Bortforklaringer i særklasse

15.2. skriver Terje Søviknes og Ine Eriksen Søreide i VG om ACER-saken. De to statsrådene skriver blant annet at « - - det foreligger en rekke misoppfattelser og feilinformasjon knyttet til vårt samarbeid med EU på energiområdet.» Det kan de ha rett i, men feilinformasjonen er det statsrådene selv som står for, når de hevder at tilslutning til ACER ikke innebærer at Norge vil gi fra seg noe av styringen over energipolitikken. Statsrådene peker imidlertid på sakens grunnleggende problemstilling: «Norge vil ikke alltid ha sammenfallende økonomiske og politiske interesser med EU på energiområdet, men utviklingen i EU vil uansett ha betydning for norsk energisektor.» Nettopp fordi vi ikke har «sammenfallende interesser», er det selvsagt grunnleggende viktig å beholde full nasjonal styring over energipolitikken.

Men det vil vi ikke kunne gjøre hvis vi tilslutter oss ACER, og statsrådene skriver det faktisk selv: «Så er det også slik at ACER kan fatte vedtak på avgrensede saksområder som involverer flere energireguleringsmyndigheter, enten fordi de ikke er blitt enige innen en angitt frist eller fordi de i fellesskap har anmodet ACER om å fatte vedtak.» Dette er selve nøkkelpunktet, at ACER kan overstyre nasjonale «reguleringsmyndigheter», hvis disse seg imellom ikke bli enige innen seks måneder. En av de beslutningene som høyst trolig kommer til å falle innenfor dette, er beslutninger om nye mellomlandsforbindelser. Nye forbindelser er foreslått utløst når prisforskjeller mellom land overstiger 2 øre pr kwh. I klartekst betyr dette at om Tyskland skulle ønske en ny kabel til Norge, mens Norge ikke vil ha denne kabelen, så kan Norge bare motsette seg dette i seks måneder. Deretter avgjør ACER saken, i norsk eller tysk favør.

Så vil statsrådene sikkert si at dette bare er et forslag, det er ikke vedtatt politikk. Og det er riktig, dette er så langt et forslag fra EU-Kommisjonens ekspertgruppe for «electricity interconnection targets». Men hvis vi går inn i ACER, og forslaget deretter blir vedtatt, så vil vi bli forpliktet på det. Bordet fanger, og all erfaring viser at EU-systemene utvikler seg, steg for steg. På energiområdet er målet for EUs energiunion klart definert: Elkraft skal flyte fritt, og prisene skal være mest mulig like i alle deler av energiunionen. Å nekte for at den skisserte utviklingen kan komme, er å ta på seg skylapper i gigawattklassen.

Det som er mest overraskende, er at regjeringen tydeligvis med åpne øyne går inn for at vi skal risikere å miste viktige elementer i styringen av norsk energipolitikk. Kraftbransjen arbeider åpent for å få Norge inn i energiunionen. Allerede det burde fått varsellamper til å lyse. Den kommersielle kraftbransjen vil ha strømprisene opp i Norge, og er svært aktiv for å få bygd flere kabler. Bransjen har fått tilta seg alt for stor innflytelse over energipolitikken. Tenk om legemiddelindustrien hadde prøvd å få tilsvarende styring over helsepolitikken?

Klare innspill fra seks naturvernorganisasjoner og en rekke fagforbund går mot at vi skal åpne for flere utenlandsforbindelser, under mottoet: «Vern naturen, og vern arbeidsplassene: Si nei til flere utenlandskabler!» Bakgrunnen til den nye alliansen er enkel: Nye kabler vil utløse svært negative konsekvenser i vassdragsnaturen, fordi nye kabler driver fram mer effektkjøring. Samtidig vil økte strømpriser rive grunnlaget vekk for den kraftforedlende industrien i Norge.

Vil vi dette?