Moderne tro - finnes den?

Troen i seg selv ligger utenfor spørsmål om modernitet. Den er tidløs og eksistensiell. Den forbinder oss med troende som har gått foran og troende som vil komme etter oss. Troen har smak av evighet og varighet. Den har lite med døgnfluer å gjøre. Den er en grunntone som tåler at nåtidens musikk skifter fra år til år og fra sekel til sekel.

Tro er en risikosport, en ensom og utfordrende ting, nært knyttet til den personlige opplevelsen. I troens kjerne ligger en erfaring av tiltale, en opplevelse av kontakt med noe levende og usynlig utenfor oss selv og utover det rent menneskelige. Skal man bevare sin integritet, bør man være trofast mot slike erfaringer. Tro er noe ekte og noe helt annet enn å jatte med i det som skjer hos andre mennesker rundt oss her og nå.

Tro som går for å være moderne, har gjerne det til felles med damemoter at den henter fram igjen elementer fra tidligere tider. For damemoter holder det å vente en generasjon eller to med å finne fram igjen platåsko eller skinkeermer. For troen kan det gå lengre tid før gjenbruken kommer. Da kan man utgi troen for å være moderne fordi de fleste ikke vet hva man trodde på før i tiden. Andre ganger løftes de historiske linjene fram, og troen beskrives åpent som noe med lange røtter bakover. Retreatbevegelsen og pilegrimsbevegelsen viser noe av dette i vår egen tid. Form og uttrykk fra oldtid og middelalder tas opp igjen av nye generasjoner. Hvem hadde vel trodd det i Norge for noen tiår siden?

Tro er noe annet enn ideologi, noe mer enn en overbevisning om hvordan ting henger sammen og hva som er rett å gjøre. Men det kan være krevende å skjelne mellom tro og ideologi. Og gråsonene står i kø, også i våre dager. Profilerte troende av ulik valør inntar politiske roller og utvikler ideologi basert på trosuttrykk, men ikke nødvendigvis ledet av troen. Men jeg mener at vi må skjelne mellom tro og ideologi, noe den som har mye ideologi og lite tro, kan ha vanskelig for å gjøre.

For den som er mest opptatt av modernitet, vil troen lett fremstå som umoderne og gammeldags, som noe man bør forlate og legge bak seg. Antakelig har sunn og levende tro alltid vært umoderne, alltid stått i kontrast til omgivelsene, alltid provosert det som var inne i tiden. Jeg tror dette er én av grunnene til at troende forfølges. Troen er ukontrollerbar, den kan ikke fanges eller fases ut. Den forplikter i en retning som andre ikke ser. Derfor utfordrer den makten og oversikten. Tro skaper motkultur.

Det som likevel kan være moderne, er troens infrastruktur – de fysiske strukturene som brukes for å uttrykke og understøtte tro, slik som sang og musikk, bilder og bygninger, kommunikasjonskanaler og lagringsmedier for informasjon. I løpet av min levetid er det for eksempel blitt færre salmebøker og flere prosjektorer, færre flanellografer og flere flatskjermer, færre veggaviser og flere blogger. Ja, i min tenåringstid brukte vi faktisk veggavisa på skolen til å diskutere tro. Modernisering av strukturer åpner nye muligheter, men kan også skape store spenninger. Det kan virke som om den som har lite tro, tviholder desto fastere på de gamle strukturene og setter sin lit til dem. Da oppleves modernisering av strukturene som en trussel mot troen.

Skal troen gi mening, må den være levende. Det som er levende, står aldri helt i ro. Det kommer et sted fra og skal et sted hen. Det utvikler seg når det får næring gjennom nettverk og omgivelser. Derfor står verken troen eller troens fysiske strukturer i noe vakuum. Det er sammenhenger på kryss og tvers – mange og komplekse sammenhenger. Hver eneste troende har sin egen troshistorie og sine egne trosomgivelser, som heller ikke står i ro.

Hvorfor er så debatter om tro så utbredt i dag, og hvorfor er trosuttrykk tema for utvikling av ny politikk? Jeg kan se minst tre grunner til dette: Tro debatteres dels fordi den har store konsekvenser for organisasjoner og samfunn, dels fordi den er dårlig forstått, og dels fordi den altså utfordrer det moderne. Mange har ikke skjønt hva tro er. De har begrenset erfaring med troende mennesker. Dermed forstår de dårlig hvordan tro rigger etiske dilemmaer for den som tror. Dette ser vi kanskje tydeligst i spørsmål om liv og død, men også i debatter om søndagsåpne butikker og om bruk av kirkerom. Personlig tro hos noen kommer i konflikt med agendaer og rettigheter hos andre.

For meg er det viktig at ikke-moderne tro skal tåles i det offentlige rom og ikke utsettes for krav om privatisering eller hemmelighold. Dette toleransekravet er i dag under press. Noen vil helst kunne bevege seg overalt, men samtidig skjermes mot alle trosuttrykk, på bekostning av alle oss som ønsker å uttrykke vår tro gjennom hvem vi er, hvordan vi opptrer og hva vi sier. Samfunn som vil kvitte seg med all tro, har hittil ikke lykkes. Av dette slutter jeg at tro alltid vil ha en plass i samfunnet – på en eller annen måte, enten man vil eller ikke. Derfor har troen også en plass i vårt moderne samfunn i dag.