Kan noen fortelle meg hvorfor Gud er relevant for en kvinne?

Gud skal visstnok ha skapt begge kjønn i sitt bilde, men som historieforteller er han kun interessert i dem med mest testosteron. Jeg vil gjerne bli motsagt på denne påstanden. For den er en sterk grunn til at jeg selv mistet min kristne tro, men jeg har ennå ikke hørt noe som kan rokke ved min forståelse av at Gud stiller seg totalt likegyldig til kvinner.

Jeg begynte denne teksten med at tanken var frigjørende, det betyr ikke at den var smertefri. Jeg var lenge innsauset i min kristne identitet og hver gang jeg stilte spørsmål ved Guds relevans for meg, så stakk det i hjertet.

Men sakte, men sikkert ble min soleklare opplevelse at de monoteistiske religionene handlet om menn. Uansett hvor radikal Jesus skal ha vært ved å inkludere kvinner i følget sitt, så var det ingen av dem som ble disipler. Kanskje argumentet var at verden ikke var klar for kvinnelige ledere? Da må jeg nesten kontre med at premisset for monoteistisk tro er at Gud er allmektig og skapte denne verdenen, og hvorfor var det viktig for ham å gjøre det ene kjønnet så usynlig i forhold til det andre?

En plutselig frigjørende tanke nr 2: Gud har ikke skrevet Bibelen. Det var ikke ham selv som forfattet de religiøse tekstene der han og hans utvalgte menns liv ble omtalt. Det var vanlige menn som har skrevet disse tekstene. Denne tanken betyr at Gud ikke bryr seg nevneverdig om ettermælet sitt, og at han i hvert fall ikke ofrer kvinners historie en tanke. Men den betyr også at jeg – i større grad enn tidligere – kunne forme guds tanker i mitt eget humanistiske bilde og tilpasse dem min egen forståelseshorisont. Dermed kunne jeg konkludere med at Gud elsket alle folk, uavhengig av hvem disse menneskene selv skulle ende opp med å forelske seg i. Det gjorde det enklere å koble humanisme med tro, men stadig kom jeg tilbake til spørsmålet: Liker gud egentlig kvinner?

I de monoteistiske religionene, som da er jødedom, kristendom og islam, så er kvinner en mor, en søster eller en person som lokker mannen til å synde. Jeg har diskutert dette med menn som jeg digger og liker, men ingenting de sier får meg overbevist at den guden de tror på har noe med meg å gjøre. Jada, Moses søster var viktig, og det fantes en kvinnelig dommer, Jesus likte Maria Magdalena og dessuten så er flere av de apokryfe skriftene dedikert til kvinner – du vet dem som falt bort fra bibelen, den gang mange menn skulle bestemme hva som skulle bli den hellige skriften.

Det er min soleklare oppfattelse at de monoteistiske religionenes kvinnesyn har en slagside, som går langt ut over det at jeg mistet troen. De reduserer kvinner til å være et supplement til mannen. De forteller at kvinner ikke er hele uten en mann ved sin side, de er med på å støtte opp om den russisk-ortodokses kirkes omfavnelse av at en fri kvinne er en dame som lar seg eie – og, om nødvendig, bli slått – av sin mann.

Og jeg som person kommer aldri forbi det faktum at jeg er en kvinne! Hun som er den andre. Den fremmede. Hun som ikke er i nærheten av Gud, som i alle tre religionene er en mann! En far! En bror!

Jeg har hørt motargumentene om at Maria – selve moderen – har vært viktig i katolisismen. Men hun var kun utvalgt av sin natur. Hun kunne føde. En mannlig gud anerkjente denne egenskapen, som de fleste kvinner har, og benyttet seg av den. Historiemessig er det ikke helt der oppe med Davids kamper mot filisterne, Daniels fangenskaps, Moses deling av vannet, eller Abrahams salg av sin egen kone.

Mennene i bibelen er mangefasetterte, dumme, kloke, kompliserte, modige og feige om hverandre. Noe som betyr at menn som tror på gud kan tillate seg å være mangefasetterte, dumme, kloke, kompliserte, modige og feige om hverandre.

Historiene om kvinnene er ekstremt få og de som finnes er så endimensjonale og selvsagt fortalt fra mennenes perspektiv at jeg aldri har kunnet kjenne meg igjen i noen av dem. Jeg kunne aldri relatere meg til noen andre kvinner i bøkenes bok enn Tamar.

Tamar var datteren til kong David som blir voldtatt av sin halvbror, og kastet ut etterpå av samme overgriper. Hun kravlet hjem til sin bror Absalom og hans raseri startet en krig som førte til hans død.

Første gang jeg leste den historien tenkte jeg at Tamar var skyld i all elendigheten. En kvinne kommer inn med sine lokkemidler og ødelegger de beste menn. Ikke med vilje, men bare fordi hun eksisterer.

Så forutinntatt var tankene mine rundt kvinner og menn. Menn har idealer, de skaper, de former, de predikerer, de leder og så kommer en eller annen kvinne som enten styrker dem, som Ester eller fortaper dem som Dalila.

Og på et eller annet tidspunkt hadde jeg en plutselig frigjørende tanke nr 3: Jeg trenger jo ikke å forholde meg til dette.

Og så sluttet jeg med det. Jeg sluttet å lese bibelen. jeg sluttet å lese de mange tolkningene av denne boken. Jeg sluttet å be. Jeg sluttet å gå på kristne møter. Jeg vendte lengselen min mot verden, mot kunsten, mot min neste. Jeg ble såret. Jeg såret. Jeg fikk en på trynet. Jeg ble ekstatisk. Jeg elsket. Jeg ble avvist. Jeg ble elsket. Og ikke et sekund savnet jeg gud.

Nå lever jeg uten ham. Og jeg har det bra. Ofte er jeg rett og slett lykkelig. Så derfor spør jeg igjen: Hvordan kan en patriarkalsk gud være relevant for en kvinne som har funnet friheten i verden og i seg selv?