Betydningen av mening

Under den 2. verdenskrig mistet psykiateren Viktor Frankl hele sin familie i Theresienstadt, Bergen Belsen, Dachau og Auschwitz. Hans erfaring fra konsentrasjonsleirene var at "de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk best utrustet. Livet er meningsfylt under alle omstendigheter, og det er menneskets plikt å finne hva som gir livet mening, hevdet han. Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft til mental sunnhet og livskvalitet" (Anders Skaiå, 2003).  Denne erkjennelsen brukte han til å bygge opp en psykoterapiretning som ble kalt Logoterapi.

72 år senere, i 2017, mistet den 24-årige tannlegestudenten Muhammed hele sin familie i Mosul. Den Irakisk-vestlige koalisjonen bombet IS-beleirete Mosul og traff også huset til familien til Muhammed. Jeg har sett bildene av huset før og etter bomben. Mens Muhammed lå skadd i husets kjeller, rømte de øvrige 11 familiemedlemmene ut på gata hvor de alle ble skutt og drept av IS-snikskyttere. Viktor F. og Muhammed deler en tragedie som er hinsides det vi tror er mulig å tåle. Viktor F. overlevde og ble en seierherre på mange plan. Muhammed har vært innom psykologen i den groteske og overfylte flyktningeleiren Moria på Lesbos og fått to beskjeder: den ene at de ikke kan gjøre noe for han, og den andre en anbefaling om å prøve å hjelpe andre flyktninger for å hjelpe seg selv. Det siste har han gjort. Han snakker med mennesker som står i kø inn til den lille klinikken i senteret som grasrotorganisasjonen One Happy Family har bygd opp utenfor Moria.

Jeg føler meg ikke sikker på om det å assistere folk i klinikk-køen gir tilstrekkelig mening for Muhammeds mulighet til å overleve sine traumer. Øynene hans sitter fast på min netthinne. Håndtrykket hans er vennlig, men kraftløst. Mens han forteller om hva som skjedde hjemme i Mosul er han til stede i blikket sitt, men jeg ser at det matte lokket legger seg over blikket igjen når vi tar hverandre i hendene og sier farvel. Det eneste jeg kan stotre fram er at jeg ikke kan ta fra han smerten han bærer.

Få timer etter møtet med Muhammed leser jeg Jonas Gahr Støres innlegg på Facebook om Arbeiderpartiets holdning til asylpolitikk. Jeg leser det med avtrykket av Muhammed i bevisstheten.

“… De fleste som søker asyl i dag må ta seg farefullt over fjell og hav for å komme til en landegrense langt mot nord. De er ofte i hendene på kyniske menneskesmuglere. Det er ikke de svakeste som når frem. Byrdene ved mottak av asylsøkere er også svært ujevnt fordelt. Det europeiske samarbeidet er usolidarisk og mangelfullt. Vår viktigste innsats for mennesker på flukt kan aldri bli å ta dem imot i Norge. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke solidarisk. Vi må arbeide for mer kraftfull internasjonal innsats for å stoppe de katastrofale krigene som fordriver folk. Vi må gi mer målrettet hjelp til de nabolandene som tar imot de aller fleste som er på flukt. De vi skal ta imot i Norge bør i hovedsak være kvoteflyktninger fra FN. Det er en ordnet måte som sikrer kontroll ved grensene.”

De første fem setningene i sitatet nikker jeg til. Så er det bråstopp. Verken bærekraftig eller solidarisk at Norge skal ta i mot asylsøkere som har krav på asyl?? Vår viktigste innsats må være å stoppe katastrofale kriger og gi målrettet hjelp til naboland som f.eks. Tyrkia og Hellas??? I moderne tid har vi vel mer praksis i å delta i katastrofale kriger enn å stoppe dem, når sant skal sies. Med EUs avtale med Tyrkia fra 2016 sitter Hellas (og Italia) igjen med Svarte-Per. Dette er rammen for Muhammeds personlige streben etter livsmening som kunne hjelpe han å overleve. Morialeiren er et militært fengsel som er dimensjonert for 1500 ‘inmates’. Nå er det  7032 som er plassert der. EUs grenser er stengt, bortsett fra å ta imot én kvoteflyktning fra Tyrkia for hver ‘irregulær’ flyktning Hellas sender tilbake til Tyrkia. Begrepet irregulær flyktning dekker det vi vanligvis kaller papirløse, eller mennesker uten lovlig opphold i et land:

mennesker som har fått visum eller oppholdstillatelse på falskt grunnlag.
tidligere asylsøkere som har fått endelig avslag på søknaden og som ikke har forlatt landet.
mennesker som har kommet inn i landet uten tillatelse og uten å registrere seg hos myndighetene.
mennesker med visum eller oppholdstillatelse som har utløpt.
mennesker fra land som ikke har visum-plikt, som har blitt i landet lenger enn tillatt. (https://no.wikipedia.org/wiki/Ulovlig_innvandring_og_opphold)
Fra 2017 og til og med første uke av 2018 kom det 29 345 båtflyktninger til de greske øyene. Av disse var 42 % syrere, 20 % irakere, 12 % afghanere, og 26 % andre nasjonaliteter. Til Lesbos kom det 12 795 i 2017 og 982 så langt i 2018. Flyktningene fra Syria er mer og mindre garantert å få asyl. For irakerne og afghanerne er det ikke fullt så sikkert.

Muhammed fra Mosul fyller høyst sannsynlig kriteriene til å få flyktningestatus (kvoteflyktning/overføringsflyktning/FN-flyktning, godkjent av UNHCR) og vil kunne overføres til et tredje land (fordi han ikke kan tilbakeføres til eget land eller bli i det landet han er når UNHCR behandler saken hans). FN/UNHCR har ca 50 ansatte på øya, hvorav en del sjåfører og kontoransatte. Jeg har ikke funnet tall på hvor mange saksbehandlere de har. Om det er 20, har de til enhver tid hver seg en saksmengde på 350. Muhammed kom til Moria for fire måneder siden. Det er høyst usikkert hvor lang tid det vil ta for han å bli en FN-godkjent kvoteflyktning og kanskje få opphold i Norge. I mens må han gjøre alt han kan for å skape mening i tilværelsen sin, mening nok til å orke å overleve. Jeg skulle ønske det var både bærekraftig og solidarisk å ønske folk som Muhammed velkommen til Norge. Det er hvert fall verken bærekraftig eller solidarisk å la fattige Hellas bære byrdene slik det er nå.

Møtet med Muhammed og minnet om lesing av Viktor Frankls bøker for snart femti år siden har også trigget noen vesentlige spørsmål for meg som jeg sender videre til deg som leser, som en utfordring: Hva legger du i ‘mening’ når det gjelder ditt eget liv? Hva er det som gir deg lyst på livet, rett og slett? De som får innvilget oppholdstillatelse i Norge har sikkert tilsvarende meningsgivende dimensjoner som oss. Om du, som jeg, tenker at tilknytning til familie er en vesentlig del av det du mener er mening i livet ditt, skal vi kanskje tenke på det når vi hører ordet familiegjenforening’. Og kanskje si det høyt om noen kaller det utnytting av vårt velferdssystem. Om arbeid kommer høyt opp på ‘menings-rankingen’ din, er det sannsynlig at den gjør det for asylantene våre også. Da må vi sørge for at de får tilgang til arbeidsmarkedet vårt, selv om de ikke heter Ola eller Kari.

Globalisering er et faktum, en del av virkeligheten nå. Vi kan ikke bygge mentale og materielle Trump/Netanyahu-murer rundt vårt rike liv i Norge. Muhammed fra Mosul er ikke en fremmed, en som vi må holde vekk for å beholde vår egenart. Vi er en del av hans verden og han er en del av vår. We are equal!, sier Dråpen i havet. For å sitere patriarken Kiril i Moskva, da han etter sigende skulle holde en teologisk utlegning om et vanskelig tema: “Dette kan synes vanskelig å forstå, men slik er det!”