Ståle Johannes Kristiansen

4    0

Til forsvar for mennesket

Noen må forsvare mennesket – mot seg selv og sin egen selvdestruksjon. Vi trenger å utfordre en kultur der vi i vår streben etter å utviske våre begrensninger står i fare for å viske ut vårt eget ansikt.

Publisert: 18. feb 2018 / 1189 visninger.

av Ståle J. Kristiansen, Segl-redaktør, professor i kristen teologi, kunst og filosofi ved NLA Høgskolen; og Peder K. Solberg, Segl-redaktør, førstelektor i teologi ved NLA Høgskolen

DE SISTE HUNDRE årene har med aller største tydelighet vist at mennesket bærer i seg et enormt potensial til selvdestruksjon – særlig der hvor vi har forsøkt å viske bort våre egne begrensninger, ved å fjerne uønskede utgaver av oss selv: de syke, svake og sinnslidende, jødene og «de reisende», kommunistene og antikommunistene, ufødte og gamle, de med for mange syndromer og kromosomer.

Tydeligst er denne «dødens kultur» der hvor respekten for menneskets integritet feies fullstendig bort, som i dødelige terroraksjoner mot sivile og andre ekstreme og voldelige overgrep. Snedigst er den der den skjuler seg under slør av sivilisasjon og borgerlig finkultur, og verst av alt når den kler seg i kirkelige gevanter.


Egen utfoldelse. Byrdene av vår egen begrensning og vårt eget ubehag har blitt plassert på «de andre» som står i veien for «vår egen utfoldelse». De ulike ideologienes frigjøringsprosjekter har altfor ofte vist seg å bære med seg en dødelig kamp mot andre utdefinerte grupper.

Utfordringene i kulturen stikker imidlertid dypere enn de store ideologibrytningene. Mer enn noensinne er det i vår tid viktig å understreke at kristendommen ikke er en ideologi, i kamp for eller mot andre ideologier. Kristendommen er et rop gjennom historien, fra Skriftens første «Bli lys!» (1 Mos 1,3) til det siste eskatologiske «Marana ta» (Åp 22,20), et rop om hvem mennesket er, hvor det kommer fra, hvor det er på vei, og om en Gud som inntil det ytterste offer bekrefter sin kjærlighet til oss alle.

Samtidig åpenbares hele dette dramaet som et mysterium, der vår svakhet, våre svik og nederlag, og den nødvendige erkjennelsen av dette, spiller en avgjørende rolle. Der lidelse, svakhet og dødelighet fornektes og fortrenges, blir deres destruktive krefter mangfoldiggjort. Der ære og makt dyrkes på bekostning av sannhet og rett, roper vår brors blod fra jorden. I disse tablåene beskriver den kristne tradisjonen virkelighetens «mytologiske struktur», som utfolder seg i utallige konkrete eksempler gjennom historien frem til vår egen tid. Den grunnleggende og vedvarende kulturelle striden knytter seg til spørsmålet om hva mennesket er, frontene går i og gjennom oss alle.


Færrest mulig begrensninger. Menneskets vellykkethet måles i vår kultur i stor grad ut fra hva det oppnår, og likedan sidestilles et verdifullt liv med et liv med færrest mulig begrensninger. Utfordringen er at alle våre begrensninger, svakheter og tilkortkommenheter blir potensielt farlige.

Tematikken aktualiseres gjennom debatten om transhumanismen. Som ideologi hevder transhumanismen å ha røtter i humanismen, men den bryter på dypet med alle former for religiøs humanisme, og ikke minst en kristen og katolsk humanisme, som forsvarer enkeltmenneskets ukrenkelighet.

I Norge er det først og fremst filosofen Aksel Braanen Sterri som har dratt veksler på transhumanismen i en serie kronikker og innlegg i Morgenbladet og andre aviser det siste året. Sterri tydeliggjør at sorteringssamfunnet ikke er et fremtidig skrekkscenario som inntrer den dagen alle fostre med Downs syndrom blir fjernet. Sorteringssamfunnet er allerede en realitet i og med dagens abortpraksis, med tilfeldig utvelgelse av fostre både med og uten «kromosomavvik».


De underliggende premissene. Slik bidrar det han skriver til en klargjørende innsikt. I en kortere tekst i Morgenbladet 5. mai 2017, hvor Sterri oppklarer at han ikke mener personer med Downs skal miste «livsretten», skriver han: «Det jeg har vært opptatt av å få fram, er at det er en rekke goder ved menneskelivet en med psykisk utviklingshemming ikke kan få tilgang til.» Dette er det mest interessante punktet i denne debatten fordi det peker mot de underliggende premissene i Sterris nyttefilosofi og posthumanistiske menneskesyn. De enkle og stringente tekstene hans speiler en oppfatning av det gode liv som stikker dypt i dagens samfunn.

Sterri mener at foreldre ønsker seg friske barn; det vil for ham si barn med tilgang til godene han og de effektive blant oss anser som viktige for et menneskeliv. Han understreker at de andre barna har livets rett, men det ligger mellom linjene at de ikke passer inn. Argumentasjonen tydeliggjør den nyttepregede verditenkningen som ligger skjult i kulturen, og som preger de fleste av oss når vi ser nærmere på hva vi bruker tiden på: trangen til å foretrekke det sterke, det velfungerende, det effektive, den målbare rasjonaliteten.


Det gode liv. Hvem skal definere godene i det vi kaller det gode liv? Finnes det goder som bare noen kan få del i? Ja, utvilsomt, men da kan man også snu på Sterris nyttevurdering og spørre: Finnes det andre goder som går tapt nettopp ved at man prøver for hardt å få del i flest mulig av de til enhver tid anerkjente godene i samfunnet?

Når Sterri reiser spørsmålet om ikke barn med Downs syndrom har færre muligheter, må vi kanskje svare at de fleste med Downs vanskeligere kan realisere enkelte goder ved livet enn andre. Samtidig må vi straks legge til at de lettere enn de fleste andre mennesker kan realisere andre kvalitative sider ved livet. Her er ikke personer med Downs noe særfenomen. Snarere viser de oss på en slags fortettet måte hvordan alle som må ta et steg tilbake fra samfunnets effektivitetsideal og nyttetenkning, oppdager andre goder som forutsetter en slik tilbaketrekning.

Spørsmålet om det gode liv må derfor diskuteres og gjennomtenkes parallelt med funksjonalitetsbegrepet. For hva mener vi når vi beskriver noen mennesker som redusert i sin funksjonalitet? Funksjonalitet til å gjøre eller skape hva? Alle mennesker har områder i livet der de ikke strekker til. Kompetansen som kreves for å se det, er selverkjennelse og ærlighet. Downs-debatten føres mellom de skoleflinke, de som har egenskaper som gjør at de dekker store deler av registeret av idealer skapt av vår kultur – en kultur tydelig preget av en bestemt type rasjonalitet, med nyttetenkning og effektivitet som ideal.


Vårt sanne ansikt. Det ville være feil å se helt bort fra den estetiske dimensjonen i dette. For hånd i hånd med den rasjonalistiske nyttetenkningen finner vi en estetikk som passer denne tenkningen og denne kulturen: Her er det det sterke og velfungerende som anses som vakkert. Alle som prøver å bryte med disse idealene, ser klart at det finnes kvaliteter og goder i livet som de nyttige og effektive ikke klarer å realisere.

Evolusjonsestetikken, slik den altfor ofte har vært tolket og fremstilt som en «naturlig» favorisering av det sterke og vellykkede, overser skjønnheten i det lille, det sårede og unyttige. Men det er nettopp i evnen til å se denne skjønnheten og hegne om den at mennesket viser sin virkelige storhet. Det er her vi gjenfinner vårt sanne, menneskelige ansikt.


(Forkortet og bearbeidet utdrag fra lederen i Segl 2017.)

8 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

62 innlegg  1429 kommentarer

Herleg

Publisert 7 måneder siden

Herleg at ein får respektfulle og saklege og interessante og tunge innspel frå kristent tradisjonshald inn i desse aktuelle og relevante diskusjonane. Håpar ein kan få meir god dialog om desse tinga, og at standpunkt kan brynast mot kvarandre på konstruktivt og fruktbart vis. Så: Takk til forfattarane. 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Bjørn Erik Fjerdingen

123 innlegg  7103 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Håpar ein kan få meir god dialog om desse tinga, og at standpunkt kan brynast mot kvarandre på konstruktivt og fruktbart vis. Så: Takk til forfattarane.

Jeg takker også forfatterne.  Håper det blir en fruktbare dialog om dette.  For dette er virkelig et viktig tema.


Når jeg leser innlegget får jeg assosiasjoner, ikke minst til Bergprekenen.  Hva vi går miste av i strevet om å være vellykket.  Hva vi mister da vi t.o.m. glemmer Gud og menneskets ukrenkelighet. Innlegget viser meg hvorfor Jesus måtte dø på korset for å frelse mennesket fra seg selv?  Det viser meg også vår sivilisasjons selvbedrag om det gode mennesket.

Jesus kom ikke for å frelse de rettferdige og vellykkede.  Men de minste og de svakeste.

Det burde være et svært sterkt signal til alle.  Materialismens framgang er egentlig en fare for våre liv.  Det benyttes nærmest krigskunst i markedsføring for å vinne markedsandeler og i geskjeften å  tjene penger.  Masse penger.   Vi alle tjener markedsliberalismen og skyver gudstro og det å tjene Gud ut i kulden.  Noe burde vi ha lært av jødenes skjebne og hvordan det gikk med dem - da de danset rundt gullkalven og alle budene samt Moseloven.

I framtida ser det ikke ut til at det blir det mye igjen av menneskeverdet etter hvert. Det er mer survival of the fittest.  Om å gjøre å karre til seg mest mulig og å drepe de som står i veien eller som en har agg mot.  

Slik vi ser det i ateistiske regimer under Stalin, under Mao og Polt Pot - for å nevne noen av de verste.  Myrderier av egne borgere i mer enn 100 millioners klassen. Vi ser det også i krigene i MØ i våre dager med IS og borgerkriger.  En ondskap som er helt forferdelig.


Det er de sterkestes rett som nå gjelder i verden, mer enn noen gang tidligere.  

Jeg ser det i slagordet til AP.  Gjør din plikt og krev din rett.  Det er den sterkestes rett.

Vi har forlatt tidligere tiders krav til moral på flere punkter:

Vi har gått bort fra kristenretten innført av Olav den hellige i 1024?  Da det blant annet ble forbudt å sette barn ut i skogen for å dø.

I dag er vi mer usiviliserte og har mindre respekt for menneskets hellighet og ukrenkelighet enn Olavs lov på 1000 tallet.

Vi har i våre moderne og korrekte tider - lovbestemt  selvbestemt abort om kvinnen ønsker det. Kristenretten fra 1000 tallet ble først strøket fra norsk lov mener jeg å huske i slutten av 1700 tallet her i landet.

I tillegg til selvbestemt abort i Europa og ellers i verden er det nå innført retten til hjelp for å dø.  For eksempel i Nederland - samt at barn som blir født kan tas livet av etter fødselen.  Det med nyfødte barn gjelder så vidt jeg kjenner til også i USA.

Bare her i landet snakkes det om kanskje 500.000 aborterte etter Stortinget innførte abortloven.  Hvor mange millioner aborter utføres det på verdensbasis?  

Det er jo enorm synd mot 1. Mos 1, 28

Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!

Det ikke den svakeste rett som gjelder i vårt moderne demokrati - nå må vi være bærekraftige ifølge  filosofen Aksel Braanen Sterri.

Det kunne han aldri hevdet tidligere uten at det hadde blitt et ramaskrik av en annen verden. Han hadde aldri fått en stilling ved UIO for 50 år siden.

Bare det forteller mye om tiden vi er inne i.

  

Svar
Kommentar #3

Robin Tande

14 innlegg  3714 kommentarer

Storhet til å se skjønnhet - er det hva jeg mangler?

Publisert 7 måneder siden
Ståle Johannes Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Evolusjonsestetikken, slik den altfor ofte har vært tolket og fremstilt som en «naturlig» favorisering av det sterke og vellykkede, overser skjønnheten i det lille, det sårede og unyttige. Men det er nettopp i evnen til å se denne skjønnheten og hegne om den at mennesket viser sin virkelige storhet. Det er her vi gjenfinner vårt sanne, menneskelige ansikt.

"det lille , sårede og unyttige" gir meg assosiasjoner til dette, som har brent seg inn i min hukommelse:

 Med bulldoser begraves hauger med døde barn som bare er skinn og ben. Et femårig skjelett er ennå i livet og mumler mamma før det dør. Skapt og plassert i denne verden av en allmektig og kjærlig skaper? - til kun fem år med lidelse. Sorteringen (gjort av hvem på hvilke grunnlag?) kom kanskje her i seneste laget?

Svar
Kommentar #4

Daniel Krussand

8 innlegg  1709 kommentarer

La oss legge om kursen, - jeg, så du og så mange andre.

Publisert 7 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

I framtida ser det ikke ut til at det blir det mye igjen av menneskeverdet etter hvert. Det er mer survival of the fittest.  Om å gjøre å karre til seg mest mulig og å drepe de som står i veien eller som en har agg mot.  

Kanskje du og jeg, artikkelforfatterene og noe andre seende mennesker skal snu utviklingen.

Vi kan værne om skjønnheten i det lille, det sårede og unyttige.



Svar
Kommentar #5

Robin Tande

14 innlegg  3714 kommentarer

Abortutviklingen bør i høyeste grad diskuteres

Publisert 7 måneder siden
Ståle Johannes Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Evolusjonsestetikken, slik den altfor ofte har vært tolket og fremstilt som en «naturlig» favorisering av det sterke og vellykkede, overser skjønnheten i det lille, det sårede og unyttige. Men det er nettopp i evnen til å se denne skjønnheten og hegne om den at mennesket viser sin virkelige storhet. Det er her vi gjenfinner vårt sanne, menneskelige ansikt.

Men leser jeg deg feil i at du i det jeg siterer gir en klar antydning om hvilket trosgrunnlag du mener de med denne nyttetenkningen har - at mitt ståsted angripes, altså et ikke-kristent?

Hvis jeg leser deg rett - ja kanskje i alle fall - bør du lese følgende (Lars Walløe i boken (IKKE-KRISTEN ETIKK). 

Og det var dette med sansen for dimensjoner:   

"«Vi afskaffede de Indfødtes barbariske Menneskeofre»

Jeg vil begynne mine refleksjoner med en personlig opp­levelse: I mine foreldres bokhylle fant jeg som barn en tynn liten bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Første gang jeg ble fascinert av den, må ha vært mot slutten av siste krig. Senere har jeg hatt skrekkblandete opplevelser med denne boken gjentatte ganger helt frem til i dag. På forsiden sto det: «Bernal Diaz: Mexikos erobring 1521, gjenfortalt efter Bernal Diaz, en af Cortes' mænd, af H. Trolle-Steenstrup, København og Kristiania, Martins for­lag, 1921.» Boken var altså utgitt ved 400-års jubileet for erobringen. Den er en forkortet oversettelse av Diaz selv-biografiske beskrivelse av erobringstoktet som han skrev i 1572. Jeg velger å sitere litt fra «Bernal Diaz' Efterskrift»:

«Jeg sidder nu her i Guatemala, en hvidhaaret Olding, der har set det Land, vi erobrede, blomstre op i uanet Vel­stand og Civilisation. Der, hvor vi kom, fulgte Munke efter os og oprettede Skoler; Hundreder af Kirker er rejst med Orgler og skønne Malerier, og i Mexiko ligger nu et Uni­versitet, der ikke staar tilbage for noget i Gammel-spanien. Vi afskaffede de Indfødtes barbariske Menneskeofre og gjorde dem til stræbsomme Katoliker, og det alene var al vor Møje værd. — — —

Under hele det mexikanske Togt fra min første Færd med Cordova og til Ekspeditionerne til Hiugeras og Hon­duras efter Mexikos Fald deltog jeg ialt i 119 Slag, Træf-vinger og Skærmydsler.

Har jeg da ikke Ret til at anse mig selv for en tapper Mand og en, som har ydet sit Land, sin Konge og hele Kris­tenheden store Tjenester? Har jeg ikke Ret til at være stolt, jeg, en ægte Conquistador, og den ældste af dem alle? Af de 550 Mand, som drog ud med Cortes fra Cuba, er nu kun fem i Live, alle de andre faldt eller blev ofrede til Huitzilopochtli eller gik al. Kødets Gang. Af de 1300 Mand, som kom med Narvaez, er nu blot elleve i Live, og de 1200, som kom under Garay, døde af Sumpfeber eller blev ofrede og fortærede i Panuco.»

Selve teksten er en eneste rekke skildringer av grusomhe­ter: fryktelige henrettelser, tortur, nedslakting, avtaler med de innfødte som bare ble inngått fordi de ga strategiske for­deler og som altså ikke var ment å skulle holdes og som der­for ble brutt ved første passelige anledning.

Som barn ga skildringene meg mareritt. Som voksen skremmer fortellermåten meg mer: Fortelleren er ikke per­verst dvelende ved grusomhetene; han er heller ikke unn­skyldende — vi var nødt til å benytte grusomhetene for å nå våre mål. Begge disse fortellermåtene ville jo egentlig innrømme det moralsk forkastelige i handlingene. Diaz forteller derimot stolt om grusomhetene, som om hand­lingene var moralsk høytstående. Enda rarere er det at oversetteren ca. 1920 ser ut til å godta denne moralske vurderingen fra forfatteren. Jeg siterer fra forordet:

«For 400 Aar siden drog en lille Skare spanske Hidalgos op fra Vera Cruz mod den Højslette, hvor Mexikos Hoved­stad nu ligger, og underlagde sig et Land, der beboedes af en talrig krigersk og blodtørstig Befolkning. Deres Styrke androg ikke stort mere end 500 Mand, anført af Hernando Cortes, og den Daad, denne Haandfuld Mænd udfØrte ved at overstige svimlende høje Bjergpasser, hvor den lurende Fjende slyngede Klippeblokke ned over dem, ved at kæmpe mod en ofte hundredfoldig Overmagt og ved, omringet af Fjender fra alle Sider, under Sult, Sygdom og Savn af enhver tænkelig Art, at trænge frem til den store Monte-zumas Millionstad, er saa bemærkelsesværdig, at den taaler Sammenligning med Xenophons berømmelige Anabasis.

Mellom Cortes' Mænd befandt sig Bernal Diaz del Cas-tillo, en tapper og retfærdig Mand. Han overlevede alle sine Vaabenbrødre, og skrev det vældige Togts Historie.»

Jeg leste boken flere ganger mot slutten av 1940-årene og trakk selvfølgelig paralleller til det jeg etterhvert leste og hørte fra siste verdenskrig. Det er dessverre lett å finne tilsvarende eksempler fra nyere tid. Hva mener jeg egent­lig med «tilsvarende eksempler»? Jeg mener ikke alle hand­linger som har grusom virkning på dem de går ut over. Handlingene skal være unødvendig grusomme (i forhold til den rasjonelle begrunnelse for handlingene) og utførel­sen av dem skal bli oppfattet som moralsk dyd blant en gruppe mennesker som handleren føler tilhørighet til. Alle disse kravene er oppfylt for beretningene til Diaz. Dess­verre er det selv med disse strenge kriteriene lett å finne eksempler også fra vår tid."

.....

Svar
Kommentar #6

Peder K. Solberg

5 innlegg  130 kommentarer

Ondskap i kirkelige gevanter

Publisert 7 måneder siden

Robin Tande,

Hvis du leser innledningen av innlegget vår en gang til, finner du følgende avsnitt:

Tydeligst er denne «dødens kultur» der hvor respekten for menneskets integritet feies fullstendig bort, som i dødelige terroraksjoner mot sivile og andre ekstreme og voldelige overgrep. Snedigst er den der den skjuler seg under slør av sivilisasjon og borgerlig finkultur, og verst av alt når den kler seg i kirkelige gevanter.

Innlegget vårt handler om hvordan vi forholder oss til det menneskelige, konkretisert i vår omsorg for det lille, det svake og det unyttige. Uavhengig av hvilke religiøse eller ideologiske fikenblad vi måtte forsøke å skjule oss bak.  Det vi skriver plasserer seg derfor ikke langs en ateisme/kristendoms-akse slik du tydeligvis leser det. Vi kritiserer en tendens i vår kultur som preger oss alle, derfor er innlegget også gjennomgående selvkritisk, samtidig som vi hevder at denne kulturelle tendensen konkret manifesterer seg i ideologistrømningene som preger transhumanismen. 

Selv om vi argumenterer ut fra et begrunnet kristent ståsted, er spørsmålet om hva du eller vi tenker om de religiøse spørsmålene underordnet i denne sammenhengen. Det gjelder også spørsmålet om det ondes problem. Om vi i fortvilelse over verdens lidelse løfter hendene mot en Gud vi fortsatt håper engang skal bringe rettferdighet, eller knytter nevene mot en taus himmel, fordi Gud ikke allerede har gjort ende på lidelsene, eller (sannsynligvis) ikke finnes, er ikke saken her. Dette er ikke et forsvar for Gud. Det er et forsvar for mennesket, i all vår felles sårbarhet, konkret i møte med «disse minste». Og der mener vi å ha kristendommen og helt sentrale utsagn fra Jesus selv i ryggen. Faktisk er det – ifølge Jesus – ham selv vi har med å gjøre i de sultne, de tørste, de ensomme, de lidende osv.

Referatet ditt fra boken om conquistadorenes brutalitet er et eksempel på umenneskelighet i kirkelige gevanter som vi altså innledningsvis beskriver som «verst av alt». Begrunnelsen for å utgi oversettelsen i 1921, i kjølvannet av en av de mest brutale kriger verden har sett, kan man bare spekulere på.

Samtidig er Bernal Diaz’ fortelling ikke en «nøytral beretning» om en brutalitet samtiden overhode ikke brød seg om. Han hadde utvilsomt støtte fra mange av de mektige. Men på mange måter er dette et forsvarsskrift, skrevet på slutten av hans liv, mot sterke anklager mot conquistadorene i samtiden, ikke minst fra dominikanermunken Bartolome de las Casas. Når Diaz fremstiller seg som en helt, og hevder at han har gjort kristendommen en tjeneste, er det også et tilsvar til kritikere som las Casas, som hevdet at conquistadorenes fremferd var dypt ukristelig, om aldri så mye under dekke av at de kjempet for «kongen og kirken». I møte med urfolkenes tragedie utviklet for øvrig las Casas et forsvar for menneskelig verdighet som mange i dag regner som en viktig kime til moderne menneskerettighetstenkning.

Som så ofte i historien finner vi altså helter og skurker –også i kirkelige gevanter – hvor de fleste av oss er litt av begge deler. Spørsmålet er om vi strekker hånden ut til vår neste, hva vi nå ellers påstår at vi tror eller ikke tror på.

3 liker  
Svar
Kommentar #7

Robin Tande

14 innlegg  3714 kommentarer

Takk!

Publisert 7 måneder siden
Peder K. Solberg. Gå til den siterte teksten.
Som så ofte i historien finner vi altså helter og skurker –også i kirkelige gevanter – hvor de fleste av oss er litt av begge deler. Spørsmålet er om vi strekker hånden ut til vår neste, hva vi nå ellers påstår at vi tror eller ikke tror på.

Takk for et fyldig, saklig og klargjørende svar. Et skoleeksempel på god debattering. Føler meg fornøyd med at jeg bidro til at det ble gitt.

Jeg kommer gjerne tilbake til min oppfatning av tema som sådan, og håper på det samme som Hallvard Jørgensen.

Svar
Kommentar #8

Kjell G. Kristensen

65 innlegg  13567 kommentarer

Våre belastninger og avlasninger

Publisert 6 måneder siden
Ståle Johannes Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Byrdene av vår egen begrensning og vårt eget ubehag har blitt plassert på «de andre» som står i veien for «vår egen utfoldelse». De ulike ideologienes frigjøringsprosjekter har altfor ofte vist seg å bære med seg en dødelig kamp mot andre utdefinerte grupper.

Her var det mye å gripe fatt i, mange gode argumenter, godt skrevet og formulert! Du nevner menneskets potensiale til selvdestruksjon i det siste århundre. Vel, det er jo en veldig kort periode å bedømme menneskehetens historie på?

Som forsvar til mennesket ville jeg ha brukt hele dets eksistens som målestav, for her har det vel skjedd en utvikling? Det har ikke skjedd uten kamp, for hvis man skal bruke en kortere tidsperiode kan man bare sammenligne dette med barn som vokser opp. Når de er under vekst skjer det en utvikling og en læreperiode, og det skjer heller ikke uten kamp når de skal løsrive seg fra sine foreldre.

Vel, dette var min måte å se det på, men alt i alt ser man at samfunnene utvikler seg, og vitenskapen kommer seg lengre og lengre, det har blitt enklere for menneskene å livnære seg, men det skjer jo ikke uten en stadig kamp om midler og rettigheter. Man kan nok si at dette bygger på urettferdigheter av fordeling, men det er nå på dette viset utviklingen skjer på.

Om man bare skulle fordele goder, ville nok utviklingen for helheten stagnert og det hadde totalt sett blitt færre goder å fordele. Et velkjent uttrykk er at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Det er nok der forsvaret kan ligge.

Menneskehetens utvikling skjer gjennom evolusjon, gjennom det å lære av å feile og prøve seg frem i nært sagt all utvikling, akkurat på samme vis som vår Herre som sammenligner seg med en pottemaker ved dreieskiven. Når det som blir formet mislykkes, kaster han det og begynner på nytt. Lærerikt for menneskene å vite.

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Tjene Gud og mammon
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 783 visninger
0 kommentarer
Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 13 timer siden / 557 visninger
22 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 13 timer siden / 233 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 13 timer siden / 1009 visninger
6 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 13 timer siden / 744 visninger
1 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 22 timer siden / 640 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Tjene Gud og mammon
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 783 visninger
0 kommentarer
Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 13 timer siden / 557 visninger
22 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 13 timer siden / 233 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 13 timer siden / 1009 visninger
6 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 13 timer siden / 744 visninger
1 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 22 timer siden / 640 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Digitale disipler
18 minutter siden / 184 visninger
Roald Øye kommenterte på
Oslo-avtalen er død; leve Oslo-prosessen
35 minutter siden / 1108 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Digitale disipler
rundt 1 time siden / 184 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 557 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 557 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 557 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 557 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 557 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 4 timer siden / 2529 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 5 timer siden / 557 visninger
Les flere