Ikke naturlige samarbeidspartnere

Søndag 18. februar hadde Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, et innlegg i VG der hun argumenterer mot de danske sosialdemokratenes innvandringspolitikk og mot at det norske Arbeiderpartiet skal adoptere denne innvandringspolitikken.

Gerhardsen snubler. Dette er ikke nye toner fra Gerhardsen. Men saken er aktualisert av den siste tidens utspill fra Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, som for øvrig også har uttalt at det nettopp er de danske sosialdemokratene og deres leder Mette Frederiksen som er hans forbilde.

Gerhardsen argumenterer mot Frederiksen, og indirekte også Gharahkhani, ved først å liste opp det hun mener er galt med selve politikken - og deretter det hun mener er galt med taktikken. Men her snubler Gerhardsen i sin egen taktikk.

I sin iver etter å samle Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti påstår hun at det er taktisk dumt av Frederiksen og andre sosialdemokratiske partier i Europa å stramme inn innvandringspolitikken sin, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven der hvert enkelt individ har egenverdi», og «disse partier vil trolig ikke samarbeide med noen som formidler den type gruppetenkning og manglende solidaritet».

Alternativet til sosialdemokratiet. Men dette er jo ikke et argument som er gyldig for Frederiksen eller for særlig mange sosialdemokratiske partier i Europa. Det er stort sett de konservative og de kristendemokratiske partiene i Europa som «bygger på den kristne kulturarven», og disse partiene er svært sjelden naturlige alliansepartnere for de sosialdemokratiske partiene, ettersom de stort sett representerer selve alternativet til sosialdemokratiet. (Tyskland er et unntak, men det har med den vanskelige parlamentariske situasjonen å gjøre og tradisjonen med bare å ha flertallsregjeringer.)

Tradisjonelt er det de sosialdemokratiske partiene på den ene siden og de konservative og/eller kristendemokratiske partiene på den annen som representerer de to alternative styringspartiene i Europa.

Klart borgerlig. Man kan kanskje si at det særlig i Norden finnes noen små unntak fra dette, der de kristendemokratiske partiene er svært små og i noe større grad har plassert seg i sentrum. Men heller ikke dette er helt sant: Det svenske kristendemokratiske partiet er et klart borgerlig og ganske innvandringskritisk parti. Det danske kristelige partiet er også klart borgerlig, men når ikke opp til sperregrensen på to prosent. I Finland og Island finnes det, meg bekjent, ingen spesifikt kristelige partier.

Det taktiske rådet Gerhardsen gir til Mette Frederiksen og andre sosialdemokrater i Europa, er altså egentlig bare et råd til det norske Arbeiderpartiet, som ledd i bestrebelsene med å få KrF til å skifte side. Skjer det, vil det være et historisk vendepunkt, men det er neppe noe som så veldig mange ser for seg akkurat nå - uansett hvilken innvandringspolitikk Arbeiderpartiet til slutt bestemmer seg for å føre.

(Teksten ble første gang publisert på Facebook 18. februar.)