Sarah Nazeem Eriksen

31    37

Kjære psykiater L. - Jeg skulle ønske du forstod hva du har gjort...

Et hvert menneske som blir "pasient", blir prisgitt den hjelperen de får. Mange "pasienter" opplever store krenkelser i psykiatrien. Noe kan faktisk forsvares, men mye er unødvendig og dessuten svært skadelig. Men den byrden må "pasienten" ofte bære alene. Omgivelsene har en tendens til å tro at alt som kalles "hjelp", også er det. Og dersom en autorisert person gir "behandling", antas det at det er det som skjer. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet. "Behandlere" vil ikke alltid påvirke "pasienten" til det bedre eller til nøytralt resultat, men kan også påvirke til det verre. Helsepersonell kan ikke fraskrive seg alt ansvar på dette feltet.

Publisert: 14. feb 2018 / 359 visninger.

Kjære psykiater L.

Tiden går, men den har ikke klart å lege de sårene du laget i mitt liv. Jeg har av og til drømt om å se deg igjen. Ikke fordi jeg har savnet deg, men fordi jeg har ønsket å fortelle deg hva du har gjort. Det ville hjelpe meg om du ble klar over det; og det ville kanskje hjelpe deg til å endre måten du opptrer på overfor pasienter.

Jeg tror ikke du mente å gjøre noe negativt. Jeg tror deg faktisk hvis du sier du trodde du gjorde en god jobb. Men det du gjorde, var å lage et helvete ut av en allerede vond situasjon, populært kalt 'mitt liv'. Det er nesten to år siden, og du går nok videre i ditt liv uten å tenke over eller forstå hva du har gjort. Jeg skulle så inderlig ønske at du en dag forstod hva du faktisk har gjort.

Jeg møtte deg første gang etter at jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Jeg var livredd og skremt etter det som hadde skjedd. Du virket hyggelig, men det så ikke ut som du tok det jeg sa alvorlig. Særlig fnisingen din forvirret meg. Jeg følte meg dum som var skremt av noe det virket som du og kollegaen din tok som den største selvfølge. Jeg turte ikke vise hva jeg virkelig følte. Det var nok dumt. For du tolket mine skjelvende smil som om situasjonen ikke var så ille som jeg forsøkte å beskrive med ord. Jeg skjønner at du ble usikker når du så meg. Men jeg skulle også ønske at du forstod hvor usikker jeg ble når jeg så deg.

Du ble behandleren min. Det var jeg glad for. Din kollega, psykiater S., hadde skremt livet av meg, nesten bokstavelig talt. Du virket i hvert fall hyggelig. Men jeg merket raskt at du ikke tok det jeg sa seriøst. Samme hva jeg sa, nikket og smilte du - "Aha... Jaha..." Jeg forsøkte å fortelle at jeg ikke orket leve lenger; jeg prøvde å holde ut, men de siste månedenes påkjenninger hadde gjort at det ble for mye. Det var en akutt krise. Jeg klarte ikke mer. "Aha... Jaha... Da ses vi neste uke..."

Slik holdt vi på. Du hadde visst god tid. Jeg var i en akutt krise på grunn av en konkret situasjon jeg ikke taklet. Du synes det passet med en utredning - og henviste meg til poliklinikken 6-8 uker senere. I mellomtiden holdt jeg på å dø. Da vi møttes igjen, fortalte jeg det - og jeg trodde du ville forstå. Men ikke denne gangen heller. Du fortalte kort hvordan opplegget ville være og sa det var vanlig å ta opp anamnese første gang - men det hadde du jo gjort et par måneder tidligere, så da kunne vi like godt avslutte timen og heller møtes om en uke for å fylle ut skjemaer.

Jeg døde igjen.

Du fulgte den vanlige oppskriften med skjemaprogresjon. I mellomtiden døde jeg sakte. Men jeg ventet tålmodig og håpet at kanskje neste gang... Kanskje neste gang... Kanskje neste gang... Men vi kom aldri inn på den akutte krisen, den konkrete situasjonen som hadde vippet meg helt av pinnen og som fortsatt ikke var håndterbar for meg. Jeg forsøkte å si ifra. "Aha... Jaha..." Og så fortsatte du med å tegne kryss på papirene og å spørre meg ut for å få meg til å fortelle om alle vonde ting fra fortiden som jeg helst hadde villet glemme. På toppen av den aktuelle krisen, ble alle fortidens kriser vekket til live. Jeg hadde ikke klart å håndtere dem mens jeg var frisk; hvordan skulle jeg klare å håndtere dem nå?

Du repeterte historiene mine med fagord: traumer, emosjonell omsorgssvikt, oppveksttraumer... Ordene sa meg ingenting. Kanskje du trodde du hjalp meg med å avdekke noe. Men i virkeligheten var det bare jeg som informerte deg om ting som hadde skjedd, ting jeg var fullt klar over, og som jeg hadde forsøkt å legge til side. Det eneste som holdt meg oppe, var troen på at kanskje neste gang... kanskje neste gang... kanskje neste gang...

Du gjorde en selvmordstest på meg. Jeg lurer på hvorfor. Det stod kanskje i prosedyren. Men du hadde ikke trengt å gjøre det. Du forandret jo på resultatet etterpå. Du halverte poengene mine og kommenterte at du ikke trodde jeg mente det jeg sa. Det slo deg visst ikke at du kanskje kunne ha hørt meg meg før du inni ditt hode fant på andre konklusjoner om hva jeg tenkte og følte. Lurer du på hvilken farge jeg liker best? Om jeg svarer 'blå', vil du da kanskje si: "Hun sier blå, men jeg tror ikke hun mener det... Jeg tror hun mener gul." Jeg lurer på om du klarer å se hvor lite intelligent fremgangsmåten din er. Men det er klart, dette er psykiatrien - der kan du gjøre hva du vil: psyke pasienter er psyke i hodet, de vet nok ikke hva de selv tenker eller føler - det vet bare du, selv uten å spørre dem, og selv om de skulle si noe helt annet...

Jeg kan ha forståelse for at du trodde du gjorde en god jobb. Hvem gjør ikke det? Men du trodde åpenbart at jeg syntes det samme. Når jeg ble verre, trakk du den konklusjon at jeg kompenserte fordi du skulle slutte: Jeg var visst redd for å miste deg; derfor lot jeg som om jeg ble dårligere - kuttet meg selv, ble mer deprimert og fikk økende selvmordstrang - alt for å ikke miste kontakten med min fantastiske behandler...

Det slo deg visst ikke å høre med meg om denne ideen kanskje kunne stemme. Hadde du spurt meg, ville jeg sikkert vært høflig og sagt jeg var fornøyd. Men hadde jeg vært ærlig - eller hadde jeg vist deg meldingene jeg sendte til vennene mine - ville du forstått at jeg ikke følte du hjalp meg det spor. Jeg følte du var et surrehode, at det jeg sa gikk inn det ene øret og ut det andre, at du ikke tok noe av det jeg sa seriøst. Jeg forsøkte å klamre meg til livet, samtidig som du rotet opp i alt annet grums, og det var ingen som hjalp meg; alle trodde jo at jeg fikk hjelp hos deg. Du også. Men jeg følte det faktisk ikke slik.

Det var bare i ditt hode at jeg opplevde deg som en fantastisk behandler som ga god hjelp. Du tenkte ikke en gang på å spørre meg for å finne ut om det kunne stemme. Men du kalte ideen din for en "vurdering". Det er et hellig ord i psykiatrien. Det var ikke sant (jeg følte jeg ikke fikk hjelp i det hele tatt), det var ikke faglig (det var kun en idé inni ditt hode), men siden du skrev det magiske ordet - "jeg vurderer det slik at..." - hadde du lagt grunnvollen for alle tanker som dine kolleger kom til å tenke etter at du hadde sluttet.

Min selvskading og mine selvmordsforsøk ble - takket være din "vurdering" - tolket som tilknytningsatferd. Det var aldri tilfellet. Jeg selvskadet og forsøkte å ta livet mitt før jeg møtte dere fordi jeg var i en akutt krise. Den krisen snakket du aldri om, og det jeg forsøkte å si, gikk inn det ene øret og ut det andre... Krisen ble forsterket av all fortidsgrumset som du trakk frem i hukommelsen min. Jeg var allerede sprengt. Ingen problemer ble løst; alt ble bare verre.

I tillegg satte dere meg på en medisin (Cipralex) som jeg ikke tålte, og som i stedet gjorde meg enda mer ustabil. Jeg selvskadet mer og mistet kontrollen; jeg hadde store problemer med å stå imot selvmordsimpulsene. Dette er en kjent bivirkning av medisinene jeg fikk - og min gentype gir meg økt sannsynlighet for bivirkninger. Men ingen av dine kolleger brydde seg om det - takket være din "vurdering". I stedet forsøkte de å oppdra meg (harde, kyniske og ufine kommentarer... jeg ville aldri drømt om å svare noen pasienter på den måten dine kolleger gjorde mot meg, uansett hvor dumme spørsmål de måtte komme med). Man kunne like gjerne kalt det mobbing, for fint var det ikke. Og det gjorde ikke situasjonen bedre, bare verre: Jeg fikk ikke hjelp for det jeg trengte hjelp til, men i stedet strødde de bare mer salt i såret.

Møtet med DPSen er noe av det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det sluttet ikke da du sluttet, men ble bare verre og verre og verre. Jeg kan ikke klandre deg for å ha trodd at du gjorde en god jobb. Men jeg vil gjerne informere deg om at jeg ikke syntes det samme: For meg var møtene våre meningsløse og vonde, men jeg ventet og lyttet tålmodig i håp om at du kanskje en dag også ville lytte til meg. Tenk, så dum var jeg...

Jeg kan ikke klandre deg for å ha gode tanker om deg selv. Men det kan ikke på noen måte forsvares - verken faglig eller etisk - å gjøre det du gjorde. Dine såkalte "vurderinger" gjorde livet til et helvete for meg - jeg har ikke beskrevet så mye som en brøkdel av det her. Flere ganger kunne den ha kostet meg livet. Men du har ikke visst noe om det. Du gikk videre med ditt liv uten å ane noe om hva du hadde stelt i stand gjennom din "faglige vurderingsmåte".

Jeg har av og til drømt om å se deg igjen. Ikke fordi jeg har savnet deg, men fordi jeg har ønsket å fortelle deg hva du har gjort. Det ville hjelpe meg om du ble klar over det; og det ville kanskje hjelpe deg til å endre måten du opptrer på overfor pasienter.

Med hilsen
Sarah

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

PS. Det kan være at noen ansatte i psykiatrien føler seg støtt av å lese et slikt innlegg. Mange forsøker å gjøre en god jobb, og mange gjør det også. Dette innlegget har ikke til hensikt å såre dere. Det handler om andre ting, bl.a. hvilke alvorlige konsekvenser det kan få for en "pasient" å få en "behandler" som gjør en dårlig jobb - for det er dessverre en del av dem også.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  208 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Sarah Nazeem Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Du repeterte historiene mine med fagord: traumer, emosjonell omsorgssvikt, oppveksttraumer... Ordene sa meg ingenting.

I andre tilfeller lar behandlerne være å bruke fagord - når pasienten ønsker nettopp det. Så hva mener du egentlig behandlerne skal gjøre?

Svar
Kommentar #2

Sarah Nazeem Eriksen

31 innlegg  37 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Så hva mener du egentlig behandlerne skal gjøre?

En god idé er det jeg selv lærte på sykepleieskolen: Snakke et språk som pasienten forstår, og forklare ord og begreper som er ukjente/uklare for pasienten :)
Tror begge deler kan ivaretas hvis man (som helsepersonell) er det bevisst.

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Lars Olle Engaas

3 innlegg  33 kommentarer

Publisert 4 måneder siden

Menneskesinnet er for viktig til at det skal overlates til psykiaterne. Filosofer, prester og omsorgsfulle bestemødre ville gjøre en langt bedre jobb. Tar man suttekluten, reseptblokka, fra en psykiater, så sitter man igjen med en elendig psykolog. Det fins 1600 psykiatere i Norge, men det er så få gode psykiatere at dem fint får plass i et fingerbøl. Få psykiatere kan si kloke ord.

Omkring 100 mennesker tar livet sitt hvert år i Norge under psykiatrisk behandling. Mange psykiatere sliter sjøl. I Danmark er kvinnelige psykiatere den gruppen blant akademikere som er overrepresentert på selvmordsstatistikken.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Sarah Nazeem Eriksen

31 innlegg  37 kommentarer

Publisert 4 måneder siden
Lars Olle Engaas. Gå til den siterte teksten.
Filosofer, prester og omsorgsfulle bestemødre ville gjøre en langt bedre jobb.

Det der tror jeg du har veldig rett i. Selv om jeg fikk negativ erfaring allerede fra mitt første møte med psykiatrien for ca 2 år siden, fortsatte jeg lenge å anbefale andre å oppsøke hjelp. Jeg er jo sykepleier, jeg er jo en del av systemet. Men når jeg nå har sett - i eget liv og i andres historier - hvor mye skade de ansatte kan gjøre, ikke minst pga fordommer og stolthet, tør jeg ikke lenger anbefale det. Jeg tenker da heller en coach, en gestaltterapeut, terapiridning, en prest eller, som du sier, en omsorgsfull bestemor. Det sitter nok mange mennesker i dette landet med stor kompetanse som psykiatrien kunne hatt bruk for.

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
8 minutter siden / 306 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
23 minutter siden / 306 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 306 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 382 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 986 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 190 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 306 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 382 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 306 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Stillheten bak stjernene
rundt 4 timer siden / 1788 visninger
Les flere