De siste ukene har Hadia Tajik fått kritikk fra deler av Arbeiderpartiet. Flere av Trond Giskes tilhengere beskylder henne for «illojalitet». De mener hun bør kastes som nestleder på landsmøtet i 2019.
«Illojaliteten» består i at hun har lest varselbrev fra kvinner som ble trakassert av Trond Giske på et internt sentralstyremøte. Dessuten irriterer de seg over hennes Facebook-post der hun skriver at «varslene er rystende lesning, både som menneske, nestleder og jurist». De mener hun kunne spart seg påminnelsen om at hun er jurist, siden sakene var av den karakter at de ikke kom til rettssalen, men kun var graverende nok til å velte nestlederen i Norges største parti.
Tajik som symbol
Utenfor partiet framstår Tajik derimot som et viktig symbol for mange. Særlig blant kvinner og for Aps mer moderne velgere. Hun er den kvinnelige topp-politikeren som på tross av risiko for bråk, talte en mannsdominert maktkultur imot. Mange kvinner vet hvor mye nettopp det koster, og opplever at hennes styrke bidrar til å fjerne skammen mange kvinner er blitt påført ved trakasseringens fornedrelse.
Tajiks opptreden fikk flere kvinner til rette ryggen, fordi hun pekte på et bedre alternativ enn skam. Hun viste styrke og handling.
Hyller Giske
Men det framstår som om Giskes tilhengere er totalt blottet for denne forståelsen.
Et eksempel er Ap-traveren Leif Sande, som var blant de første som gikk ut mot Tajik. Han anklaget henne for illojal opptreden og mente hennes tid i Ap-ledelsen snart er over.
Derimot hyllet han Trond Giske: Mannen som ikke forsto at hans oppførsel gjennom år har krenket flere kvinner. Sande ser også glatt forbi andre svake sider hos Giske. Blant annet at han var general for en mislykket valgkamp og at Giske ved sin oppførsel kompromitterte Aps likestillingsprofil.
Tilgivelse for Giske
Hadde nedrakkingen av Tajik sluttet med utspill fra Sande, hadde det betydd lite. Men hans utspill er bare begynnelsen. Heller ikke den mektige leder i Fellesforbundets Jørn Eggum klarte å dy seg fra krass kritikk av henne, samtidig som han hyllet Giske: «Med den kunnskapen, de egenskapene og den erfaringen han har, vil han være en viktig mann i stortingsgruppa. Han blir tatt imot med åpen hånd»
Essensen i deres budskap er dette: Det finnes alltid tilgivelse for menn som Giske. Men det finnes kun en stram line for kvinner som Tajik. En kvinne som beveger seg utenfor denne smale veien, har ikke partiets tillit.
Den «åpne hånda» fra Eggum og deler av fagbevegelsen kan åpenbart ikke en kvinnelig nestleder ta for gitt.
Merkelapper
Derimot har Tajik gjennom år måttet tåle urimelige merkelapper. I kriker og kroker har Giske-fløyen spredt budskapet om at hun er en «urban elitist». Lite hjelper det at hun både har arbeiderklassebakgrunn, og kommer fra en bygd som er så liten at det får Giskes Trondheim til å framstå som en verdensmetropol.
Hennes jurist-utdanning gjør henne til elite, mens Giskes universitetsutdanning aldri blir nevnt med et ord. I Giskefløyen blir det begrunnet med at «han er sånn en folkelig kar».
At Tajik med sitt kjønn representerer langt flere enn både Giske og Støre, er de ikke nevneverdig opptatt av. Blant Aps velgere er rundt 60 prosent kvinner. Likevel er det 22 år siden sist Ap hadde en kvinnelig leder eller statsminister. Slik sett er det et paradoks når partiets godt voksne menn høylydt kritiserer «manglende representasjon», slik Eggum gjorde i Dagbladet, da han slo fast at Aps ledelse trenger flere som kan representere «gutta på gulvet».
«Maktkamp».
Så er det et underlig skue at de samme miljøene som advarte så sterkt mot å bruke «varslene i en maktkamp», nå bruker behandlingen av de samme sakene til nettopp rå maktkamp.
Så langt har enkeltes polariserte oppfatning av maktkampen gjort at de har sluttet å lytte til legitim kritikk. I Aps Giskefløy tyr nå noen til et gammelt populistisk grep: Når kommentatorer, med god grunn, setter spørsmålstegn ved enkelte prosesser, mumles det internt at Ap ikke skal «styres av kommentariatet».
Støre og ukulturen
Nå er det kanskje ikke overraskende at enkelte i Ap er skuffet over Giskes fall. Men det store spørsmålet er hvorfor ikke Jonas Gahr Støre har slått ned på den ukulturen de representerer?
Tajik er ikke bare en av Aps desidert klareste hoder. Hun er også blant Aps fornyere, i en tid der Ap sårt trenger nettopp fornyelse. Mens deler av det tradisjonelle Ap skuer bakover til gammel klassekamp, peker Tajik på løsninger for det nye og sammensatte Norge. Hun er kvinnen som kan få moderne flytvelgere til å vurdere Ap.
Mens Giske har grepet om fagbevegelsen, trår Tajik inn i nye rom. Som muslim er hun for eksempel ikke redd for å møte det norske kirke- og kristenfolket på hjemmebane.
Rett side av historien
Alt dette vet Støre. Attpåtil ønsker han å være på den rette siden av metoo-historien. Likevel har han ikke gått ut og bedt hennes motstandere gi henne arbeidsro.
Støre har nok erfaring med politisk press og uro til at han vet at Tajik ikke kan bidra til å løfte partiet dersom hun blir undergravd for åpen scene. Dersom Støre stilletiende fortsetter å se på dette, er det partiet som vil stå ribbet tilbake.
Hvis Støre virkelig vil være på rett side av historien, er han villig til å legge hodet på blokka for den moderniseringen Tajik representerer. De siste månedene har Støre erfart at tydelighet og handling samler partiet. Et parti følger gjerne når en leder viser tydelig vei.
ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker