Jeg tror ikke på det!

Loven forlanger blant annet derfor at skolene skal gi individuelt tilpasset undervisning til hver eneste elev, sånn at alle får utviklet seg i samsvar med potensialene sine. Dette siste er et prinsipp Norge har forpliktet seg på også gjennom Barnekonvensjonen [1]. Barn er selvstendige individer med selvstendige utviklingsbehov. Det er noe vi tror på – og uansett noe vi er juridisk forpliktet til.

Samfunnsnormen

I vår del av verden er det å være seg selv også et sosialt ideal. Heltene er seg selv, ikke sant? Alltid! Kjendiser som viser noe annet for allmennheten enn de gjør på privaten, fremstår som tilgjorte og kanskje litt falske. Man skal være ekte vare! Særlig i Norge.

I barnehagen humres det litt: «Hun er bare så søt når…». Eller «Ja, ja. Han pleier jo å…». Og så kommer anektdoten om en sjarmerende særegenhet som dette barnet pleier å ta seg til. En eller annen litt atypisk egenskap eller ditto reaksjonsmønster. For eksempel gutten som sitter dagen lang i lesekroken og blir overveldet av for mye støy. Men som livner opp når det er utkledning på gang!

Så skjer det noe. Det settes rammer. Dette kalles sosialisering, og foregår langs et utall antall akser. Å sitte stille på pulten sin, for eksempel. Rekke opp hånden i timen. Vente på tur. Noen venter atskillig mer enn andre, men det skal vi komme tilbake til.

Høyst sannsynlig må den rolige gutten tåle et ikke ubetydelig press om å interessere seg for fotball. Egentlig liker han teater og dans bedre, men han kjenner det på seg: Akkurat dét er det best å holde stilt om nå, når han er blitt stor. Konformitetskravene er strenge for skolegutter. Han merker det, selv om han ikke vet hva det heter.

Dessverre vet han heller ikke at det finnes anerkjennelse for ham der ute et sted, for i hans klasse er det bare fotball som gjelder. Hans sosialiseringsnorm er altså snevrere enn det voksensamfunnet som møter ham senere i livet. Det er et paradoks.

Også den atypiske jenta må 'konformiseres'. Helst bør hun skjønne det samme som andre småjenter i klassen gjør – om pyntelighet og kleskodekser, hvem som er venner med hvem, og generelt hvem eller hva som er «uttafor». Reglene snakker om respekt og sier at man skal inkludere hverandre. Være greie. Men i praksis altså, bare så lenge hun er tilstrekkelig innafor.

Det er altså slett ikke alle som opplever det å være seg selv som et ideal. Synd de ikke bare kan bytte personlighet. Eller arbeidsplass.

‘Synkronskoling’

Det bringer oss til det vi oppfatter som skolens kjerne: Skolefagene. «Innafor», er de som fungerer i flokk. De som lærer passe fort, gjør leksene sine noenlunde som de skal, følger greit med i timene, svarer sånn passe greit på spørsmål, for øvrig gjør som læreren sier og ellers som det forventes av dem. Da er det fortsatt fint å være seg selv.

Det er disse "den ordinære undervisningen" i norsk grunnskole tar sikte på å treffe. Statistikken plasserer dem gjerne midt på treet når poengene deles ut på prøver og evalueringer – den vil nemlig vise en såkalt normalfordeling – med et tydelig tyngdepunkt i midten og gradvis færre utover til begge sider. Det er slik skolesystemet vårt er laget: Undervisningen planlegges slik at den skal treffe flest mulig – la oss for illustrasjonens skyld si sånn grovt sett 70-80 prosent av elevmassen. Derfor foregår det mye vakker synkronsvømming i skolen.

For de som sliter med å følge med, har vi laget et sikkerhetsnett som kalles spesialundervisning. La oss si behovet reelt sett dekker om lag ti-femten prosent av elevene, pluss minus [2]. Andelen starter mye lavere, men stiger oppover i trinnene. Det i seg selv kunne være verd en kronikk.

Blinken er i midten?

Men la oss holde oss til det brede midtsjiktet. Vi har altså designet skolen slik at undervisningen skal være mest mulig treffsikker for flest mulig. Det anvendte konseptet har matematisk likhetstrekk med stilkarakterene i hopp: Man tar bort toppen og bunnen, slik at det som gjenstår blir mer ensrettet. Metoden sikrer mot skjevfordeling på grunn av "uteliggere" blant dommerne. Gjennomsnittet som står tilbake, antas mer representativ for det hoppet utøveren faktisk presterte.

Så også i undervisningen: Fjernes ytterpunktene, blir det ikke så store justeringer læreren trenger å gjøre for å oppnå individuelt tilpasset undervisning for resten av elevgruppen.

Det er bare ett lite problem med sammenligningen: Blinkene er barn, ikke matematikk. En skole som fokuserer på å treffe alle på likt, står i fare for å operere suboptimalt med tanke på den naturlige spredningen. Har du noen gang tenkt på hva som egentlig er lettest – å undervise alle elevene på samme nivå, eller å undervise hver enkelt på sitt eget nivå?

Enhetsskolens metode er som nevnt å fokusere på midten, for så å løse resten av tilpasningsbehovene gjennom spesialundervisning. Men spesialundervisningen fungerer ikke spesielt godt. For skolene, kanskje, men ikke for de ungene som trenger den. Barneombudet har undersøkt saken, og Anne Lindboe skriver i Barneombudets fagrapport 2017 «Uten mål og mening?» følgende:

«Jeg mener at dagens spesialundervisning ikke sikrer elevenes rett til et forsvarlig og likeverdig opplæringstilbud og deres rett til ikke-diskriminering. Staten har heller ikke tilstrekkelige kontrollsystemer og virkemidler for å sikre at kommunene følger opp sine forpliktelser etter opplæringsloven og barnekonvensjonen.» [3]

Visste du dette? Det er temmelig sterke ord. Men på den andre siden, hva venter vi oss når disse barna systemmessig sett ses på som "uteliggere"?

De som ikke regnes med

Det er et problem til: Regnestykket går ikke opp. Prøv selv! Det mangler ti-femten prosent av elevgruppen. Ifølge elevundersøkelsene kan andelen være enda høyere, basert på svarene der elevene selv har gjort vurderingen: Spørsmålet om de synes de får nok utfordringer på skolen. Til sammen svarer om lag 20 prosent at dét skjer i ingen, i svært få eller i bare noen av fagene. [5]

Norsk skole tror det likevel er godt nok. Faktisk er dette en så utbredt forestilling at det fungerer som den reneste statsreligionen: Man har "alltid" bekjent seg til troen på at denne elevgruppen klarer seg selv. Jo, de kunne kanskje lært mer, men om disse skal få mer tilrettelegging, blir det mindre på de andre. De med rett til spesialundervisning, for eksempel. Høres det kjent ut?

På tide med et besøk innom det regjeringsoppnevnte Jøsendalutvalget. I 2016 kom de med landets første offentlige gjennomgang av forskningsmateriale knyttet til denne gruppen elever, noensinne, i norsk skolehistorie. Kunnskapsgrunnlaget er oppsummert i egen rapport [4]. Ta en titt selv, dette ligger på nettet. Men jeg advarer: Kan hende er det flere myter som står for fall.

Satt på pause

For resultatet av skolemodellen vår er at barn med stort læringspotensial risikerer å bli fremmedgjort i sitt skolemiljø. Det handler blant annet om hvordan de lærer, kontra hvilken type kompetanse som blir verdsatt i skolen. Spør du dem selv [5], ønsker de "å få lære noe nytt". Noe de ikke kan fra før.

Isteden opplever de å bli satt på pause. I årevis. Å, som de må vente!

Det de lærer, er at skolen er meningsløs og at det egentlig aldri blir deres tur. Svært mange utvikler seg ikke engang på nivå med det brede midtsjiktet. De forvitrer. Dermed forstår vi dem iallfall ikke: Da gjør de det jo kanskje til og med dårlig på skolen. De kan bli klovnete, eller triste, underytere, utrygge, sinte, innesluttet, opposisjonelle, nekter å gå på skolen, blir drop-outs – og mer til.

Hvem oppdager ressursene hos et slikt barn?

Saken er at elever som "bare" forvitrer ikke har rett til den samme særbehandlingen som resten av elevene. Jo, de har rett til individuelt tilpasset opplæring, men spesialundervisning får de ikke. Selv ikke når "den ordinære undervisningen" ikke hensyntar deres egenart og utviklingspotensial.

Gitt rapporten fra Barneombudet, er dét kanskje like greit. Men hva tror du om elevens identitet og individuelle behov for utvikling og mestring?

Jeg tror det er litt som med den skihoppingen: Det er ikke gitt at synkronlæring er det beste konseptet. Og i hopp var det en tid da V-stilen som praktiseres i dag, konsekvent fikk dommerne til å trekke kraftig i stilkarakteren. Spriking med skiene ble ansett som uestetisk. Men så var det den lengden da. Ergerlig at hopperne fikk så mye bedre oppdrift av det! Og allikevel: Da dette faktum virkelig hadde gått opp for hoppsporten, sluttet man å tro på den tradisjonelle stilens fortreffelighet.

Offer for systemet

Jøsendalutvalget laget også en offentlig utredning, «NOU2016:14 Mer å hente», som konkluderte (kap.1.3): «Det er behov for mer kunnskap, endrete holdninger og en felles erkjennelse av behovet for differensiert undervisning.» [7]

Senere i rapporten snakkes det om hvordan handlingsrommet for denne differensieringen ikke blir utnyttet i norsk skole, fordi det er så upløyd mark – ikke juridisk, men som etablert praksis. Vi så jo det: "Uteliggerne" er fjernet, sånn at spriket ikke skal bli så stort. Prinsipielt sett kan man da bruke kanonsikte til hele den gjenværende spurveflokken.

Kjære lærer, dette er ikke et forsøk på å undergrave arbeidet du gjør. Dette forteller ikke at du er en dårlig lærer. Men sjansen er altså likevel tilstede for at dine "uteliggere" er et offer for systemet.

Men hør, jeg har godt nytt: NOU'en sier i kap. 1.2 Utvalgets hovedbudskap: «Kunnskap om elevenes behov, deres måte å lære på og kompetanse i å tilpasse opplæringen kan gi et bedre skoletilbud for alle elever.»

Fikk du med deg det? Det hevdes altså her at det å lære om læringsbehovene for elever med stort læringspotensiale, også kan hjelpe de andre elevene! De med spesialundervisningen, for eksempel. Forbløffende. Og konklusjonen er kunnskapsbasert, det vil si det ligger forskning bak.

Det virker som det finnes ubrukte potensialer i ekte differensiert undervisning: At man faktisk kan organisere skolene og pedagogikken slik at det blir lettere for lærerene å treffe hver spurv med sin egen lille pil.

Kan det være at de har slumpet borti et konsept med ekstra oppløft – en skolemodell i V-stil? En med jevnt bedre læring for alle, istedenfor systematisk prioritering av det store flertallet i midten?

Moderne?

Jeg tror det er bra for mennesker å ha en tro. Noe utenfor en selv som kan opprettholde fremtidshåpet når livet butter imot. Men det er ikke alt som egner seg som trosmateriale. Et menneske har bare én barndom. Og den kan ikke erstattes av noe annet. Det er et faktum.

Den norske skolens tradisjon med idealisering av "gjennomsnittseleven" er derfor et usunt dogme. Jeg tror ikke på det!

Hvert barn har rett på å få være seg selv. Med hele seg. Mange flotte lærere der ute evner å tilrettelegge for nettopp det. Slik kan det faktisk bli større aksept for å like teater og dans også, selv om alle de andre liker fotball: Bieffekten kan rett og slett være mindre mobbing. Da har man truffet V-stilen, som i dette tilfellet handler om å se, normalisere og anerkjenne spredning. Den handler om ikke å undervise etter læreboka, for ikke å miste målet av syne: Å gjøre hvert enkelt barn best mulig utrustet til samfunnet, i samsvar med sitt eget individuelle utviklingspotensial.

Men selve skolemodellen vår, den henger etter. Fordi altfor mange fortsatt tror det ikke finnes alternativer. De har ikke selv fått erfare hvilken oppdrift det ligger i dette som Jøsendalutvalget kaller "fremragende læringsmiljø".

Ennå. Man må riktignok tenke litt annerledes. V-stil. Den kan læres, den også.

Dét tror jeg på!

Kilder: 

[1]

«Convention on the Rights of the Child» (Barnekonvensjonen), FN, 1989

Sitat, Artikkel 29a, om retten til opplæring: «States Parties agree that the education of the child shall be directed to: a) The development of the child's personality, talents and mental and physical abilities to their fullest potential;»

[2]

«Statistikk om grunnskolen» Utdanningsdirektoratet, sist endret: 14.12.2017

[3]

«Uten mål og mening? Elever med spesialundervisning i grunnskolen. Barneombudets fagrapport 2017» Barneombudet, 2017

[4]

«Evnerike elever og elever med stort læringspotensial. En forskningsoppsummering» 2016. Kristin Børte, Sølvi Lillejord og Lotta Johansson. Kunnskapssenter for utdanning ved Noregs forskingsråd, Divisjon for samfunn og helse

(Alt. lenker: Sammendrag, ev. Jøsendalutvalget)

[5]

«Elevundersøkelsen 2012. Analyse av Elevundersøkelsen 2012». Christian Wendelborg, Veronika Paulsen, Melina Røe, Marko Valenta og Einar Skaalvik, NTNU samfunnsforskning, November 2012

[6]

«Å tenke så det knaker» Magasin fra Skoleproffene, Forandringsfabrikken, 2016

[7]

«NOU 2016:14 Mer å hente – Bedre læring for elever med stort læringspotensial» Norsk offentlig uredning. Jøsendalsutvalget, 2016

(Alt. lenke:  Jøsendalutvalget)