omtales som «universelle». Det er de ikke mener Tvedt. Men det er avhengig av hans forståelse av begrepet universell. Og vilje til å se langsiktige og sammensatte utviklingslinjer. Selv om begrepet menneskerettigheter er nytt er finnes spor av de verdiene disse representerer i forskjellige tradisjoner. Og de er under stadig utvikling. Striden om anerkjennelse av homofilt samliv er et eksempel på det. Det interessante er at menneskerettighetene har funnet plass i vår grunnlov i 2012. Det er ikke av særlig interesse for Tvedt. Han gjengir den nye utformingen av § 2 bare ett sted (s. 166) uten å ta med leddet om menneskerettighetene og uten å gå nærmere inn i en av de mest sentrale debattene om verdigrunnlaget for den norske staten. Han konstaterer et annet sted at det ved periodens slutt «ikke fantes noen norske verdier. Eller at … det var så vanskelig å definere dem, at det var like greit å avskrive dem» (s. 246).

 

Ensidig og forenklet. Mot slutten tar Tvedt endelig fram opplæringsloven som sier at opplæringa skal «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Tvedt avskriver elegant denne formålsparagrafen fordi den ikke baserer seg «på virkeligheten og historien» og fordi den ikke «samler Norge som samfunn» (s. 281). Hvis det er det Tvedt mener han har påvist i sin studie om det internasjonale gjennombruddet, vil jeg si at det i beste fall er en svært ensidig og forenklet fortolkningen av situasjonen i det norske samfunnet. Det er som å skulle gi dem rett som midt på 1880-tallet spådde at Norge ville opphøre å være et samlet folk og et godt samfunn om venstrekreftene fikk gjennomslag for å samle all politisk makt i Stortinget. Eller noen tiår senere gikk imot kvinnelig stemmerett fordi det vil oppløse grunnstrukturen i samfunnet.

 

Omstridte verdier. Verdier er omstridt. Oppslutningen om samfunnsmessige visjoner som nedfelles i lover, kan i perioder være mangelfull. Kvaliteten vil vise seg over tid. Ikke minst i krisetider. Var det noe av det vi så etter skuddene mot synagogen i Oslo i 2006? Eller etter 22. juli 2011? En hendelse Tvedt for øvrig ikke berører.

At Tvedt i Det internasjonale gjennombruddet gir oss et aktuelt svar på «Norges utvikling og skjebne som en del av verdenshistorien dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd», kan etter mitt skjønn ikke vurderes som annet enn en myte – alle gode og interessant poenger til tross. En dynamisk forståelse av menneskerettighetene kan fortsatt ha avgjørende og samlende innflytelse på det flerkulturelle norske samfunnet og på Norges bidrag i det internasjonale samfunnet.

 

 

5 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Torgeir Tønnesen

16 innlegg  412 kommentarer

Tvedt beviser sine teorier som troverdige og sanne, ved støtte i det norske folk og i historisk overblikk-

Publisert 4 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør.

Jo mer jeg leser Biskopen sin bevisførsel for at Tvedt farer med myter, jo mer overbevist blir jeg om at Tvedts historieoverblikk og fremstilling er riktig.

Du nevner noen små episoder og enkelthendelser med Stålsett, Mellomkirkelig råd, hvem som er "Abrahams barn" og Selbekk osv., som eksempler på feiloppfatninger fra Tvedt sin side. Men med denne light-retorikken beviser biskopen at han ikke vet hva historikere driver med. 

Historikere ser langt frem på veien for å få god oversikt og overblikk, og tid til å bremse, slik vi lærer på kjøreskolene. Han observerer i langtidsperspektiv og ifra fugleperspektiv. Historikerne ser de store linjene og de tydelige og utydelige tendensene, før han trekker konklusjoner.

Historikeren ser overbygning og basis. Hva som skjer på grunnplanet og hos eliten og i maktapparatet. Han setter ikke premisser, men beskriver parallelle og ikke-parallelle samfunnstrekk uten fordommer.

Det vi alle har sett, og som Tvedt peker på, er at Norges engang homogene befolkning er pulverisert i løpet av en 30-40 årsperiode, noe som er uten historisk sidestykke. 35 % av Oslos befolkning er fremmedspråklige og vi har muligens 350000 muslimer, som også ønsker økonomisk støtte til sine trossamfunn og moskeer.

Dette masseinnvandringen har skjedd gjennom lovgivningen, politisk styring, tilnærming til EU, Press fra FN, asylpolitikk uten grenser, og i forvaltningen og den økonomiske budsjettpolitikken. I denne budsjettpolitikken kommer kirken og de ideelle organisasjonene inn i bildet, slik Tvedt rettelig sier.

Kirken med sine 7500 ansatte, er en kjempeaktør i forvaltningen, og den nyter godt av 20 milliarder kr. hvert eneste år, gjennom subsidier fra stat og kommune. Og som Tvedt viselig påpeker, brukes ikke pengene i stor grad til evangelisering og promotering av verdens frelser Jesus, men pengene brukes i et stort humanitært prosjekt som Tvedt påpeker.

Dette prosjektet innebærer dialog med Islam, paret med en aktiv og nesten hysterisk iver etter å plante nye flyktninger i Norge fra den muslimske verden. Dette gjøres fra kirkens side med en (u)bibelsk retorikk om nestekjærlighet, godhet og hvor hensikten er å skape dårlig samvittighet hos kirkegjengere og borgere flest. 

Kirken har lykkes med å manipulere både borgere og politikere med dette godhetsidealet , men som er blitt et godhetstyrrani, - siden vår fremtid, velferd og økonomiske system ikke vil klare å bære denne etniske og demografiske forskyvningen i Norge, hvor skattebetalende nordmenn etterhvert vil komme i mindretall. Politikere og media har i rettroenhetens, sosialdemokratiets og politisk korrekthetens navn, ubevisst gått inn i et eksperiment, som kan oppheve hele den norske forfatningen på sikt, og pulverisere vår frihet og vårt demokrati. 

Kirkens medium har vært først og fremst biskopene og de halvkristelige hjelpeorganisasjonene som i stor lengsel etter penger og overføringer, har skapt krisetenkning om alle land i verden og at Norge må hjelpe alle og enhver, uten noen form for begrensning.

13 liker  
Svar
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

163 innlegg  13108 kommentarer

Ingen eksakt vitenskap

Publisert 4 måneder siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.
Historikere ser langt frem på veien for å få god oversikt og overblikk og tid til å bremse, slik vi lærer på kjøreskolene. Han observerer i langtidsperspektiv og ifra fugleperspektiv. Historikerne ser de store linjene og de tydelige og utydelige tendensene, før han trekker konklusjoner. Han ser overbygning og basis. Hva som skjer på grunnplanet og hos eliten og i maktapparatet. Han setter ikke premisser, men beskriver parallelle og ikke-parallelle samfunnstrekk uten fordommer.

Historie er ingen eksakt vitenskap.  Terje Tvedt - i likhet med alle andre historikere - baserer sine vurderinger på en kombinasjon av fakta og skjønn.  Vår nære historie er i særlig grad "følsom" for det ideologiserte blikk.

4 liker  
Svar
Kommentar #3

Tor Berger Jørgensen

48 innlegg  196 kommentarer

Detaljer og de store linjer

Publisert 4 måneder siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.

Du nevner noen små episoder og enkelthendelser med Stålsett, Mellomkirkelig råd, hvem som er "Abrahams barn" og Selbekk osv., som eksempler på feiloppfatninger fra Tvedt sin side. Men med denne light-retorikken beviser biskopen at han ikke vet hva historikere driver med. 

Historikere ser langt frem på veien for å få god oversikt og overblikk, og tid til å bremse, slik vi lærer på kjøreskolene. Han observerer i langtidsperspektiv og ifra fugleperspektiv. Historikerne ser de store linjene og de tydelige og utydelige tendensene, før han trekker konklusjoner.

Jeg forstår at du ikke tar poenget med de små detaljene, Torgeir Tønnesen. Men det har seg slik at i de små detaljene avslører historikeren sine interesser, som igjen skaper historikerens lange linjer. Dersom du åpenbart misforstår eller misbruker detaljer i den hensikt å føye de inn i din historiefortelling, reiser det tvil om din objektive vilje til å fortelle en upartisk historie. Tvedts historieskrivning holder ikke mål i de store linjene - de avdekkes allerede i detaljene. 

Din måte å lese hans historieskrivning på er også interessant: 

"Kirken med sine 7500 ansatte, er en kjempeaktør i forvaltningen, og den nyter godt av 20 milliarder kr. hvert eneste år, gjennom subsidier fra stat og kommune. Og som Tvedt viselig påpeker, brukes ikke pengene i stor grad til evangelisering og promotering av verdens frelser Jesus, men pengene brukes i et stort humanitært prosjekt som Tvedt påpeker.

Dette prosjektet innebærer dialog med Islam, paret med en aktiv og nesten hysterisk iver etter å plante nye flyktninger i Norge fra den muslimske verden. Dette gjøres fra kirkens side med en (u)bibelsk retorikk om nestekjærlighet, godhet og hvor hensikten er å skape dårlig samvittighet hos kirkegjengere og borgere flest. 

Kirken har lykkes med å manipulere både borgere og politikere med dette godhetsidealet , men som er blitt et godhetstyrrani, - siden vår fremtid, velferd og økonomiske system ikke vil klare å bære denne etniske og demografiske forskyvningen i Norge, hvor skattebetalende nordmenn etterhvert vil komme i mindretall. Politikere og media har i rettroenhetens, sosialdemokratiets og politisk korrekthetens navn, ubevisst gått inn i et eksperiment, som kan oppheve hele den norske forfatningen på sikt, og pulverisere vår frihet og vårt demokrati.

Hvis dette er en riktig gjengivelse av Tvedts historieprosjekt, framstår det tydelig som et politisk samtidsinnlegg. Historien forteller oss at den er åpen for forandring - og styres av så mange og sammensatte forhold at det er vanskelig å trekke klare konklusjoner. Å tillegge andre motiver de ikke har, gjør samtidshistorien vanskelig. At "det humanitære prosjektet" som Den norske kirke skulle stå for, slik du (og Tvedt?) forstår det, skulle innebære "dialog med Islam, paret med en aktiv og nesten hysterisk iver etter å plante flyktninger i Norge fra den muslimske verden", er etter min vurdering en grov feilbeskrivelse av det Den norske kirke står for. Det utfordrende med Tvedt er at han bare har gjort et utvalgt av tekster, og tolket disse inn i sitt skjema, og ikke i lys av et mer omfattende studium av for eksempel kirkens dialogprogram. Med vennlig hilsen Tor B 

7 liker  
Svar
Kommentar #4

Ben Økland

13 innlegg  4067 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Er det vanskelig for Tvedt å anerkjenne at kirkeledere og biskoper kan ha et genuint ønske om å møte medmennesker fra andre religiøse tradisjoner i åpne og direkte samtaler i respekt og forståelse? Må han skape myter om andre motiver?

Takk  for et godt innlegg.

Tvedts mytefabrikasjoner har ingenting med seriøs forskning å bestille. Mannen bedriver synsing og polemikk, forkledd bak et slør av akademisk snobberi.

2 liker  
Svar
Kommentar #5

Torgeir Tønnesen

16 innlegg  412 kommentarer

Kirkens teologi er pr idag at de fleste religioner er like nyttige, også til frelse for sjelen

Publisert 4 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Tvedts historieskrivning holder ikke mål i de store linjene - de avdekkes allerede i detaljene. 

Kirken "dialogprogram", som du sier, må da ha en hensikt og et mål. Og slik jeg ser det, er denne hensikten og forene og tilslutt sidestille de ulike religioner med hverandre, i ærbødig ærefrykt under våre myndigheter, men også for å tekkes ulike opinionsgrupper. 

Målsettingen til DnK er derfor å representere et så ukontroversielt og konfliktløst Kristi evangelium som mulig, slik at det ikke støter noen, og spesielt ikke muslimer. Kirken ønsker heller ikke å ha noen begrensninger, på hvem som ikke med letthet kan gå inn i Guds rike, nemlig de homofile.

Denne utviklingen i kirken mot det korsløse og blodløse evangelium, har holdt på nå i 40 år. 

For å ikke miste deres statsstøtte og milliardsubsidier, har kirken alltid måtte tilpasse seg den tiltagende humanismen, sekulariseringen og avkristningen som i økende grad har preget våre myndigheter og forfatning i de siste årtier. Kirken får vel knapt nok lov å be for håndspåleggelse for kongen nå lenger. Ikke kan dere forkynne i skolen heller.

Derfor har Tvedt rett når han sier at kirken er en del av avkristningen, fordi det som skulle være kristendom i skolen og i konfirmasjonsundervisningen, har blitt til kun "verdier", bud og regler og menneskerettigheter, som forøvrig er definert og utarbeidet etter kloke og dumme hoder i FN-systemet. For å kunne være i det hele tatt noe som helst kraft i samfunnet, har kirken måtte invitere islam inn i varmen, inn i felleskapet, for ellers ville dere jo lett kunne bli tolket som Islams fiende. Da ville staten straks ha sagt opp all økonomisk støtte til dere. Og media ville lagt dere ut i dagspressen til skam og forakt.

Kirkens "verdier" nå for tiden, baseres derfor på en sammensmeltning av multikulturelle fellesverdier, som de vage og diffuse ideene om menneskerettigheter, likeverd, beskyttelse av flyktninger og lignende. 

Kirken har påtatt seg å være verdens økonomiske og sosiale frelser, mens det personlige frelsesbudskapet om frelse for sjelen, er forsvunnet og forduftet. Kirken er blitt en ikke-forkynnende stat i staten, som driver barmhjertighet og integrering, men med andre sine penger, nemlig skattebetalernes penger over statsbudsjettet. 

6 liker  
Svar
Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

168 innlegg  1672 kommentarer

Øyet som ser

Publisert 4 måneder siden

Det er vel en kjent sak at historikerens ideologiske preferanser spiller en rolle når fortellingene skapes. Ikke minst allerede lenge eksemplifisert via 68-ernes historikere. At det nå dukker opp faghistorikere med et annet ideologisk utgangspunkt bør man absolutt for den frie diskursens og historiefagets skyld, se på med tilfredshet. Og ikke som et forstyrrende element. Så får man som leser for det første vurdere om det ene posisjonen er bedre eller verre en det andre? Her vil vel leseren tendere å sympatisere med de ideologiske forskerblikk som samsvarer med ens eget. Men det kan gå på bekostning av det å benytte muligheten til å vurdere om historieforskningen går over i det spekulative; noe det jo selvsagt også kan gjøre fra ens egen foretrukne ideologiske posisjon. 

9 liker  
Svar
Kommentar #7

Tor Berger Jørgensen

48 innlegg  196 kommentarer

Bekreftelse av vrangforestillinger

Publisert 4 måneder siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.

Kirken "dialogprogram", som du sier, må da ha en hensikt og et mål. Og slik jeg ser det, er denne hensikten og forene og tilslutt sidestille de ulike religioner med hverandre, i ærbødig ærefrykt under våre myndigheter, men også for å tekkes ulike opinionsgrupper. 

Målsettingen til DnK er derfor å representere et så ukontroversielt og konfliktløst Kristi evangelium som mulig, slik at det ikke støter noen, og spesielt ikke muslimer. Kirken ønsker heller ikke å ha noen begrensninger, på hvem som ikke med letthet kan gå inn i Guds rike, nemlig de homofile.

Denne utviklingen i kirken mot det korsløse og blodløse evangelium, har holdt på nå i 40 år. 

Jeg tror vi skal kutte ut Tvedt her. Det du skriver, Tønnesen, får stå for din egen regning. I de setningene jeg gjengir her, tillegger du Den norske kirke meninger og intensjoner jeg ikke kjenner igjen. Du må selvsagt ha lov til å "se det" slik du vil, men det betyr ikke at det dermed er en riktig beskrivelse av hensikt og mål med for eksempel kirkens "dialogprogram". Du er opptatt av at kirken vil tekkes "våre myndigheter" og "ulike opinionsgrupper" og søker å "representere et så ukontroversielt og konfliktløst Kristi evangelium som mulig". Dette fører du videre med en henvisning til at kirken også vil la de homofile med letthet komme inn Guds rike. Dersom ønsket om føre samtale med muslimer og å slippe homofile inn i kirkelig sammenheng, for deg framstår som et "korsløst og blodløst evangelium", får det være din vurdering og samtalen mellom oss er vel med dette over. 

5 liker  
Svar
Kommentar #8

Per Steinar Runde

205 innlegg  2363 kommentarer

Typisk VL

Publisert 4 måneder siden

Under overskrifta, Siste om Tvedt: "Det internasjonale gjennombruddet" har debattredaktøren gitt plass til fem innlegg på framsida. Dei er skrivne av Tor Berger Jørgensen, Andrew P. Kroglund, Arve Ofstad, Asle Jøssand og Erik Hillestad, alle med bakgrunn frå det humanitær-politiske kompleks som Terje Tvedt seier har hatt definisjonsmakta her til lands. Betre kunne ikkje Vårt Land illustrert poenget hans, sjølv om tanken sikkert var det stikk motsette.

10 liker  
Svar
Kommentar #9

Tor Berger Jørgensen

48 innlegg  196 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Under overskrifta, Siste om Tvedt: "Det internasjonale gjennombruddet" har debattredaktøren gitt plass til fem innlegg på framsida. Dei er skrivne av Tor Berger Jørgensen, Andrew P. Kroglund, Arve Ofstad, Asle Jøssand og Erik Hillestad, alle med bakgrunn frå det humanitær-politiske kompleks som Terje Tvedt seier har hatt definisjonsmakta her til lands. Betre kunne ikkje Vårt Land illustrert poenget hans, sjølv om tanken sikkert var det stikk motsette.

Hvilket beviser hva? Skulle ikke Tvedt tåle/ønske å bli utfordret av dem han bruker i sin fortelling om Det internasjonale gjennombruddet. Er ikke det en del av den faglige debatten Tvedt ønsker å skape? Runde kan vel ikke forvente at de som blir "analysert" og "plassert" i Tvedts skjema, ikke ønsker å peke på åpenbare feil eller svakheter i Tvedts analyse. En opplyst samtale er nettopp avhengig av en slik dialog. Jeg er ikke tvil om at Vårt Land vil gi plass til bidrag fra Tvedt eller andre med tilsvarende forståelse av det aktuelle tidsrommet som det Tvedt representerer. 

3 liker  
Svar
Kommentar #10

Bjørn Erik Fjerdingen

118 innlegg  6835 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Runde kan vel ikke forvente at de som blir "analysert" og "plassert" i Tvedts skjema, ikke ønsker å peke på åpenbare feil eller svakheter i Tvedts analyse. En opplyst samtale er nettopp avhengig av en slik dialog. Jeg er ikke tvil om at Vårt Land vil gi plass til bidrag fra Tvedt eller andre med tilsvarende forståelse av det aktuelle tidsrommet som det Tvedt representerer. 

Det er mer tydelig at eliten og "godhetstyrannene" verken tåler kritikk eller en historisk analyse eller gjennomgang.

Slik jeg leser kritikken som reises så er det ingen som reiser noen motargumenter om hovedpunktet.

Det var ingen utredning av konsekvensene ei heller noe Stortinget bestemte seg for.  Det er vel hovedpunktet i det Tvedt beskriver.

Det bare skjedde på bakrommet - og slik skal vi vel ikke ha det i representativt demokrati.

Folket ble rett og slett overkjørt av noe som skjedde i det skjulte.

DNK hadde sannsynligvis, etter min forståelse, heller ikke gått inn for likekjønnet bryllup og at kirken skulle velsigne "synden;  om ikke Staten hadde lovbestemt likekjønnet ekteskap.

Det ble også innført i strid med Guds klare Ord.  Konsekvensene av det vedtaket ser en tydelig.  Norge har ikke vært så sekulært på 1000 år som det er i dag.

4 liker  
Svar
Kommentar #11

Tor Berger Jørgensen

48 innlegg  196 kommentarer

Om ikke å tåle kritikk

Publisert 4 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Det er mer tydelig at eliten og "godhetstyrannene" verken tåler kritikk eller en historisk analyse eller gjennomgang.

Slik jeg leser kritikken som reises så er det ingen som reiser noen motargumenter om hovedpunktet.

Dette skjønner jeg ikke helt, Bjørn Erik Fjerdingen. Hvem er det som ikke tåler kritikk? Jeg tar som en selvsagt forutsetning at Tvedt tåler kritikk, slik han har kritisert andre. Jeg har ingen problemer med at noen kan være uenige i mine vurderinger og konklusjoner. Det tåler jeg så absolutt. Men det betyr jo ikke at jeg er enig, verken sider ved Tvedts analyse eller det andre måtte mene at jeg mener. - 

I ditt innlegg forstår jeg ikke sammenheng mellom påstanden om at godhetstyrannene ikke tåler kritikk og den følgende påstanden: "DNK hadde sannsynligvis, etter min forståelse, heller ikke gått inn for likekjønnet bryllup og at kirken skulle velsigne "synden;  om ikke Staten hadde lovbestemt likekjønnet ekteskap." Jeg forstår ikke sammenhengen og jeg er ikke sikker på hva du sikter til med henvisning til at kirkens velsigner synden om ikke Staten hadde lovbestemt likekjønnet ekteskap. Du har selvsagt rett i den enkle observasjon at Den norske kirke kunne skape ny ekteskapslov. Slik lov fastsettes av Stortinget. I forbindelse med at loven ble vedtatt var det en del kirkelige røster som mente det ville være bedre å fortsette med en partnerskapslov for å slippe å definere likekjønnet samliv som ekteskap. Men det juridiske språket besitter i denne sammenheng Stortinget. At en del av oss lenge har arbeidet for likekjønnet samliv og for å bruke ekteskapsbegrepet også på dette, vant fram i den kirkelige samtalen, dreier seg om en vanskelig indre kirkelig avklaring. - Jeg vet ikke om dette var avklarende. Men det var et forsøk på å nyansere den framstillingen du gav. Det var ikke forholdet staten som avgjorde denne saken, men lovutviklingen i staten hadde selvsagt betydning for kirkens håndtering av saken.

1 liker  
Svar
Kommentar #12

Lars Jørgen Vik

11 innlegg  171 kommentarer

Biskop Jørgensen og mytene

Publisert 4 måneder siden

Biskop Jørgensen er i dette innlegget opptatt av å stemple Terje Tvedt som myteprodusent. Jørgensen begynner alt i ingressen, der han skriver: «Men at han skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, er en myte.» Jørgensen påstår at «Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter.» Hvor har biskop Jørgensen det fra at Tvedt er «selvproklamert», og hva mener han med det? Og at det skulle finnes en slik myte som Jørgensen påstår er det rene nonsens. Ingen historiker ville finne på å påberope seg å kunne gi den «endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene», heller ikke Tvedt, og han har selvsagt ikke prøvd på det en gang. Virkeligheten og de samfunnsmessige prosessene er altfor komplekse til at en enkelt bok eller bokverk kan klare det. Alle historikere er spesialister på sine subområder, eller de vektlegger ett eller kanskje flere perspektiver på nærmere utvalgte felt, men ingen påberoper seg å kunne gi uttømmende skildringer og forklaringer på alt som skjer i samfunnet samtidig og fra alle synsvinkler. Klassiske historikere skrev utelukkende om konger og adelige og om krigene de tapte og vant. Marxistiske historikere legger hovedvekten på utviklingen i de økonomiske strukturene og på kampen mellom klassene. Et historieverk som kom ut i 2011, «Norvegr», skildret Norges utvikling fra de eldste tider til i dag ved å holde hovedfokus på dagliglivet til den jevne kvinne og mann. Terje Tvedts spesialfelt har vært «Vannets historie». Han har blant annet produsert flere filmer om dette temaet som har vært vist på NRK-TV. De siste årene har han først og fremst arbeidet med «internasjonaliseringen av Norge» og skildret de politiske kreftene og prosessene som har ført til at Norge i løpet av de siste 40 årene ble omdannet til en multikulturell stat. Boka «Det internasjonale gjennombruddet» er (den foreløpige) oppsummeringen av dette arbeidet.

Biskopen skriver videre: «Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid.» Nei, det indikerer han slett ikke. Dette er en ondartet tolkning. Det at en er engasjert i hjelpearbeid, blant annet ut fra et motiv om personlig karriere, slik som blant annet Vårt Land påpekte 27. august 2009, utelukker selvsagt ikke at hovedmotivasjonen springer ut fra kristne idealer om fred og fordragelighet med mennesker fra forskjellige religioner. Uten å ha diskutert dette spørsmålet med Tvedt, regner jeg med at han er hundre prosent enig med meg i det.

Biskop Jørgensen kommer ovenfor med en mildest talt merkverdig påstand, at Tvedt ikke har «vilje til å se langsiktige og sammensatte utviklingslinjer.» Kommentaren taler for seg selv. Biskopen påstår også at «Tvedt avskriver menneskerettighetene som verdigrunnlag.» Det er rett og slett ikke sant. Det å påpeke at menneskerettighetene ikke er universelle innebærer selvsagt ikke at verdiene er mindreverdige som grunnlag og retningslinje for samfunnsliv og stat. De som ikke har lest boken, og heller ikke har tenkt å gjøre det, anbefales å høre diskusjonen mellom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, Terje Tvedt, og Bård Vegar Solhjell på Civitas frokostmøte den 30.november. Der gjør Tvedt grundig rede for sitt synspunkt på dette. Han mener akkurat det motsatte av det biskopen påstår. Diskusjonen ligger på nettet, her:https://www.civita.no/2017/11/30/norge-og-verden.

I sin bok uttrykker Tvedt skepsis til statskirkeledernes kritikkløse dialogentusiasme overfor muslimske ledere, og på autopilot forsvarer biskop Jørgensen denne adferden. I denne sammenheng finner jeg det relevant å nevne dette:

I 2016 kom boken "Siste jul i Kairo" av Lars Akerhaug ut. Den er en skildring og analyse av de kristnes situasjon i Midtøsten, og det er en svært trist historie. I de fleste land i Midøsten blir de kristne forfulgt, og antallet kristne i disse landene går dramatisk nedover. Som en del av forberedelsene til nevnte bok intervjuet Akerhaug generalsekretæren i Mellomkirkelig råd (heretter MR), Berit Hagen Agøy, om kirkens forhold til dette. Hun sa da blant annet: "Ved å bruke begrepet forfulgt kan vi være med på å befeste en forestilling om at kristne forfølges. Dette handler om at man faktisk ikke hjelper dem med å stigmatisere dem som forfulgt gruppe." I MRs styringsdokumenter står det at en ønsker å "bidra til et økt kunnskapsnivå i Norge om de kristnes situasjon i Midtøsten og (…) vil særlig nyansere forestillingene om at kristne forfølges og emigrerer på grunn av islam."

Egypt vurderer nå å forby ateisme, og det har ført til alvorlig bekymring i MR. MR og Humanetisk forbund sendte derfor den 11. januar et brev til Utenriksministeren, der hun blir bedt om å "bruke de virkemidler som er tilgjengelige til å uttrykke denne bekymringen overfor egyptiske myndigheter." 

Jeg lurer på om MR kunne tenke seg å skrive et liknende brev om de kristnes situasjon til utenriksministeren.

 

6 liker  
Svar
Kommentar #13

Per Steinar Runde

205 innlegg  2363 kommentarer

Adressaten var ein annan

Publisert 4 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Hvilket beviser hva? Skulle ikke Tvedt tåle/ønske å bli utfordret av dem han bruker i sin fortelling om Det internasjonale gjennombruddet. Er ikke det en del av den faglige debatten Tvedt ønsker å skape? Runde kan vel ikke forvente at de som blir "analysert" og "plassert" i Tvedts skjema, ikke ønsker å peke på åpenbare feil eller svakheter i Tvedts analyse. En opplyst samtale er nettopp avhengig av en slik dialog. Jeg er ikke tvil om at Vårt Land vil gi plass til bidrag fra Tvedt eller andre med tilsvarende forståelse av det aktuelle tidsrommet som det Tvedt representerer. 

Eg er heilt einig med Berger Jørgensen i alt dette. Det eg skreiv var på ingen måte meint som kritikk av at nokon tek til motmæle mot Tvedt, spesielt ikke dei som opplever sitt standpunkt ein smule karikert eller innordna i eit system. 

Det var VL og Verdidebatt si redaksjonelle linje som var adressat for ironien min. I alt som har med u-hjelp, asyl, innvandring og islam å gjere, tek avisa inn nesten berre innlegg med same syn som ho sjølv fremjar i leiarar og artiklar. Under noverande moderator er det også slike innlegg som får ekstra oppslag på Verdidebatt, viss dei då ikkje kjem frå ein kjendis som Tvedt og er eit svar på konkret kritikk, som svaret hans til Erik Hillestad.

Det er denne tendensen til ekkokammer som har opna eit rom for alternative medium som document, rights og Resett. At desse då er like einsidige, kjem m.a. av at dei ikkje har personelle og økonomiske ressursar til anna enn å fylle dette tomromet og knapt nok det eingong.

9 liker  
Svar
Kommentar #14

Bjørn Erik Fjerdingen

118 innlegg  6835 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
I ditt innlegg forstår jeg ikke sammenheng mellom påstanden om at godhetstyrannene ikke tåler kritikk og den følgende påstanden: "DNK hadde sannsynligvis, etter min forståelse, heller ikke gått inn for likekjønnet bryllup og at kirken skulle velsigne "synden;  om ikke Staten hadde lovbestemt likekjønnet ekteskap." Jeg forstår ikke sammenhengen og jeg er ikke sikker på hva du sikter til med henvisning til at kirkens velsigner synden om ikke Staten hadde lovbestemt likekjønnet ekteskap. D

Det skrev jeg fordi jeg ser en sammenheng mellom at DNK velsigner synden, sekulariseringen eller avkristning av Norge - og globaliseringsprosjektet til deler av eliten.  

Eller de deler av eliten som uten å spørre folket, snikinnførte en utvikling der Norge ville avvikle sin egenart som et land med en homogen befolkning og ikke lenger ville være og for all framtid ikke lenger være en homogen nasjon.

Innbyggerne ble aldri spurt eller informert om det som var på gang.  Det som ville forandre Norge og landet vårt drastisk - ikke minst for våre etterkommere.

Mindretallet valgte tydeligvis en annen strategi.  En skjult strategi som Tvedt viser oss og som er hovedpoenget i boka.  

Og i det er avkristningen av Norge et poeng. Et villet eller et ikke villet resultatet, som allerede viser seg, at kirken velsigner synden, troen på Jesus skal ikke lenger være fri.  Kristne må på en eller måte bli forsiktig med hvordan de uttaler seg om muslimene og muslimsk tro.

Hadde folket blitt spurt og hadde alt foregått åpent - ville  Norge vært mye bedre i stand til enhet, til nestekjærlighet og til vennlig å ta imot nye landsmenn om saken hadde blitt utredet, stemt over og godkjent - istedenfor det vi nå ser avsløres som et slags hemmelig komplott.  Det synes slik.

Forandringen innskrenket vår ytringsfrihet og bekjennelsen av Jesus som vår Herre:

Allah og den kristne og jødiske Gud er den samme hevdes det, ettersom det framføres med styrke at alle er Abrahams barn.  Mens ingen sier at alle ikke er Sarahs og Abrahams barn som Paulus skriver litt om, det nevnes ikke og det må da ingen kristne hevde heller.  

Vi må tie eller være svært forsiktige i å være kritiske - for er noen kritiske til innvandringen, til muslimsk tro og for den del klimaskeptiker - ja da kommer skjellsordene fra de liksom perfekte eller de med rett meningene.

Da er de som mener noe annet enn dem rasister, nazister, hatere, mangler nestekjærlighet - ja alle skjellsord ramler ut av de perfektes munn og framføres i debatter - som på VD. 

Utskjellingene er omtrent som å høre fariseerne som så seg selv som perfekte og at alle andre ikke var verdt å lytte til i hele tatt.  

I den sammenhengen ser jeg det suspekte at tidligere biskoper driver et slags detektivarbeid for å fremme argumentasjon mot Tvedts historie.

Da ser de ikke samtidig at de går rett i sin egen oppsatte felle.  

Dere må da kunne evne å se alle de mistakene dere selv har bidratt til - istedenfor å lete etter Tvedts skjulte agenda.

Den vil dere aldri avsløre uten å spørre Tvedt - gjør det så får dere nok svar.

Svar
Kommentar #15

Tor Berger Jørgensen

48 innlegg  196 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Lars Jørgen Vik. Gå til den siterte teksten.
Biskop Jørgensen er i dette innlegget opptatt av å stemple Terje Tvedt som myteprodusent. Jørgensen begynner alt i ingressen, der han skriver: «Men at han skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, er en myte.» Jørgensen påstår at «Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter.» Hvor har biskop Jørgensen det fra at Tvedt er «selvproklamert», og hva mener han med det? Og at det skulle finnes en slik myte som Jørgensen påstår er det rene nonsens. Ingen historiker ville finne på å påberope seg å kunne gi den «endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene», heller ikke Tvedt, og han har selvsagt ikke prøvd på det en gang.

Beklager at det har tatt litt tid med svar, Lars Jørgen Vik. Det er flere ting ved ditt innlegg jeg gjerne vil kommentere, men la meg i denne omgang ta din reaksjon på min omtale av Tvedts ambisjoner med sin historieskrivning.  På side 12 skriver Tvedt at historieskrivningen må være som kunsten på sitt beste: "antiillusorisk". Ingen problem. - Men så kommer Tvedt til målet med sin framstilling: "Målet med denne historiske analysen er, på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale, å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge. Den må, skal den være fruktbar, gå bak enkle avsløringer av enkeltpolitikeres intensjoner, hensikter som hos politikere i Norge i den perioden jeg studerer dessuten, stort sett er aktverdige. Formålet må snarere være være å avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt historisk bakgrunn og kontekst. For historikerens og samfunnsforskerens viktigste oppgave må være å vise hvordan bestemte politikker, institusjoner og oppgaver i samtiden er formet og alltid begrenset av fortiden og av de globale og nasjonale prosesser som de inngår i. Det er derfor forskningen må søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende." - Denne orienteringen Tvedt her gir oss om sitt faglige ståsted og sin uavhengighet, er det jeg karakteriserer som en myte. Du må gjerne være enig med meg i det. Men dette virker på meg som en svært selvbevisst historiker og samfunnsforsker som mener å ha bedre oversikt enn de fleste - spesielt de aktørene han velger ut og plasserer inn i sitt bilde. - Her må jeg slutte i denne omgang.

1 liker  
Svar
Kommentar #16

Lars Jørgen Vik

11 innlegg  171 kommentarer

Biskop Jørgensen er på glattisen!

Publisert 4 måneder siden

Dersom professor Terje Tvedt, historiker, ansatt ved Universitetet i Bergen, er selvproklamert, må det vel være like riktig å kalle cand. teol. Tor Berger Jørgensen selvproklamert. Du er på glattisen nå. Jeg regner med at du forstår det selv, og at du derfor velger å "slutte".

3 liker  
Svar
Kommentar #17

Tor Berger Jørgensen

48 innlegg  196 kommentarer

Om å være på glattisen

Publisert 4 måneder siden
Lars Jørgen Vik. Gå til den siterte teksten.
Biskopen skriver videre: «Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid.» Nei, det indikerer han slett ikke. Dette er en ondartet tolkning.

Ad faglig glattis: Jeg hadde et lengre sitat fra Tvedts egen presentasjon av sitt prosjekt. Det taler for seg - og sier noe om forskning på glatt is (for å holde meg til din formulering).

Ad motivet for kirkelederes dialogengasjement, mener du jeg kommer med en ondsinnet tolkning. Da vil jeg spørre deg hvordan du leser de to aktuelle setningene: "Den umiddelbare bakgrunnen var at Mellomkirkelig råd ønsket å oppnå sitt mål om å etablere et dialogforum med norske muslimer i Norge, også fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon" (s202) - "Men det var også ledd i kirkeledernes arbeid for en internasjonal karriere" (s203). Kan jeg få spørre deg, Lars Jørgen Vik: Hvorfor har Tvedt med disse referansene? Er det en ondartet tolkning å forstå disse referansene som en måte å tegne et bilde av to viktige personligheter i arbeidet for å få til et dialogforum mellom muslimer og kristne, som reiser tvil om deres egentlige motiv.....?

Har jeg tatt feil når det gjelder Tvedts måte å tenke om menneskerettighetene som det universelle grunnlag for det samfunnet vi ønsker å utvikle i Norge og skape internasjonal oppslutning om, lytter jeg gjerne til det. Hvordan dette passer inn i Tvedts egen oppsummering på s. 280-81  blir uklart for meg. Her omtaler han opplæringslovens formålsparagraf "som nærmest en avskrift av det humanitære-politiske kompleksets verdensbilde og selvbilde"! Og det er ikke bra - fordi "det ikke samler Norge som samfunn". 

Mitt grunnspørsmål er: Når har Norge vært "samlet som samfunn" om hvilke verdier? Er ikke verdiutviklingen en kontinuerlig og tidvis konfliktfylt utvikling? Hvilke verdier er det Tvedt mener kan ha en slik samlende verdi? Hvis det skulle være at vi har ingen grunn til å føle på "a sense of moral distinction", det vil si: "en følelse av moralsk overlegenhet" er jeg faktisk enig med Tvedt. Men hva så? Epilogen som følger etter denne konklusjonen gir få insitamenter til videre refleksjon, slik jeg leser den. Kan du hjelpe meg med den lesningen. lytter jeg gjerne.


2 liker  
Svar
Kommentar #18

Lars Jørgen Vik

11 innlegg  171 kommentarer

Nye og gamle spørsmål og svar

Publisert 4 måneder siden

Først av alt, Jørgensen. Jeg vil be deg om å forklare hvorfor du bruker uttrykket «selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter» om Tvedt i hovedinnlegget ovenfor.

I hovedinnlegget ovenfor skriver du at Tvedt reiser tvil om Trond Bakkevigs og Olav Fykse Tveits motiv for å drive dialogarbeid overfor muslimene, og at Tvedt mener at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. I #12 ovenfor svarte jeg: «Det at en er engasjert i hjelpearbeid, blant annet ut fra et motiv om personlig karriere, slik som blant annet Vårt Land påpekte 27. august 2009, utelukker selvsagt ikke at hovedmotivasjonen springer ut fra kristne idealer om fred og fordragelighet med mennesker fra forskjellige religioner.» Nå stiller du det samme spørsmålet en gang til. Mitt svar er at dersom du fortsetter å påstå at Tvedt mener at norske kirkeledere bare driver med interreligiøst dialogarbeid ut fra personlige karrieremotiv, og dersom du fremsetter denne påstanden for tredje gang, kan det tenkes at jeg svarer deg igjen, med det samme svaret, dersom jeg klarer å mobilisere nok tolmodighet.

Du skriver videre: «Har jeg tatt feil når det gjelder Tvedts måte å tenke om menneskerettighetene som det universelle grunnlag for det samfunnet vi ønsker å utvikle i Norge og skape internasjonal oppslutning om, lytter jeg gjerne til det.» Ja, du har tatt fullstendig feil. Hva Tvedt mener om dette blir uttrykt helt klart både i boken og på Civitas frokostmøte den 30. november i fjor, der kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, Terje Tvedt, og Bård Vegar Solhjell deltok. Der gjør Tvedt grundig rede for sitt synspunkt på dette. Diskusjonen ligger på nettet, her: https://www.civita.no/2017/11/30/norge-og-verden. Lytt spesielt til den første delen, og fra 11.20 i del to av opptaket fra møtet. Jeg henviste til dette også i #12 ovenfor, men du har tydeligvis ikke tatt deg bryet med å undersøke dette.

Du skriver også at Tvedt omtaler opplæringslovens formålsparagraf «som nærmest en avskrift av det humanitære-politiske kompleksets verdensbilde og selvbilde»! Og det er ikke bra - fordi «det ikke samler Norge som samfunn» (mener Tvedt), og du undrer deg over hvordan dette kan harmonere med Tvedts generelle syn på menneskerettighetene. Dersom du hadde lest boken ville du umiddelbart ha sett Tvedts resonnement her. Han mener at påstanden om at «respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet» er verdier «som kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn» (opplæringsloven) rett og slett er feilaktig. I denne sammenheng nevner Tvedt blant annet hinduismens menneskesyn, der kastesystemet danner grunnlaget for et samfunn som er preget av noe helt annet enn «åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet». Det samme kan sies om islam, som med forakt definerer «vantro» mennesker som mindreverdige. Mener virkelig biskopen at hinduismens og islams verdier bidrar til å samle «Norge som samfunn»?

«Når har Norge vært ‘samlet som samfunn’ om hvilke verdier?», spør du. Da jeg begynte å studere sosiologi i 1968 var en av grunnbøkene våre «Det norske samfunnet», en antologi som var skrevet av landets fremste samfunnsvitere. I denne boka ble Norge beskrevet som det kanskje mest homogene landet i verden, økonomisk, etnisk, kulturmessig og verdimessig, og dette var også gjennomgangstemaet i boken. Det er det korte svaret. Det lange svaret får du dersom du leser for eksempel 1970-utgaven av «Det norske samfunnet». Der får du også svaret på hvilke verdier som samlet det norske samfunnet, fram til for ca 50 år siden, og dermed burde ditt ønske om lesehjelp være ivaretatt.

Videre spør du om hvilke verdier det er som Tvedt mener kan ha en samlende effekt for det norske samfunnet. I det ovenfor nevnte møtet gir Tvedt et helt klart svar på dette spørsmålet: Menneskerettighetene. Men det skriver han ikke i klartekst i boka, og grunnen til det er at det er en analyserende historiebok. Faghistorikere har ikke for vane å tydeliggjøre sine oppfatninger om hvordan verden burde ha vært. De legger vekten på å analysere og forstå hvordan det var. Slik er historiefaget.

3 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Med ansvar for religion
rundt 6 timer siden / 190 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 6 timer siden / 2550 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 6 timer siden / 1120 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Med ansvar for religion
rundt 6 timer siden / 190 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 7 timer siden / 2550 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdiløse menn
rundt 7 timer siden / 1951 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 7 timer siden / 2550 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 8 timer siden / 7505 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2550 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 8 timer siden / 2624 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2550 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2550 visninger
Les flere