Tre vise kvinner?

Tre vise kvinner?

Vil du høre en vits: «Tre vise menn!»

Det var gudstjeneste en av juledagene, og det var fruen i presteparet vårt som holdt preken: Tre vise menn??? Hadde det vært tre vise kvinner, så hadde de spurt om veien, kommet frem i tide, tilrettelagt og hjulpet til med fødslen og hvert fall ikke hatt med seg gull, røkelse og myrra; kanskje heller en pakke med datidens bleier eller fennikkelte til ammingen.

Litt lenger ute i prekenen forklarte riktignok vår kloke prest den symbolske betydningen av babygavene. I min enkle tro og i mitt mammahode tenkte jeg imidlertid, som jeg ofte har gjort: Det sies at Jesus var prøvet i alt, men var han virkelig det? Han var jo aldri gravid, opplevde aldri en fødsel eller hormoner som hopper og spretter i barseltiden og alt det andre etterpå.

Noe skal vi jo fundere på i tidsklemma. Jeg har mitt eget lille alter i en skapkrok midt på det travle kjøkkenet mitt. Der hadde jeg lenge to små ikoner som jeg hadde fått; ett med Jesus i Getsemane og ett med Jesus på korset. Likevel synes jeg alltid at det manglet noe. Da jeg besøkte Betlehem for noen år siden fant jeg henne. En liten skikkelse av oliventre; Maria med barnet. Hun som bar ham frem, fødte ham, ammet ham, elsket ham, bekymret seg for ham og ga ham røtter og vinger, slik mødre som regel gjør. Hun og Jesusbarnet gjorde mitt, lille hverdagslige alter komplett. Der kunne jeg samle tankene i tro og bønn, sittende på en skammel med katten på fanget. For det meste rakk jeg bare å kaste blikket bort dit. Midt i matpakker, middager, oppvask, telefonsamtaler, kryss i kalendre, hybelkaniner og åndeløs aktivitet, kjente jeg et rolig åndedrag. Hans nærvær!

Faren min fikk velfortjent Kongens fortjenestemedalje i sølv, for alle byggeprosjekter han har satt i gang og gjennomført til beste for kirke og lokalsamfunn. Da samlet menigheten inn penger og overrakte moren min et gullsmykke. Fikk han sølv, skulle hun ha gull! Det spørs om det hadde blitt noen speiderhytte, kirkestue eller kirkerenovering uten alle hennes hundre-tusen smørbrød og kaffekopper for alle de frivillige. De hørte sjelden stemmen hennes, men de elsket maten og ble motivert for innsats. Byggene kom opp og har siden vært til stor glede og nytte for mange.

Det fins så mange stemmer. Det er de støyende og øredøvende som ikke lar deg gå i fred. Det er de autoritæe og bydende som vil plassere deg og kanskje kneble deg. Det er de aggressive som gjør deg redd. Det er de forførende som lokker deg med. Det er de kjente, glade stemmene som får deg til å smile. Det er barnets pludring, den unges klønete flørting, den elskeds hvisken og den døendes siste ord.  Noen sier de vil gi stemme til de som ikke har.

Har ikke alle en stemme?

En fremmed prest kom til kirken vår. Han ville at vi skulle tenke igjennom hvem i vårt liv som hadde betydd mest for at vi kom til tro. Alle skulle nevne bare étt menneske. Vi gikk runden. Mor og far ble nevnt; bestemor, tante, onkel, bror, søster og venn. Ingen nevnte mennesker som har betalt for å heve stemmen.

Hvilke stemmer hører du helst på? De som roper høyest, formulerer seg mesterlig eller smyger seg inn i øret med troverdighet eller smiger. Eller hører du kanskje helst på de med stille stemmer, de som ytrer sine beskjedne ord mens de ordner, tilrettelegger, rydder, fikser, baker og ikke minst LYTTER. De behøver ikke å heve stemmen. Livet og omtanken deres snakker høyere og klarere enn de viseste ord.

Jeg tror det er disse stemmene som først og fremst har båret og bygget troen her i landet. Jeg håpoer de vil fortsette med det!