Kommentar

Tilbake til framtida

Det er lettere å selge fortida enn framtida. Men høyrepopulismens hang til nostalgi kan være farlig.

Økonomisk krise har rammet mange land knallhardt. Godene er knappe. Globaliseringen gjør at mange føler seg fremmedgjorte. Samtidig over en million flyktninger og migranter til Europa i 2015.

Da er det besnærende å tenke på tidligere tider, den gang alt var bedre, mer på stell og mye mer oversiktelig. Men da risikerer man å omfavne autoritære ideer i samme slengen.

Og da kan nostalgi bli farlig.

Hånd i hånd

Nostalgi og ­nasjonalisme går ofte hånd i hånd. Nasjonalistene er ikke interessert i historie for historiens skyld. De konstruerer en fortid som skal tjene behovene i nåtida og en spesiell versjon av framtida.

Slik beskriver den amerikanske professoren og forfatteren Ronald R. Krebs Donald Trumps syn på USAs rolle. Om en romantisert fortid da omverdenen lyttet da USA snakket. Den tid vil komme når USA igjen får den respekten den fortjener. Det var ikke tilfeldig at Trump sa, og stadig sier: «Make America great again», mens Brexit-tilhengere sa de «ville ha landet vårt tilbake .» Det ligger underforstått at noe en gang har vært bedre. Og dit skal vi igjen. Lovnaden er: Vi skal tilbake til framtida.

Avmakt

De høyrepopulistiske partiene henvender seg til de som føler seg etterlatt av globaliseringen, og opplever at jobber blir rasjonalisert og automatisert bort. De mener innvandringen truer livene deres, slik de en gang var. Den store samfunnsmessige og økonomiske transformasjonen som har skjedd de siste 30 åra, har gjort at mange føler ­avmakt – og ikke minst avstand til makta, og elitene i Brussel eller Washington.

Nostalgi i politisk retorikk ser vi overalt. IS og al-Quiada vil tilbake til islams storhetstid. Politikere i Kina, India og Russland snakker om tidligere gullaldere, og ønsket om å komme dit igjen.

Lokker med trygghet

Nostalgi er en dypt menneskelig følelse. Vi husker at sommerne alltid var varme, og et trygt og ukomplisert liv er varme minner fra en uskyldig tid. Men vi romantiserer, og husker det gode, men fortrenger det vonde.

Det er greit nok å farge våre egne minner, men mye mer problematisk når nostalgi blir basis for politikken. Høyrepopulistiske partier bruker nostalgi som påskudd for fremmedfiendtlig retorikk og som argumentasjon for å forskjellsbehandle grupper av mennesker.

Et eksempel: En ungarsk politiker ville forby homofile i byen sin, fordi han var redd for at den ungarske kulturen skulle «gå tapt». Nostalgi er også en politisk umulighet: Fortiden kan ikke gjenskapes.

Trenger ikke de andre

– Ungarn trenger ikke en eneste migrant for at økonomien skal fungere, for befolkningsvekst eller for at landet skal ha en framtid, har Ungarns statsminister ­Viktor Orban sagt. Nasjonal Fronts Marine le Pen har uttalt at fransk statsborgerskap bør enten være arvet eller fortjent. Disse uttalelsene viser hvor splittende den nativistiske populismen er: Elitene mot folket, de «opprinnelige» mot «inntrengerne».

Da er det også lett at en som kjenner han har tapt for globaliseringen, å ta feil. Selv om han mener at han mistet jobben fordi utlendingene kom og tok den, var det egentlige grunnen at arbeidsoppgavene ble automatisert.

Professor og ekspert på høyrepopulisme, Elisabeth Ivarsflaten kaller det å henge bjella på feil katt. Hun mener populismen er globaliseringstapernes opprør. Spesielt for menn, ettersom mange typiske mannsyrker i industri og transport er lagt ned eller rasjonalisert bort. Da er det lett å tenke tilbake på den tida alt var annerledes.

Hjemreise

Det er lenge siden legestudenten Johannes Hofer satte sammen de greske ordene nostos (hjemreise) og algos («smerte» eller «lengsel»). Dette ble beskrevet som «den smerten et sykt menneske føler fordi det ikke er i hjemlandet sitt eller frykter aldri mer å få se det igjen.» På slutten av 1600-tallet ble diagnosen satt på unge soldater som befant seg langt hjemmefra og ble fysisk syke av hjemlengsel eller unge jenter som ble sendt av gårde for å være ­tjenestejenter.

Diagnosen het nostalgi , og ble regnet som dødelig. I dag er nostalgien heller den bittersøte følelsen av det som var bedre før. Men den kan fortsatt være farlig.

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar