Kari Hay

1    0

Det gamle klisteret

Jeg blir forundret, og litt overrasket over den oppsikt Marcus Borg sin bok vekker.

Publisert: 14. feb 2018 / 241 visninger.

Boken er viktig – ikke misforstå meg. Debatten rundt den er viktig. Det som forundrer meg, er i hvilken grad dette oppfattes som nytt. Kanskje er det slik at den som har vært eksponert for den gamle himmel/helvete-forkynnelsen er så preget av den at den sitter fast som et traume? På den måten blir det man hører i kirken silt gjennom et gammelt tankekart, enten man er det bevisst eller ikke. Vi sitter fast i det gamle «himmel/helvete-klisteret».


Når begynte det å slippe? Med oppvekst på 50-tallet og Hallesby på radioen, ble det mye fokus på helvete i lekmannsbevegelsen i Oslo. Men på søndagsskolen var det et annet bilde som ble preget inn: En robust, leende rabbi i hvit kaftan med barn av alle slag i sin favn. Vi fikk stjerner og fisker i kortet, til og med gullstjerne når vi hadde hatt med en gjest. Av og til fikk vi søte kort med skriftsteder bakpå. Der var rabbien bare søt. Lidende. Rosa og lyseblå. De bildene dugde aldri for meg. Det var den andre, den leende, han med det rufsete skjegget, som gjaldt. For han åpnet favnen sin for alle.

På 70-tallet holdt Per Lønning en langfredagspreken i radioen. Han talte om korset, og om Jesus som et uttrykk for Gud som lider sammen med sin skapelse. Ikke bare for. Det ble rabalder og skriverier. Som nå. Han gjorde Kristus mindre, stod det. Akkurat slik man nå sier om Marcus Borg sin tekst. Men det var da paradigmeskiftet startet for meg.


En redusert Kristus? Jeg leser Halvor Nordhaugs innlegg (VL, 7. februar) og merker meg at han synes Borg reduserer Kristus med sin teologi.

At en Gud som blir menneske og deler våre kår blir en mindre Gud, er ubegripelig for meg. Jesus forkynner Guds rike som bryter fram her i tiden, ikke fullstendig og endelig, men representert ved Jesus og livet hans. Borg påpeker at dette Gudsriket kommer særlig til uttrykk der Jesus handler og lever med de som er utstøtte og marginaliserte, de som er fattige og skjøre. Gudsriket vokser fram der sår leges og mennesker reiser seg. Det vokser fram der urett og krenkelser blir erstattet med rettferd og egenverd og når strukturer som skjuler maktbruk blir refset og veltet. Så blir alt dette en del av frelsen. Menneskene i Jesu nærhet ble/blir frelst til noe.


Helvete som metafor. Når det nye testamentet taler om Helvete, vises det til Gehenna, en slags dynge eller søppeltømmingsområde utenfor Jerusalem der ilden alltid brenner. I Dantes Devina Comedia males dette pinslenes sted ut for middelaldermennesket så de kan kjenne seg igjen - og gremmes.

I moderne tid har vi hatt Holocaust. Vi har hatt Hiroshima. Vi har hatt Vietnam med napalmbomber som brenner på huden selv under vann. Vi har voldtekter og sult som strategier i krigføring, selv om det er i strid med internasjonale konvensjoner. Vi har en ny oppblomstring av forsvarsstrategier som inkluderer atomvåpen og biologiske våpen. Slike våpen ødelegger ikke bare fienden her og nå, men fremtidige generasjoner som rammes gjennom ødelagt arvemateriale. Vi har bildene fra Syria og flyktningstrømmen. Her er nok av «helveter» midt i livet.

Jeg har ofte tenkt at det er lettere å tro på Helvete enn på Himmelen. Helvete ser jeg bare jeg setter på TV. Hvilke pinsler er det man ser for seg etter døden som er verre enn dette? Hva slags Gud ser man for seg som straffer mennesker dobbelt, i selve livet og etterpå?


Et nytt bud. Det er ikke den Gud Jesus presenterer for meg gjennom sitt liv. Gudsrike–tenkningen er forankret først og fremst i de tre første evangeliene. I Johannes-evangeliet presenterer Jesus-fundamentet for Guds rike gjennom et nytt bud: Kjærligheten til Gud og mennesker. Et nytt bud gir jeg dere: At dere skal elske hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. På dette skal verden se at dere er mine disipler.

Vår moderne historie har dannet bakteppet for i hvert fall to generasjoner prester og diakoner. Vi forkynner også gjennom det vi ikke sier. Når vi ikke forkynner helvete og fortapelse fordi vi ser den utpenslet for oss hver dag på TV- skjermen og i avisene, er det fordi vi ikke tror på flere fortapelser. Vi tror på en Gud som elsker oss. Vi tror på en Gud som kan forandre oss. Vi tror på en Gud som kan forandre verden, og som inviterer oss til å være med på denne veien som ble så tydelig gjennom en barfot-rabbi fra Nasareth: Frelsens vei.

En eller to utganger (etter døden), blir det annet enn spekulasjoner? Mest sannsynlig vil vi alle sammen bli overrasket når vi kommer til den andre siden. I mellomtiden lever vi og dør vi i Guds verden, i tillit til hans kjærlighet. Pastor Arthur Ekebergs setning under en preken i Metodistkirken på Bjølsen for lenge siden, har fulgt meg i alle år som noe å hvile i: Et menneske lever hele sitt liv omgitt av Guds nåde. Ikke noe menneske har rett til å sette grenser for denne nåden.

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Asgeir Remø

10 innlegg  328 kommentarer

Gud og menneske

Publisert 9 måneder siden
Kari Hay. Gå til den siterte teksten.

En redusert Kristus? Jeg leser Halvor Nordhaugs innlegg (VL, 7. februar) og merker meg at han synes Borg reduserer Kristus med sin teologi.

At en Gud som blir menneske og deler våre kår blir en mindre Gud, er ubegripelig for meg.

Kan Hay vennligst redegjøre nærmere for grunnlaget for det siterte? 

Det er Borgs teologi som er tema. Dette sitatet fra Nordhaugs innlegg belyser spørsmålet:

"Et uttalt brudd. Men Borg ærend går svært mye lenger. Hans syn på Jesus Kristus representerer et uttalt brudd med kirkens trosbekjennelse. Jesus er ifølge Borg i utgangspunktet bare et menneske. Guddommelig blir han først etter oppstandelsen: «Guddommeligheten tilhører Etter-påske-Jesus, ikke Før-påske Jesus» (s. 94). Julens feiring av at barnet i krybben er både Gud og menneske, er altså egentlig gjenstandsløs."

Jeg forstår dette slik at Borg ikke mener at Gud ble menneske ved Jesus Kristus komme til verden. Slik jeg forstår Nordhaug mener han at det er nettopp noe av det som reduserer Kristus, - i Borgs teologi. 

Det fremstår derfor ikke som Norhaug nedvurderer at Gud ble menneske, - slik jeg forstår ham. Kan Hay vennligst vise hvorfor hun tolker Nordhaug annerledes?

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eyvind Skeie kommenterte på
På feil frekvens
11 minutter siden / 266 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
33 minutter siden / 488 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
37 minutter siden / 488 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1674 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1674 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 1 time siden / 371 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 2 timer siden / 222 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 2 timer siden / 1674 visninger
Les flere