Til forsvar for mennesket

av Ståle J. Kristiansen, Segl-redaktør, professor i kristen teologi, kunst og filosofi ved NLA Høgskolen; og Peder K. Solberg, Segl-redaktør, førstelektor i teologi ved NLA Høgskolen

DE SISTE HUNDRE årene har med aller største tydelighet vist at mennesket bærer i seg et enormt potensial til selvdestruksjon – særlig der hvor vi har forsøkt å viske bort våre egne begrensninger, ved å fjerne uønskede utgaver av oss selv: de syke, svake og sinnslidende, jødene og «de reisende», kommunistene og antikommunistene, ufødte og gamle, de med for mange syndromer og kromosomer.

Tydeligst er denne «dødens kultur» der hvor respekten for menneskets integritet feies fullstendig bort, som i dødelige terroraksjoner mot sivile og andre ekstreme og voldelige overgrep. Snedigst er den der den skjuler seg under slør av sivilisasjon og borgerlig finkultur, og verst av alt når den kler seg i kirkelige gevanter.

Egen utfoldelse. Byrdene av vår egen begrensning og vårt eget ubehag har blitt plassert på «de andre» som står i veien for «vår egen utfoldelse». De ulike ideologienes frigjøringsprosjekter har altfor ofte vist seg å bære med seg en dødelig kamp mot andre utdefinerte grupper.

Utfordringene i kulturen stikker imidlertid dypere enn de store ideologibrytningene. Mer enn noensinne er det i vår tid viktig å understreke at kristendommen ikke er en ideologi, i kamp for eller mot andre ideologier. Kristendommen er et rop gjennom historien, fra Skriftens første «Bli lys!» (1 Mos 1,3) til det siste eskatologiske «Marana ta» (Åp 22,20), et rop om hvem mennesket er, hvor det kommer fra, hvor det er på vei, og om en Gud som inntil det ytterste offer bekrefter sin kjærlighet til oss alle.

Samtidig åpenbares hele dette dramaet som et mysterium, der vår svakhet, våre svik og nederlag, og den nødvendige erkjennelsen av dette, spiller en avgjørende rolle. Der lidelse, svakhet og dødelighet fornektes og fortrenges, blir deres destruktive krefter mangfoldiggjort. Der ære og makt dyrkes på bekostning av sannhet og rett, roper vår brors blod fra jorden. I disse tablåene beskriver den kristne tradisjonen virkelighetens «mytologiske struktur», som utfolder seg i utallige konkrete eksempler gjennom historien frem til vår egen tid. Den grunnleggende og vedvarende kulturelle striden knytter seg til spørsmålet om hva mennesket er, frontene går i og gjennom oss alle.

Færrest mulig begrensninger. Menneskets vellykkethet måles i vår kultur i stor grad ut fra hva det oppnår, og likedan sidestilles et verdifullt liv med et liv med færrest mulig begrensninger. Utfordringen er at alle våre begrensninger, svakheter og tilkortkommenheter blir potensielt farlige.

Tematikken aktualiseres gjennom debatten om transhumanismen. Som ideologi hevder transhumanismen å ha røtter i humanismen, men den bryter på dypet med alle former for religiøs humanisme, og ikke minst en kristen og katolsk humanisme, som forsvarer enkeltmenneskets ukrenkelighet.

I Norge er det først og fremst filosofen Aksel Braanen Sterri som har dratt veksler på transhumanismen i en serie kronikker og innlegg i Morgenbladet og andre aviser det siste året. Sterri tydeliggjør at sorteringssamfunnet ikke er et fremtidig skrekkscenario som inntrer den dagen alle fostre med Downs syndrom blir fjernet. Sorteringssamfunnet er allerede en realitet i og med dagens abortpraksis, med tilfeldig utvelgelse av fostre både med og uten «kromosomavvik».

De underliggende premissene. Slik bidrar det han skriver til en klargjørende innsikt. I en kortere tekst i Morgenbladet 5. mai 2017, hvor Sterri oppklarer at han ikke mener personer med Downs skal miste «livsretten», skriver han: «Det jeg har vært opptatt av å få fram, er at det er en rekke goder ved menneskelivet en med psykisk utviklingshemming ikke kan få tilgang til.» Dette er det mest interessante punktet i denne debatten fordi det peker mot de underliggende premissene i Sterris nyttefilosofi og posthumanistiske menneskesyn. De enkle og stringente tekstene hans speiler en oppfatning av det gode liv som stikker dypt i dagens samfunn.

Sterri mener at foreldre ønsker seg friske barn; det vil for ham si barn med tilgang til godene han og de effektive blant oss anser som viktige for et menneskeliv. Han understreker at de andre barna har livets rett, men det ligger mellom linjene at de ikke passer inn. Argumentasjonen tydeliggjør den nyttepregede verditenkningen som ligger skjult i kulturen, og som preger de fleste av oss når vi ser nærmere på hva vi bruker tiden på: trangen til å foretrekke det sterke, det velfungerende, det effektive, den målbare rasjonaliteten.

Det gode liv. Hvem skal definere godene i det vi kaller det gode liv? Finnes det goder som bare noen kan få del i? Ja, utvilsomt, men da kan man også snu på Sterris nyttevurdering og spørre: Finnes det andre goder som går tapt nettopp ved at man prøver for hardt å få del i flest mulig av de til enhver tid anerkjente godene i samfunnet?

Når Sterri reiser spørsmålet om ikke barn med Downs syndrom har færre muligheter, må vi kanskje svare at de fleste med Downs vanskeligere kan realisere enkelte goder ved livet enn andre. Samtidig må vi straks legge til at de lettere enn de fleste andre mennesker kan realisere andre kvalitative sider ved livet. Her er ikke personer med Downs noe særfenomen. Snarere viser de oss på en slags fortettet måte hvordan alle som må ta et steg tilbake fra samfunnets effektivitetsideal og nyttetenkning, oppdager andre goder som forutsetter en slik tilbaketrekning.

Spørsmålet om det gode liv må derfor diskuteres og gjennomtenkes parallelt med funksjonalitetsbegrepet. For hva mener vi når vi beskriver noen mennesker som redusert i sin funksjonalitet? Funksjonalitet til å gjøre eller skape hva? Alle mennesker har områder i livet der de ikke strekker til. Kompetansen som kreves for å se det, er selverkjennelse og ærlighet. Downs-debatten føres mellom de skoleflinke, de som har egenskaper som gjør at de dekker store deler av registeret av idealer skapt av vår kultur – en kultur tydelig preget av en bestemt type rasjonalitet, med nyttetenkning og effektivitet som ideal.

Vårt sanne ansikt. Det ville være feil å se helt bort fra den estetiske dimensjonen i dette. For hånd i hånd med den rasjonalistiske nyttetenkningen finner vi en estetikk som passer denne tenkningen og denne kulturen: Her er det det sterke og velfungerende som anses som vakkert. Alle som prøver å bryte med disse idealene, ser klart at det finnes kvaliteter og goder i livet som de nyttige og effektive ikke klarer å realisere.

Evolusjonsestetikken, slik den altfor ofte har vært tolket og fremstilt som en «naturlig» favorisering av det sterke og vellykkede, overser skjønnheten i det lille, det sårede og unyttige. Men det er nettopp i evnen til å se denne skjønnheten og hegne om den at mennesket viser sin virkelige storhet. Det er her vi gjenfinner vårt sanne, menneskelige ansikt.

(Forkortet og bearbeidet utdrag fra lederen i Segl 2017.)