Andrew P. Kroglund

Skribent, forfatter og konsulent
3

De lange linjers fristelse

Terje Tvedt forteller om fremveksten av det moderne Norge på en ny og medrivende måte. Men lar seg forføre av sin egen formuleringskunst.

Publisert: 13. feb 2018

Terje Tvedt er et evig uromoment og en nødvendig stemme. Han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer». Mange har hørt ham berette om vannets rolle i sivilisasjoners tilblivelse og fall. Samme metode legger han til grunn i sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet.

Det nasjonale gjennombruddet. Innledningsvis påkaller han Jens Arup Seip og analysen av Norges overgang fra embetsmannsstat til en såkalt ettpartistat, under Arbeiderpartiets glanstid. Denne nasjonalstaten ble skapt av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet.

Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Nå trengs en ny fortelling. Med dette som utgangspunkt postulerer han at fremveksten av det nye moderne Norge er tuftet på ideen om at vi er (1) verdensmestere i bistand, (2) et foregangsland i kampen for menneskerettigheter og (3) en humanitær stormakt.

Dette «godhetsregimet», som er navnet Tvedt bruker på helheten av disse prosessene, sørger for at norske borgere kontinuerlig oppdras i det samme grunnsynet.

På den måten har vi fått en selvrekrutterende elite som overtar kommandoposter i samfunnet, og som har et nærsynt fokus på hva verden er og hvordan den henger sammen. Gjennom rause informasjonsordninger og overføringer påfører den samme eliten resten av samfunnet sitt eget forfeilede verdenssyn. Kort oppsummert.

Mistanken melder seg. Jeg fjetres over Tvedts grunnarbeid, alle kildene og evnen hans til å forfølge et hovedperspektiv. Likevel melder mistanken seg: Hva om premissene er helt gale? Hva om det Tvedt skriver bare fører debatten inn i blindgater, skyttergraver og segmenterte univers?

Eller enda verre: Hva om Tvedt har latt seg forføre av sin egen retoriske begavelse?

Jeg er ikke alene om å stille meg disse spørsmålene. Sindre Bangstad, forsker ved Institutt for kirke, religion og livssynsforskning går langt i sin kritikk av Tvedt, når han i en kronikk i Dagbladet skriver at Tvedt simpelthen fordreier kilder.

Han fyrer av en bredside mot Dreyer forlag i samme slengen og mener at boken burde ha vært gjenstand for en helt annen etterprøving. Det er et strengt krav for en debattbok, men på den annen side: Tvedt har samfunnspondus og et ekstra stort ansvar når han griper rett inn i samfunnsdebatten.

Ifølge Bangstad, som siterer de nasjonale forskningsetiske komiteene, har forskeren «en forpliktelse til å snakke sant, og vitenskapelig uredelighet dreier seg om vill-ledelse gjennom løgn, fortielse og fordreining».

Underlig sitatpraksis. Anne Minken, historiker ved UiO, er like skarp i en kronikk i Klassekampen den 13. desember: «Sitatpraksisen er gjennomgående underlig. Se for eksempel på gjennomgangen av utredningen «Bedre integrering» (NOU 2011:14). Tvedt griper særlig fatt i setningen «Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier» og påstår at det er utredningens konklusjon (s. 146).

Men dette dreier seg om en definisjon av begrepet multikulturalisme, og ikke utredernes standpunkt. I neste avsnitt i utredningen legges det fram en rekke motforestillinger mot multikulturalistisk tankegang.»

Kritikker Aage Borchgrevink omtaler Tvedt som «mistenksomhetens historiker» (Dagbladet, 6. desember)

Det gjør han blant annet på bakgrunn av at Tvedt skriver at folk med asiatisk og afrikansk bakgrunn har endret den norske befolkningen «med varig, ugjenkallelige konsekvenser».

Krypende følelse. Tvedt spør om ikke dette er et resultat «av en villet og planlagt utvikling av landets politiske ledelse». Denne teknikken gjentas mange ganger. Tvedt skriver slik at vi får en krypende følelse av en mulig samfunnskonspirasjon, som eliten står bak, og hvor vanlige folk blir tatt ved nesen.

De som lønnes av staten, som barmhjertige samaritaner, og som utgjør kjernen i «godhetsregimet», er delvis de samme som nå står bak trykket for at tusenvis av immigranter skal få strømme inn over grensene våre. De er de samme som lar islam bli like viktig som kristendom. Og alt dette uten en grunnleggende debatt, ifølge Tvedt.

Tvedt har skrevet kronikker opp og i mente, fra de ulike kapitlene i sin bok, og har fått bred spalteplass. Det er forståelig. Dette er selvsagt interessant stoff. Markedsføringsmessig har Tvedt og Dreyer forlag vært utrolig dyktige. Tvedt har likevel unnlatt å svare på mange av de kritiske kommentarene og kritikken som har kommet. Bortsett fra ett svar: til Jonas Gahr Støre.

Forført av seg selv. Selv lærte jeg mye da jeg leste boken, men for meg holder likevel ikke tolkningen helt inn. Tvedt er en trollmann med ord, perspektiv og kilder, men forelsker seg for mye i sine egne fortolkningsrammer.

En lengre utgave av samme tekst har tidligere blitt publisert i Bistandsaktuelt. Gjengitt med tillatelse.

Andrew P. Kroglund

Informasjons- og politikksjef i Utviklingsfondet

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Steinar Runde

210 innlegg  2476 kommentarer

Vårt Land, Vårt Land, vårt fosterland?

Publisert rundt 1 år siden

Under overskrifta, Siste om Tvedt: "Det internasjonale gjennombruddet" har debattredaktøren gitt plass til fem innlegg på framsida. Dei er skrivne av Tor Berger Jørgensen, Andrew P. Kroglund, Arve Ofstad, Asle Jøssand og Erik Hillestad, alle med bakgrunn frå det humanitær-politiske kompleks som Terje Tvedt seier har hatt definisjonsmakta her til lands. Betre kunne ikkje Vårt Land illustrert poenget hans, sjølv om tanken sikkert var det stikk motsette.

3 liker  
Kommentar #2

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Samtidsfromheten er samstemt

Publisert rundt 1 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Betre kunne ikkje Vårt Land illustrert poenget hans, sjølv om tanken sikkert var det stikk motsette.

Det er en lang tradisjon hos alle samtidfromme å omtale enhver kritisk stemme som søppel - når definisjonsmakten har erobret opprørsspråket får enhver kritisk stemme en formidabel utfordring

En skulle kanskje tro at samtidsfromme opprørerene  vil påta seg den enorme  forpliktelse det er å forklare sitt alternativ.  Av og til later det til at de er opptatt av en fremtidig tilstand av ‘frigjøring’, ‘likhet’ eller ‘sosial rettferdighet’. Disse begrepene er alltid bare abstraksjoner som sjelden blir sjelden gjort til gjenstand for alvorlige undersøkelser og blir heller ikke brukt til å beskrive en samfunnsorden som de samtidsfromme er villige til å forsvare.

2 liker  

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere