Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Tro uten fyrverkeri

Bekjennelser fra en upersonlig kristen

Publisert: 20. feb 2018  /  2952 visninger.

I filmen Jerusalem, satt til slutten av 1800-tallet, finner en smertefull scene sted. Det er vekkelse i den svenske bygda, og forkynneren Hellgum forteller de vakte at de har fått et kall om å utvandre til Jerusalem. På et møte egger Hellgum opp forsamlingen. Gud kaller dem som er ham verdig, sier han. Kan de høre Guds røst, er de utvalgt til å reise til den hellige stad?

Under intens bønn får den ene etter den andre stjerner i øynene og beskjed fra oven om å reise. En av dem som hører Gud er Karin. Men hennes hengivne ektemann Tim er forvirret og forpint. Får han kallet, eller skal han lates ute i ensomhet? Lytt - og vent - sier Hellgum. Og noen må vente forgjeves.

Noe spektakulært. “Jeg prøvde å tro på Gud da jeg var konfirmant, men så skjedde det ingenting, så da gav jeg opp,” fortalte en venninne meg i ungdomstida. Det gikk et øyeblikk før jeg skjønte hva hun mente. Hun hadde forventet at dersom hun henvendte seg til Gud skulle det hende noe, noe spektakulært.

Selv hadde jeg alltid vært kristen, men aldri opplevd noe åndelig fyrverkeri i mitt indre eller ytre. Men gjennom ungdomstid og seinere har jeg møtt dette som en selvfølge i flere kristelige miljøer: Å være kristen innebærer at man kjenner på et guddommelig nærvær og at man har erfaringer av en annen art enn de verdslige man ellers er vant med. Noen steder gir det seg høylytte uttrykk i lovsang og tungetale, andre steder skjer det mer innadvendt og meditativt. Men under ligger sterke opplevelser.

Som ellers er det de mest glødende som får gjennomslag. Arven fra pietismen lever, og kravet om personlig omvendelse og subjektivt engasjert trosliv står fortsatt sterkt. En slik måte å tenke på er så vanlig at også ikke-religiøse, som min venninne, forventer Guds merkbare nærvær hvis de skulle komme til å be. Og det er slike omvendelseserfaringer som skiller fårene fra geitene.

Språk uten virkelighet. Hele denne kulturen var - og er - fremmed for meg. Jeg har aldri hørt Guds stemme. Jeg har aldri hatt noe jeg ville kalt en åndelig opplevelse. Kristendom handler for meg ikke om det ekstraordinære, jeg har vanskelig for å forstå hva folk mener når de snakker om at de har en gjensidig relasjon til Jesus. Jeg vet ikke hva det vil si å drikke av Ånden. Jeg synes taizé-bønn er vakkert, men kjedelig.

Det er ikke vrangvilje fra min side, jeg prøvde ganske lenge å forstå. Men det er som å møte et språk jeg ikke har virkelighet for, et lag av tilværelsen jeg ikke har tilgang til. For dette er ikke bare et spørsmål om et språk som er klamt, sentimentalt og lukket, men også om det som språket vil beskrive. Jeg kjenner det ikke. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Følelsesmennesker. Noen hører klokkene kalle til Jerusalem og noen gjør det ikke. Hvordan kan det ha seg? Jo mer jeg snakker med folk om dette, desto mer tror jeg at det handler om at vi er forskjellige som mennesker. Noen av oss er nøkterne og hodestyrte, andre har sterke emosjoner og regner seg som følelsesmennesker. De som ryker ut i ekstase over et fint dikt eller begynner å gråte av en blomsterbukett er de samme som kjenner at det er inderlig sterkt å være på retreat eller lovsynge Herren. Det handler ikke om å åpne sitt hjerte for Gud eller å vente tålmodig nok. Det handler om hvordan vi erfarer og responderer forskjellig på hele virkeligheten.

Selv er jeg forlengst forsont med mitt forhold til inderlighet og karismatikk, og oppsøker det ikke. Men jeg lurer på om de insisterende forkynnerne vet dette, at det er en stor kontingent av oss de aldri kan nå? At vi aldri kommer til å forstå hva de snakker om, og at vi blir fremmedgjort? Det bør være et paradoks at nettopp formidlingen av frelsesopplevelser er det som ekskluderer fra frelsesfellesskapet.

Hodekristendom. Ofte blir kristendom, spesielt slik den utfoldes i Den norske kirke, kritisert for å være for cerebral, for rettet mot hodet. Men hvorfor skulle ikke kristendommen få treffe meg i mitt viktigste organ? Hvorfor skal ikke de nøkterne blant oss også bli tiltalt?

Jeg setter pris på det sanselige, på poesi og musikk. Men det som utelukkende henvender seg til følelsene, opplever jeg som flatt og kjedelig. Jeg er ikke uberørt, kristendom er uvurderlig viktig for meg. Men den er viktig som et hjem er viktig for et barn som har det godt: ikke-spektakulært, selvsagt og trygt.

Troens øre kan høre Gud i alle ting. Troens øye kan se Gud i alle ting. Uten belysning fra fyrverkeriet.

Publisert i Vårt Land 20. februar 2018

11 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Et interessant innlegg.  Og jeg tror du har rett; det handler om forskjellige personlighetstyper.  Spørsmålet er da om de som "føler" Gud på forskjellige måter, føler en guddom som eksisterer utenom dem selv, eller om det er snakk om suggestive psykologiske effekter som like gjerne kan forklares utenom å trekke inn denne eksistens.

1 liker  
Kommentar #2

Torgeir Tønnesen

32 innlegg  582 kommentarer

Du peker på en usunn polaritet i blant Guds folk

Publisert over 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Å være kristen innebærer at man kjenner på et guddommelig nærvær og at man har erfaringer av en annen art enn de verdslige man ellers er vant med. Noen steder gir det seg høylytte uttrykk i lovsang og tungetale, andre steder skjer det mer innadvendt og meditativt. Men under ligger sterke opplevelser.

Vi trenger alle å bli minnet om budskapet i denne artikkelen: Hvorfor oppfatter vi vår status som kristne så ulikt?

Og kan vi alle møtes i samme himmel (himler i flertall) når vår opplevelse av Gud og Gud rike er så ulik? Forfatteren peker på en polaritet i Gud rike, hvor vi er ulike og identifiserer oss med ulike former og stil i vårt engasjement og Gudstilbedelse. Uten tvil støtter jeg denne fremstillingen, - vi er alle ulike, vi har ulikt lynne, ulik intellektuell tilnærming og vi har forskjellige følelsesregister alle sammen.

Det som skulle binde oss sammen er innholdet, ikke etiketten på flasken. Da sikter jeg til Guds Ord. Vi skulle egentlig nå fram til enighet om Guds ord, men der kommer våre individualistiske og svermeriske tolkninger inn i bildet igjen. Derfor har jeg fått mer og mer sans for det nøkterne og edruelige, ikke det jordnære, men som Paulus sier: Jeg vil heller si et ord med min forstand, enn tusen ord i tunger, som ingen forstår. 

Mitt inntrykk er at den emosjonelle karismatiske fløyen, ikke vil frykte og engste seg, og heller ikke ikke vil dø. De vil leve og ha det godt, her på jorden, de vil helbredes og gjenopprettes og utsette reisen til himmelen lengst mulig. Og dessverre har den andre fløyen, på den andre yttersiden, altså Dnk tilhengerne samme innstilling: "Livet på jorden er best for meg". 

Sannheten er derfor å finne i midten av de polariserte fløyene, der hvor jeg befinner meg, i ett fritt og åpent landskap med uavhengighet til menneskelige dogmer og lærer.

2 liker  
Kommentar #3

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Meister Eckhart.

Publisert over 1 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.
Og jeg tror du har rett; det handler om forskjellige personlighetstyper.

Mystikeren Meister Eckhart (1160-1227) var en metaforenes mester. Han sier det slik:

«Baker man tre brød av forskjellige typer mel og legger dem i stekeovnen vil de alle bli ulike brød med ulik smak og konsistens selv om varmen er den samme. Alle mennesker er unike og ulike og selv om det er den samme Gud som virker i dem vil de forbli ulike.»


2 liker  
Kommentar #4

Andreas Hesselberg

81 innlegg  355 kommentarer

Takk!

Publisert over 1 år siden

Dette var et godt innlegg. I det siste har jeg undret litt over følgende: Som kristen, ved min måte å være kristen på, er jeg mindre synlig kristelig enn mange andre kristne  fremstår som. Er jeg like fullt en kristen da? I Guds øyne, mener jeg? Jeg har ikke behov for ståhei, leven og følelsesbasert kristenliv. Jeg trenger hjerneføde fremfor hjerteføde. Jeg tror det er plass til folk som oss i Guds hjerte også.

Ditt innlegg er noe av det beste jeg har lest som berører noen av disse tankene.

(Angående åndelige opplevelser: Jeg har opplevd noe åndelig og konkret i form av helbredelse, men det har aldri vært noe mål å søke åndelige bekreftelser for å bekrefte min tro.)

2 liker  
Kommentar #5

ole jens hovda

0 innlegg  18 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Gode poeng. Litt samme slags forståelse som begrepet "Ånd" i bibelen. Det er heller ikke f.o.f. knytta til det ekstraordinære, men det det vi iakttar hele tida.
Og slik fungerer trua mi også. Men du så viktig den er for meg likevel :) 

Kommentar #6

Daniel Krussand

16 innlegg  2003 kommentarer

Alvorlig og gledesløs.

Publisert over 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Selv hadde jeg alltid vært kristen, men aldri opplevd noe åndelig fyrverkeri i mitt indre eller ytre.

Alle som definerer seg som kristen har vel tatt et valg i løpet av oppveksten, «Jesus har frelst meg».

Gled dere i Herren alltid, - er ikke glede et slags fyrverkeri?

Det skal godt la seg gjøre å være kristen bare i forstanden, - men det er nok det viktigste stedet like fullt!

«Dette har jeg skrevet for at dere skal vite at dere er Guds barn, dere som tror på Hans Navn»  Vi vet med hodet.


Kommentar #7

Erlend Torp

1 innlegg  200 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Et flott innlegg. Bet meg merke i en setning: Noen steder gir det seg høylytte uttrykk i lovsang og tungetale, andre steder skjer det mer innadvendt og meditativt. Men under ligger sterke opplevelser. 

Selv sa jeg farvel til følelse- og opplevelsesbasert tro for vel ti år siden. Dette var rundt høyden av det mange kallte for "vekkelsen i Lakeland, Florida," med Todd Bentley i spissen. Men det var ingen vekkelse. Det var Satan som forledet mennesker: De lo, de ristet, de profeterte, og menn og kvinner kunne fortelle om engler og gullstøv blant benkeradene. Dette var ikke noe nytt. Nei, det var en videreføring av John Wimber og Vineyardbevegesen, Toronto blessing, og Kansas City prophets.

Men for meg var det nytt. Jeg hadde selv aldri gitt meg helt inn til det følelseladde, og hadde flere ganger sett menn og kvinner fra talestolen lede mennesker inn i det jeg opplevde som manipulasjon. Men jeg hadde alltid avskrevet det som biprodukt av følelsesmennesker. Nå fant jeg meg selv som medleder på et sommerstevne for ungdom, hvor barn i trettenårsalderen ble bedt om å profetere over hverandre. Flere av de voksne lederne hadde nettop vært i Amerika; de hadde sett hvordan det skulle gjøres. Jeg ble sint, og jeg forlot det kristne felleskapet.

De siste ti årene har jeg holdt Gud og følelser på en armlengds avstand. Jeg har levd i synd, og jeg har hatt et kynisk blikk på kirken. Jeg har søkt min egen rettferd i å fokusere på sosiopolitiske saker og ved å jobbe innnenfor psykiatri. Det var ikke før jeg begynte å lese i Guds Ord, og be til ham om en siste sjanse, at jeg fikk kvaler for min livsførsel. Og det var ikke før jeg fikk syndenød og bøyde kne for Jesus at jeg fikk oppleve Guds kjærlighet, nåde og hans fullkomne fred.

 

Åste er inne på noe særs viktig. Nemlig jakten på opplevelser. Om det er hyperåndelighet eller stillhet og kontemplasjon; fokuset er på selve opplevelsen.

Men Jesus sa aldri; "kom til meg og jeg vil gi dere flotte opplevelser." Nei - Jesus kom for å frelse oss. Han gav sitt liv for oss på Golgata, og han stod opp igjen. Jesus vil ha mennesker som fornekter seg selv, tar sitt kors opp og følger ham. Han vil at vi skal gi avkall på denne verden, og sette øynene våre på Ham. Vi skal ikke jakte opplevelser.

Vi leser fra Paulus brev til Titus, kapittel 2, vers 11 til og med 13:

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.

 

Om hyperåndelighet:

https://www.lighthousetrailsresearch.com/blog/?p=16760

 

 

2 liker  
Kommentar #8

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Amen !

Publisert over 1 år siden
Erlend Torp. Gå til den siterte teksten.

Men Jesus sa aldri; "kom til meg og jeg vil gi dere flotte opplevelser." Nei - Jesus kom for å frelse oss. Han gav sitt liv for oss på Golgata, og han stod opp igjen. Jesus vil ha mennesker som fornekter seg selv, tar sitt kors opp og følger ham. Han vil at vi skal gi avkall på denne verden, og sette øynene våre på Ham. Vi skal ikke jakte opplevelser.

Vi leser fra Paulus brev til Titus, kapittel 2, vers 11 til og med 13:

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.

Så sant, så sant !

2 liker  
Kommentar #9

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Men på Lerkendal...eller når Marit Bjørgen tar gull i OL

Publisert rundt 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Noen av oss er nøkterne og hodestyrte, andre har sterke emosjoner og regner seg som følelsesmennesker. De som ryker ut i ekstase over et fint dikt eller begynner å gråte av en blomsterbukett er de samme som kjenner at det er inderlig sterkt å være på retreat eller lovsynge Herren. Det handler ikke om å åpne sitt hjerte for Gud eller å vente tålmodig nok. Det handler om hvordan vi erfarer og responderer forskjellig på hele virkeligheten.

Der er alle følelser i «full blomst». Da er den minst karismatiske i ekstase. 

Jeg undrer meg ofte over at den elleville jubel over en ball i mål, eller en skitupp først over målstreken, skaper mer høylydt glede og samtale i dagevis enn gleden over å være et frelst Guds barn. 

Jeg undrer meg over den at store gleden over god avling og mange kyr på båsen, eller grisunger i bingen, fremkaller mer synlig glede enn det å ha «Jesus i hjertet».

Altså er det ikke bare personlighet som teller, men hva som virkelig betyr mest.

Jeg vet at vi er forskjellige, ikke alle viser følelser like mye. Jeg vet at vi har ulike nådegaver. Jeg vet også at Ånden er den samme, og viser seg på forskjellig vis hos oss.

Men jeg har tilgode å se mennesker som ikke viser synlig glede over noe som helst.

Å glede seg i Herren virker litt merkelig hvis det bare er ord i en liturgi en og annen søndag kl.11.00




4 liker  
Kommentar #10

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Ragnhild Kimo. Gå til den siterte teksten.

Der er alle følelser i «full blomst». Da er den minst karismatiske i ekstase. 

Jeg undrer meg ofte over at den elleville jubel over en ball i mål, eller en skitupp først over målstreken, skaper mer høylydt glede og samtale i dagevis enn gleden over å være et frelst Guds barn

Veldig god kommentar Ragnhild.  Veldig god.

En skal liksom ikke lenger glede seg over det gode budskapet som evangeliet er.

Det er de lunkne og de som legger seg helt flate for andre trosretninger, som ser det som sin oppgave å redusere gleden og å latterliggjøre eller fordumme åndsopplevelser.

Vi kjenner jo til fra muslimske land i dag, der Jesus viser seg i skyene og omvender hele landsbyer - at Jesus lever i dag som på apostlenes tid.  

Her på berget ser det ut til at mange ikke tror at Jesus lever i dag.  Om en skal tro på uttalsene deres og avkristningen mange i sentrale posisjoner bedriver i Norge.

Et kort eksempel fra Apgj da Peter kommer i ekstase.  Apgj 11, 5-6

   5 «Jeg var i byen Jaffa. Mens jeg ba, kom jeg i ekstase og fikk et syn. Noe dalte ned, akkurat som en stor duk som ble firt ned fra himmelen etter de fire hjørnene, og den kom helt ned til meg.  6 Jeg så nærmere på den og gransket den, og da fikk jeg se de firbeinte dyrene på jorden, de ville dyrene, krypdyrene og fuglene under himmelen.  7 Jeg hørte også en røst si til meg: ‘Ta for deg, Peter, slakt og spis.

2 liker  
Kommentar #11

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Hodekristendom. Ofte blir kristendom, spesielt slik den utfoldes i Den norske kirke, kritisert for å være for cerebral, for rettet mot hodet. Men hvorfor skulle ikke kristendommen få treffe meg i mitt viktigste organ? Hvorfor skal ikke de nøkterne blant oss også bli tiltalt?

Det er riktig at vi er forskjellige. Å være hodestyrt er ikke originalt, men vanlig. Å være hjertestyrt er ikke originalt, men vanlig.

I troen på Kristus er ditt viktigste organ hjertet ditt - for det er til hjertet Han taler med overbevisningens kraft - så det skjedde sannsynligvis før du ble født.

 Gud gir oss hjertefred og sinnsro - og så skiller vi mellom kjødelig sinnet og åndelig sinnet.

Virker jeg belærende nå så bryr jeg meg ikke om det, bare responderer fra et hjertestyrt tros-sinn:) 

Til ettertanke kan man jo undre seg om Gud synes det er passende å "kjede" deg med åndelige opplevelser? På den annen side er det muligens ikke nødvendig da du er overbevist kristen?

Vi nærmer oss Jesus Kristus fra 360 grader med forskjelligheter - alle like mye verdt!

2 liker  
Kommentar #12

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Guds ord sier også

Publisert rundt 1 år siden

"Salige er DE SOM ER FATTIGE I ÅNDEN.....

Salige er DE SOM SØRGER...

Salige er DE SAKTMODIGE...

Salige er DE SOM HUNGRER OG TØRSTER ETTER RETTFERDIGHET...

Salige er DE BARMHJERTIGE....

Salige er DE RENE AV HJERET...

Salige er DE SOM STIFTER FRED...

Salige er DE SOM BLIR FORFULGT FOR RETTFERDIGHETS SKYLD...

Ja, salige er dere NÅR DE SPOTTER OG FORFØLGER DERE, OG LYVER ALL SLAGS ONDT PÅ DERE FOR MIN SKYLD.

GLED OG FRYD DERE, for STOR er den lønn som dere har I HIMMELEN." Matt. 5, 1-12.

 

"For øvrig, mine brødre, gled dere I HERREN!" Fil. 3, 1.

 

"Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, for DAGENE ER ONDE. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje!

Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av (ikke beruset) Ånden, SÅ dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren I DERES HJERTER." Ef. 5, 16-20.

 

"MIN FRED  gir jeg dere,  ikke den fred som verden gir." Joh. 14, 27. Den samme Jesus sa også: "Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd!" Matt. 5, 9.

 

Vi må vokte oss for å trekke Bibelens tilbud ned på humanismens plan. Vi må vokte oss for å blande denne verdens glede og vår kjødelige og legemlige glede med den saliget og glede vi får i Ånden. 

GLEDE, FRED og SALIGHET i Guds ord får vi ved Guds Ånd, en fred, trygghet og visshet som IKKE er avhengig av noe annet enn ved Guds Ånd. Denne glede og fred krever ingen ytre legemlige manifestasjoner. Men denne salighet og glede vil jo sannsylighet gi oss fred og ro i vårt hjerte og kanskje til og med vises på vårt legeme.

 

2 liker  
Kommentar #13

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
GLEDE, FRED og SALIGHET i Guds ord får vi ved Guds Ånd, en fred, trygghet og visshet som IKKE er avhengig av noe annet enn ved Guds Ånd. Denne glede og fred krever ingen ytre legemlige manifestasjoner. Men denne salighet og glede vil jo sannsylighet gi oss fred og ro i vårt hjerte og kanskje til og med vises på vårt legeme.

Veldig god kommentar og påminnelse - takk skal du ha!

1 liker  
Kommentar #14

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Salige er de....

Publisert rundt 1 år siden

Ja. Og salighet er vel en tilstand, og ikke nødvendigvis en vedvarende sterk følelse?

Men for de fleste vil nok frelsesvisshet og salighet påvirke følelseslivet.

Og det er vel slik at «det hjertet er fullt av, flyter munnen over med»  

1 liker  
Kommentar #15

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Jeg er inderlig glad

Publisert rundt 1 år siden

for at jeg er en hel personlig troende og ikke en hodekristen.  Jeg hadde aldri greid å beholde min tro og min identitet i Kristus gjennom et helt liv uten å ha mottatt dåpen i Den Hellige Ånd.   

Gjennom et liv så har jeg lagt de i særklasse personlige åndelige opplevelser og erfaringer opp i sekken jeg bærer gjennom dette jordiske liv.  

Noe mer enn annnet går til hjertet og gir dagen påfyll.  Dette er sikkert subjektivt.  For noen er det ord - for andre en snutt - og for atter andre er det ved selv å gjøre mer av det vi alle skulle gjøre - snakke og dele av hjertet med Han som ser til hjertet - bruke konsentrert oppmerksomhet og tid.  

Av og til kan det være en snutt som denne som og er en påminnelse om hvor inderlig vi er elsket - ut fra Lukas 15 

https://www.youtube.com/watch?v=6xx0d3R2LoU 

3 liker  

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
12 dager siden / 5180 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
23 dager siden / 4772 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 2813 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 2333 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1889 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
26 dager siden / 1833 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1807 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
4 dager siden / 1607 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1554 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere