Verdidebatt

Til fordel for andre

Hva skjer om de politiske og religiøse fortellingene gir opp ideen om å oppdra mennesket? Alternativet lover ikke godt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

FORRIGE UKE trakk psykolog Peder Kjøs og forsker ved Folkehelseinstituttet Leila Torgersen, fullt hus på Ingensteds i Oslo under overskriften «Blir vi psykere og psykere?» (6. februar). Økningen av rapporterte psykiske plager forklares med den fremvoksende «generasjon prestasjon» og «generasjon perfeksjon», de noe forslitte merkelappene på aldersgruppen som frykter å mislykkes med å optimalisere sine liv i en jungel av valgmuligheter.

«Å prestere godt på skolen og på trening er viktigere enn festing, smugrøyking og klining bak klubbhuset», ble det sagt fra panelet. Publikum lo og nikket gjenkjennende.

I bakgrunnen klang et mer alvorlig spørsmål: Hvor har vi det fra, det nådeløse kravet om at bare det beste er godt nok? At det å «lykkes i livet» er ensbetydende med å optimalisere sine liv? Hvor hadde vi det fra?

Hva som er viktigst. Da jeg for en tid tilbake spurte konfirmantene mine om hva som er viktigst her i livet, kom svaret raskt: Å få gode karakterer, så man kan få seg en bra jobb. «Er det virkelig det viktigste?» spurte jeg. De tittet opp. «Hva med å være et godt menneske?» spurte jeg. «En god venn? Er ikke det viktigere?»

At en femtenåring svarer slik, er ikke annet enn å forvente. Ti år på skolebenken med daglige påminnelser om viktigheten av å prestere, setter selvsagt dype spor. Skolesystemet er i sitt vesen en institusjon som nødvendigvis må stimulere til – og belønne – fagprestasjoner.

Men når en femten år gammel jente utvikler søvnproblemer fordi hun er redd for at hun ikke får sekser på den neste matteprøven, er det et symptom på et samfunn i ubalanse. Et samfunn de voksne har skapt.

Bare fem kommentarer. I tillegg kommer kravet om å kunne iscenesette deg selv. Den med flest likes, har lyktes. Stakkars hun som bare får fem kommentarer på det nye profilbildet sitt.

Og imens glimrer motstemmene med sitt fravær. For hvor er stemmene som etterspør dyder og karakter? Det økende tilfanget av selvhjelpsbøker skal hjelpe oss til å realisere oss selv, men hvilket selv skal realiseres? Hva slags mennesker vil samfunnet ha? Folk med sterke fagprestasjoner?

Flinke, pliktoppfyllende studenter har vi aldri hatt flere av, men hvor er «influencerne» (som det nå heter) som – uten å rødme – fremsnakker andre mål for livet?

Å oppdra mennesket. Ole Jacob Madsen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, hevder at de politiske og religiøse fortellingene til dels har gitt opp ambisjonen om å oppdra mennesket.

I vakuumet som oppsto dukket selvhjelpskulturen opp. Men ettersom ideene om å være et bedre menneske frakobles de kollektive utfordringene vi står overfor, og i stedet presenteres som individuelle terapeutiske prosjekt, fungerer erstatningen dårlig, hevder han.

Dersom mitt selvrealiseringsprosjekt innebærer å konsumere og fly mest mulig, blir det nødvendigvis en konflikt. Problemet, forklarer Madsen, oppstår når klimaforskere og andre påviser at selvrealiseringsbudet har sin pris. Ikke alle kan fly til Thailand hvert år. Ikke alle kan forbruke like mye som nordmenn. Ikke alle kan bli kullets beste psykologistudent.

Hva som er godt. Sagt på en annen måte: Spørsmålet om hva det vil si å lykkes her i livet, kan ikke løsrives fra spørsmålet om hva som er godt. Godt for kollektivet, samfunnet og verden.

Som kirkefaderen Krysostomos sa: Ingen dyd er stor om den ikke gir fordeler til andre.

Så kanskje vi må starte her, med å våge å stille de moralsk ladede spørsmålene på nytt: Hva er da et godt menneske? Hva vil det egentlig å si å lykkes her i livet?

Jeg tror løsningen på den søvnløse femtenåringens angst ligger her et sted.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt