Verdidebatt

Når politikeren møter filosofen

KrFs nestleder Olaug Bollestad var svært svak i duellen mot moralfilosof Ole Martin Moen. Politikere har mye å lære av filosofene. Får vi endelig se en opplysende debatt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Torsdag 15. februar møtte KrFs nestleder Olaug Bollestad moralfilosof Ole Martin Moen til duell i debattprogrammet «Debatten» på NRK. Temaet for duellen var CRISPR-teknologi, som i denne sammenheng går ut på å «klippe-og-lime» i genene, slik at man kan fjerne sykdommer hos barnet allerede før det er født. Ole Martin Moen var positiv til CRISPR, mens Olaug Bollestad var imot.

Velfunderte spørsmål. Ole Martin Moen, som er ansatt ved Universitetet i Oslo, er kanskje best kjent som transhumanisten som vil fryses ned etter sin død, for senere å bli gjenopplivet når teknologien tillater det. Han fronter ofte synspunkter som ligger litt til siden for folks gjengse oppfatning, men argumenterer alltid stringent, og stiller velfunderteretoriske spørsmål som får mottakeren til å undre «kanskje burde jeg tenke annerledes om denne saken?».

Spørsmål som får mennesker til årevurdere sitt opprinnelige standpunkt burde være kjærkomne bidrag til en opplyst samfunnsdebatt. Spørsmålene bidrar til å komme nærmere «sannheten», da argumenter må bygges opp logisk fra debattantens grunnleggende premisser, eller aksiomer. For å stille slike gode spørsmål kreves en klargjøring av begreper, og åpenhet rundt premissene som ligger til grunn.

I Ole Martin Moens tilfelle, opplever jeg at hans spørsmål og argumenter blir godt ivaretatt i radioprogrammet «Verdibørsen - P2s magasin for etikk og livssyn», der han jevnlig møter andre filosofer til debatt om ulike temaer.

Ryddig og logisk. Da meddebattanteneer filosofer, opplever vi som lytter til programmet at argumentene er velfunderte, og at argumentasjonen fremlegges på en ryddig og logisk måte. Spørsmål blir stilt og besvart, og eventuelle uenigheter skyldes hovedsakelig deltakernes ulike filosofiske utgangspunkt. Filosof Moen argumenterer hovedsakelig ut fra et utilitaristisk grunnsyn, og det oppleves dermed oversiktlig å følge hans argumentasjonsrekker med dette in mente.

Hadde det bare vært så vel, når filosofen møter politikeren. Dessverre handler sjelden politikk om å komme nærmere «sannheten», men i stedet om ikke å tape ansikt i den aktuelle debatten. Politikere sendes ut i debatter med innlærte talepunkter skrevet av rådgivere, som har god kontroll på landsmøtevedtak, parti­program og strategi. Det er fristende å bruke om denne situasjonen, et ordtak som lyder som følger: «Når det eneste du har er en hammer, ser alle problemer ut som spikre».

Politikere som sendes i debatt, velutstyrt med talepunkter, agerer litt påsamme måte. Talepunktene er deres hammer, og kritiske spørsmål og motargumenter behandles som spikre; de skal identifiseres og hamres ned på en mest mulig overbevisende måte.

Goddag mann, økseskaft! Om Olaug Bollestad er overbevisende eller ei, er i stor grad subjektivt, så den lar jeg ligge. Faktum er at hun er stortingsrepresentant og nestleder i KrF, så formodentlig oppleves hun som overbevisende avrelativt mange. Hun kan talepunktene godt, og leverer disse på en tilstrekkelig god måte. I CRISPR-debatten falt hun imidlertid igjennom. Talepunktene passet dårlig til Moens argumenter, og det hele minnet mest om Asbjørnsen og Moes kjente eventyr «Goddag mann, økseskaft!».

Moen sa at CRISPR er bra, fordi det kan kurere sykdom før barnet er født. Hun svarte at alle mennesker er like mye verdt, og at man derfor ikke skal rangeremennesker etter hvem som er «bra nok». Til dette svarte Moen at CRISPR ikke er vesentlig forskjellig fra dagens medisin, da begge handler om å kurere sykdommer. Ved å definere noen tilstander som «sykdom», for så å forsøke å kurere dem, har man allerede akseptert at noen tilstander er bedre enn andre.

Medisinen er normativ. Med andre ord har man akseptert at medisinen er normativ, at noe menes å være bedre enn noe annet. Derfor burde det være greit å redigere gener for å gi barnet et best mulig liv. Bollestad hadde tilsynelatende aldri hørt dette argumentet før, nemlig at CRISPR minner svært mye om dagens medisin, bare at pasienten kureres tidligere. Hun virket noen sekunder ganske fortumlet, før hun på ny strakk seg etter hammeren sin: «Hvem er vi til å bestemme hvem som er bra nok?».

Dette var altså duellen der politikeren møtte filosofen. Duellen var en oppvisning i henholdsvis dårlig og god debattkultur. Forhåpentligvis kan den virke som en vekker og et vendepunkt. Politikere har altfor lenge sluppet unna med ferdig innøvde setninger, og unnlatt å svareordentlig på spørsmål. Dersom pressen skal forbli «den fjerde statsmakt», må politikere i større grad avsløres og settes til veggs når de snor seg unna i kjent stil. Fordi demokratiet fortjener det.

Gard Løken Frøvoll

Styremedlem Oslo Unge Venstre

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt